Klasse og statussymboler: Del 2

Første del av dette innlegget redegjorde for hvordan Erving Goffman betraktet statussymboler i interaksjonen mellom ulike sosiale grupperinger i et samfunn; hva statussymboler er og hva de ikke er, og hvilke mekanismer som truer symbolets verdi over tid.

For Goffman er statussymboler, og derav de strukturene som regulerer de sosiale klassene og ulikhet mellom disse, på sitt mest grunnleggende bygd på ulike former for restriksjoner som gjør symbolene tilgjengelige eller foretrukne av en gruppe, og samtidig utilgjengelige eller uønskede av en annen gruppe. Denne andre delen av teksten skal ta for seg disse restriksjonene, og vil redegjøre for seks distinkte typer:

I. Moralske restriksjoner

II. Iboende restriksjoner

III. Naturlige restriksjoner

IV. Sosialiseringsrestriksjoner

V.  Kultiveringsrestriksjoner

VI. Organiske restriksjoner

II. Moralske restriksjoner («Moral Restrictions»)

I likhet med system basert på økonomisk byttehandel, som fungerer utelukkende når folk er villige til å anerkjenne de rettighetene som systemet tilskriver andre som legitime, fungerer enkelte symboler utelukkende på bakgrunn av indre moralske begrensninger mot å misbruke symbolet for å feilrepresentere seg selv. Selv om en skulle føle et samvittighetsnag rundt det å misbruke et statussymbol på denne måten, vil man nødig innrømme at man gjør nettopp det.

I vestlige samfunn for eksempel, hvor man har fått muligheten til å emulere de øvre klassenes prangende forbruk ganske så nylig, unngår mange å gjøre nettopp dette enten av religiøse årsaker, kulturell forakt, etnisk og rasemessig lojalitet, økonomisk og borgerlig anstendighet, eller til og med en erkjennelse av at ens plass i samfunnet ikke berettiger det.

Slike selvpåførte begrensninger blir selvfølgelig forsterket både gjennom hva ens opprinnelige gruppering tenker, så vel som den sosiale klassen symboler tilhører. Hvorvidt disse eksterne sanksjonene har noen effekt vil være avhengig av hvor villig den enkelte er til å håndheve dem gjennom egne internaliserte moralske begrensninger.

II. Iboende restriksjoner («Intrinsic Restrictions»)

Symboler som innebærer merkbar bruk av de rettighetene eller karaktertrekkene som de symboliserer kan (delvis) forhindre feilrepresentasjon. Vi symboliserer vår velstand gjennom å vise den fram, vår makt gjennom å bruke den, og våre ferdigheter gjennom å utøve dem. Eksempelvis antyder det at noen eier et stort hus har minst like mye penger som de kan selge huset for på markedet.

Bruken av enkelte objekt som iboende statussymbol byr også på en utfordring ved at vi må ta i betraktning hvorfor de kan bli tilskrevet en såpass høy markedspris som enkelte symboler blir. Økonomene vil betegne dette som «effektiv knapphet», altså en lav tilførsel kombinert med en høy etterspørsel. Knapphet alene kan derimot ikke forklare hvordan noe blir et statussymbol, da det finnes et ubegrenset antall av typer objekter som det finnes knapphet på.

Malerier produsert av en amatørkunstner kan være ekstremt sjeldne, men samtidig nærmest verdiløse. Så hvorfor er det slik at vi tilskriver enkelte objekter det finnes knapphet på stor verdi, men ikke tilskriver andre objekter med minst like stor knapphet den samme verdien?

Noen ganger blir det gjort forsøk på å redegjøre for de store forskjellene i markedsverdi mellom lignende objekter hvor det finnes like stor knapphet på alle, gjennom å påpeke den «ekspressive» forskjellen mellom dem. Denne formen for rasjonalisering brukes av og til for å forklare forskjellen på «originaler» og «kopier». I mange tilfeller kan en identifiserbar forskjell av denne typen brukes til å rangere slike objekt på en skala etter en bestemt estetisk standard. Denne forskjellen i erfaringsverdi (eller «experiential value») mellom relativt like objekter gjør det derimot vanskeligere å rettferdiggjøre de svært ulike verdiene vi tilskriver dem.

Vi må ta i betraktning hvor høy verdi enkelte objekter det finnes stor knapphet på får gjennom hvilken sosial gevinst eieren oppnår gjennom å vise fram symbolet til andre personer. Et objekts ekspressive overlegenhet tilsier kun at akkurat det symbolet er blitt utvalgt som mulig statussymbol, istedenfor et annet objekt det finnes like stor knapphet på.

III. Naturlige restriksjoner («Natural Restrictions»)

Enkelte objekter som det finnes et begrenset antall av kan produseres relativt enkelt, men blir ikke produsert fordi enkelte av de som produserer disse kommer fram til at det er i deres beste interesse å begrense antallet objekter som finnes til enhver tid, eller at det å produsere disse vil bli møtt med for sterke sosiale sanksjoner. På en annen side finnes det bestemte objekter det ikke kan produseres flere av ut ifra de materialene som er tilgjengelig for oss, selv om det kanskje finnes motivasjon for å gjøre det. Slike objekt kan sies at har en «naturlig knapphet». At det finnes en naturlig knapphet på enkelte objekter garanterer at antallet personer som får tak i disse objektene ikke vil bli for høyt til at objektene blir ubrukelige som statussymbol.

Naturlig knapphet er derfor en mulig avgjørende faktor for enkelte statussymboler, men vi må likevel ta i betraktning at ikke alle objekter det finnes en knapphet på tildeles en høy verdi. Samtidig må vi ta i betraktning at ikke alle objekter det finnes en knapphet på – som også har høy verdi – er statussymboler, eksempelvis enkelte radioaktive mineraler.

Ulike former for knapphet i sammenheng med bestemte statussymboler kan analytisk sett bli problematisk: Til tross for at knapphet helt klart er en avgjørende faktor for iboende symboler på velstand, så finnes det statussymboler som er beskyttet gjennom naturlig knapphet og ikke kan kjøpes eller selges direkte på markedet. I det store og hele kan naturlig knapphet være ettertraktet enten som del av symbolets fysiske produksjon eller (i ettertid) fysiske struktur, og det samme symbolet kan selvfølgelig også basere seg på flere former for knapphet.

Den kanskje mest åpenbare formen for naturlig knapphet finner vi i objekter som er laget av et materiale som knapt finnes i den naturlige verden, samtidig som det ikke kan produseres syntetisk utfra materialer det finnes mindre knapphet på.

En annen form for naturlig knapphet kan vi finne i det som kan betegnes som historisk avslutning («historical closure»). Objekter som verifiserbart stammer fra virksomhet som ikke lenger er produktiv kan bli tilskrevet en høy verdi, gjennom en antagelse om at det ikke lenger er mulig å produsere flere av dem. I enkelte delstater nordøst i USA, det som kan betegnes som «New England», er det mulig å bruke familieforbindelser til den tidligere rederinæringen som statussymbol, da denne næringen ikke lenger eksisterer.

På lignende vis kan møbler som er produsert utelukkende av enkelte typer hardtre, uavhengig av stil eller håndverksmessig utførelse, brukes som statussymbol. Trærne som forsyner oss med materialet tar såpass lang tid å gro, at sett i sammenheng med det nåværende markedet kan eksisterende skoger ansees som en lukket og minkende forsyning.

En annen form for naturlig knapphet finner vi i objekter som krever en nevneverdig andel av de tilgjengelige produksjonsmidlene for å kunne produseres, noe som sikrer at det ikke vil dukke opp et stort antall duplikater. Utenfor den industrialiserte verden legger eksempelvis konstruksjonen av store bygninger beslag på en betydelig andel av både total arbeidskraft og tilgjengelige byggematerialer i den gitte regionen.

Denne formen for knapphet gjør seg også gjeldende hos kunstnere og håndverkere, hvor hele deres livsverk resulterer i en rekke karakteristiske objekter som bærer preg av å være skapt av dem. I tillegg kan den enkelte personen som viser fram symbolet i en sosial kontekst kan ha karaktertrekk som knytter dem til hvordan symbolet blir produsert, eksempelvis dersom kunstneren eller håndverkeren har et spesielt eller unikt forhold til et bestemt objekt de selv har laget.

Barn kan til en viss grad også dele foreldrenes status, ikke bare fordi forbindelsen er påviselig men også fordi antallet barn en kvinne kan få er sterkt begrenset. Familienavnet kan dermed bli brukt som et statussymbol gjennom en antagelse om at det kun kan erverves juridisk ved fødselen, eller ved at en kvinne gifter seg med en av familiens sønner. En lignende form for (naturlig) knapphet finner vi i hvordan sosial interaksjon forekommer, gjennom at det å bli assosiert med individer som er blitt tilskrevet høy sosial status kan bli brukt som et statussymbol. Det faktum at det finnes en fysisk grense for hvor mange personer et bestemt individ kan relatere seg til på en personlig måte forklarer dette.

Denne begrensningen er basert på det faktum at personlige relasjoner impliserer gjensidig integrering gjennom et bredt spekter av (felles) aktiviteter, og på grunn av begrenset tid og tilfeldigheter i det virkelige liv kan ikke et individ relatere seg til et stort antall personer på en personlige måte. Eksempelvis kan et teaterstykke kun framføres for et begrenset antall personer på grunn av begrensninger knyttet både til syn og hørsel. Teatergruppen kan spille stykket en gang til for et annet publikum, men opptredenen kan likevel ikke reproduseres på samme måte som en film kan, ved at den samme opptredenen kan «gis» samtidig på ulike steder. Å gå i teateret kan derfor bli brukt som et statussymbol, mens det å gå på kino ikke kan det.

IV. Sosialiseringsrestriksjoner («Socialization Restrictions»)

Et viktig symbol på klassetilhørighet vises typisk sett fram i uformell interaksjon, og består av handlinger som forsøksvis imponerer andre i den grad at ens generelle kutyme egner seg for å bli likt i situasjonen, slik at de som er til stede tenker at denne personen er «en av oss». Inntrykk av denne sorten virker å bygge på hvordan vi responderer i møte med enkeltdeler av et større atferdsmønster og kan innbefatte både etikette, klær, opptreden, gester, intonasjon, dialekt, vokabular, små kroppslige bevegelser og våre betraktninger av det levde liv. På en måte konstituerer de ulike delene av et atferdsmønster en sosial stil.

Statussymboler basert på sosial stil innehar restriktive mekanismer som ofte opererer i sammenheng med hverandre: på grunn av at vi har en tendens til å la oss imponere av personens helhetlige karakter blir det vanskelig å spesifisere hvilke bestemte handlinger eller karaktertrekk som imponerer oss. Derfor er vi ute av stand til å dele inn ønskelig atferd i mindre deler som er smale og definerte nok til at vi kan påpeke nøyaktig hva det er vi liker ved en person og hva det er vi misliker.

Vi tilskriver også symbolsk verdi til en handling utført uten ettertanke og på en fortrolig og vant måte, til merkbar forskjell fra når den samme handlingen blir utført med en bevisst oppmerksomhet på detaljer og hvordan handlingen oppfattes av andre rundt. Et kutyme som fortrinnsvis er blitt foreskrevet for medlemmer av en bestemt klasse har også en tendens til å være et uttrykk for deres livsstil, deres selvoppfattelse, og de psykologiske behovene som blir til i lys av deres hverdagslige aktivitet. Sosial stil har med andre ord en dyp, ekspressiv betydning. Stilen og kutymen til en bestemt sosial klasse er derfor psykologisk sett dårlig tilpasset de som har sin livserfaring fra en annen sosial klasse.

Det er verdt å merke seg at medlemmer av en sosial klasse kan opptre eksklusivt ovenfor hverandre i situasjoner hvor den kategoriske betydningen av en bestemt handling har blitt tillært. Dette tar delvis høyde for det velkjente sosiale faktum at en sosial klasse kan utføre en handling som et statussymbol, uten at en annen sosial klasse vet at denne handlingen blir brukt til akkurat det formålet. Ensidig symbolisme av denne typen kan til og med forekomme i tilfeller hvor personer utfører handlinger som de ikke kjenner til betydningen av.

V. Kultiveringsrestriksjoner («Cultivation Restrictions»)

I mange samfunn har fritidsaktiviteter som innebærer dyrking (eller kultivering) av kunsten, «smaken», idretten eller håndverket blitt brukt som statussymboler. Prestisje tildeles ekspertene, og ekspertise er basert på (og krever) konsentrert oppmerksomhet over en lengre tidsperiode. For eksempel har mestring av fremmedspråk gitt opphav til mange slike symboler (via låneord og anglifiseringen av det norske språket). Dersom noen påviselig har brukt en god del tid på aktiviteter som ikke er pengeinnbringende, vil dette mest sannsynlig kunne bli brukt som et klassesymbol. Tid-og-kostnad er derimot ikke den eneste restriksjonsmekanismen som står i veien for å kunne dyrke sine interesser. Å dyrke sine interesser krever også disiplin og utholdenhet, noe som innebærer at personen må fjerner sin oppmerksomhet fra alt av forstyrrelser, utsettelser, og konkurrerende interesser over en lengre tidsperiode.

Denne restriksjonen mot urettmessig tilegnelse av enkelte symboler er spesielt effektiv når det tar lang tid å forberede seg før selve framvisningen. Et interessant eksempel på kultivering er hvordan (enkelte) sosiale klasser i mange ulike samfunn har verdsatt måtehold («restraint») høyt i ganske lang tid. Dette utgår fra den disiplinen som trengs for å sette til side og holde i sjakk hverdagslige stimuli slik at en kan konsentrere seg om å mestre de viktigste distinksjonene innenfor den aktiviteten som står i sentrum, slik som de japanske te-seremoniene i Zen-perioden av buddhismen. I vestlige samfunn kombinerer vi typisk de positive og negative sidene ved kultivering av både mat, drikke, klær og møbler gjennom det som kalles forfinelse eller raffinement (eller «sophistication»).

VI. Organiske restriksjoner («Organic Restrictions»)

Restriksjoner knyttet til kutyme og kultivering kan gi oss en indikasjon på hvordan og hvor et individ tidligere har tilbragt en stor andel av tiden sin. Slike indikasjoner er avgjørende fordi status ikke utelukkende baserer seg på sosiale kvalifikasjoner, men også hvor lenge en person har vært i besittelse av disse. Til dels takket være biologisk vekst og utvikling gir (nylig) tilegnede atferdsmønster typisk nok et mye mindre pålitelig innblikk i personens fortid enn ervervede endringer i deres fysiske oppbygning. I Storbritannia har eksempelvis tilstanden av hender og høyde hos menn, og sekundære kjønnskarakteristikum hos kvinner, lenge vært statussymboler som til syvende og sist kan knyttes opp mot langtidsvirkningene av diett, type arbeid og miljø.

Ettertanke

Slik Goffman formulerer hva statussymboler er (og hva det ikke er), hvilke mekanismer som tiltrår for å begrense utbredelsen av disse, og ikke minst utfordringene knyttet til det å opprettholde verdien av enkelte symbol, så vil de mest stabile og verdifulle statussymbolene inneha flere former for restriksjoner: ethvert forsøk på å feilrepresentere sin egen sosiale status ved bruk av disse symbolene vil dermed bli mye vanskeligere, noe som betyr at symbolet vil kunne bestå lengre. Mengden av statussymboler som er vanskelig (om ikke umulig) å appropriere innad i en familie eller gruppe vil være avgjørende for hvorvidt disse kan omtales som høystatusgrupperinger. Hvorvidt enkelte har vanskeligheter for å bryte med symboler tilskrevet lav sosial status vil også være avgjørende for hvorvidt disse kan sies å ha god sosial mobilitet eller ikke.

Et Goffmansk klasseteoretisk perspektiv peker ikke utelukkende på materielle objekter, sosiale praksiser eller kroppstegn som grunnlag for differensiering i status, men impliserer at enkelte restriksjoner i større grad appellerer til disse enn andre (slik som den iboende verdien i materielle objekter eller kultivering av ulike former for idrett eller musikk). Den går som sådan inn i den etablerte kanonen om Goffman, ved å bygge på inntrykksstyring og den dramaturgiske verdien av å utøve symboler som ens opprinnelige klassebakgrunn ikke nødvendigvis tillater (det Goffman betegner som «feilrepresentasjon»).

Utfordringene med å ivareta verdien av enkelte statussymbol, slik spesifisert gjennom klassebevegelser, kuratorgrupper og symbolsirkulasjon, viser også betydningen av Goffmans arbeid for den interaksjonistiske forgreiningen av sosiologien: de fleste statussymboler vil til enhver tid være gjenstand for forhandlinger om deres faktisk verdi, da med henvisning både til eksisterende markedskrefter og ulik sosial praksis som benytter symbolet i sin hverdagslige virksomhet.

Litteratur

Goffman, E. ([1951] 1968). «Symbols of Class Status», I Truzzi, M. (red.): Sociology and Everyday Life, 21-32. New Jersey: Prentice Hall.