Det amerikanske sirkusets fall

Historien om det amerikanske sirkuset er en historie om en sosial institusjon i forfall. Tor Anders Bye tar for seg første del av Marcello Truzzis antologi «Sociology and Everyday Life» i en ny serie som samler tekster utgitt i  opprørsåret 1968.

Fra Hagenbeck-Wallace sirkuset i 1935.
(Foto: Harry Atwell/Creative Commons)

Til tross for en enorm litteratur i vekst om fritidsaktiviteter er det blitt viet liten akademisk oppmerksomhet til sosiale strukturer i underholdningsbransjen, skal vi tro Marcello Truzzi allerede i 1968. Et kjapt søk på senere siteringer av hans tekst i Google Scholar tilsier at liten oppmerksomhet er blitt viet temaet også i etter hans tid.

Truzzi forsøker å ta for seg et sosiologisk fenomen som i sin gullalder var den foretrukne underholdningsformen blant vanlige amerikanere, lenge før både film, radio, TV og internett var blitt oppfunnet. Han gjør dette ved å spørre seg hva som har skjedd med det amerikanske sirkuset som en sosial institusjon, i kontekst av dets synkende popularitet blant den amerikanske befolkningen.

Med et mulig unntak av Robert E. Park og Ernest W. Burgess fra den tidlige delen av Chicago-skolen er det amerikanske sirkuset som sosial institusjon stort sett blitt ignorert av sosiologer fram til dette tidspunktet. Truzzi påpeker at de som tilhører den subkulturen som sirkuset utgjør lenge har vært kjent med hvordan institusjonens sanne natur blir overskygget av en romantisering i form av positive fortellinger, der sirkusets tilhengere forsøker å forevige et bilde av sirkusinstitusjonen som noe positivt og mystisk. Han definerer et sirkus som «en omreisende og organisert framvisning av dyr og krevende øvelser innenfor en eller flere sirkulære sceneområder, bedre kjent som «ringer», foran et publikum som samler seg rundt aktivitetene disse inngår i»

TruzziSociology_cited

Essayserie om «Sociology and Everyday Life»

«Sociology and Everyday Life» (redigert av Marcello Truzzi) utforsker et utvalg av sosiologiske tekster fra året 1968, da det mye omtalte studentopprøret fant sted. De gjorde opprør mot autoritet og hierarki, opponerte mot sine foreldres jerngrep og protesterte mot det borgerlige samfunnets etablerte institusjoner og tradisjoner. Også sosiologien merket dette opprøret, og flere etablerte akademikere fant interesse for deres radikale nye verdensbilde. Denne serien forsøker å gi leseren et lite innblikk i noe av det sosiologien tok for seg i opprørsåret, og hvordan tidsånden formet det sosiologiske blikket som datidens akademikere hadde.

Essayet er basert på teksten «The Decline of the American Circus: The Shrinkage of an Institution» fra nevnte antologi.

Tor Anders Bye er master i sosiologi fra NTNU og vitenskapelig assistent samme sted.

«The Big One»

Det amerikanske sirkusets historie strekker seg helt tilbake til 1771, og omfatter nærmere 1,100 unike sirkus og menasjeri fram til siste statistiske mål i 1956, over en tidsperiode på nesten to århundrer. Hele 98 av disse sameksisterte når sirkuset var på sitt høydepunkt i 1903. Det mest kjente fra denne æraen er Ringling Bros. og Barnum & Baileys kombinerte show med tittelen The Greatest Show on Earth, sirkusgruppen som tok amerikansk sirkuskunst over fra å bruke kun én ring (som fremdeles er standarden for det europeiske sirkuset) og over til å bruke hele tre ringer. Dette åpnet for det såkalte «masse-sirkuset», slik den amerikanske sirkustradisjonen senere har blitt betegnet som.

Det tilhører historien at det som først og fremst muliggjorde framveksten av nye sirkus var at de eldre sirkusene etter hvert gikk konkurs, slik at både sirkusdirektører, -artister og -arbeidere vekselsvis arbeidet ved flere ulike sirkus i løpet av sine aktive yrkesliv. Dette medførte at sirkusene gjerne hadde svært lik struktur innad, og det finnes flere tilfeller der samme sirkusdirektør har ledet flere ulike sirkus over en avgrenset tidsperiode.

For bakkemannskapene var derimot Ringling Show kjent som «the big one» – dette sirkuset satte premissene for sine konkurrenter, og de forholdene som preget dem hadde store konsekvenser for hvordan både artister og arbeidere betraktet sin egen situasjon.

Sirkusets historie

Vi kan spore røttene til det amerikanske sirkuset helt tilbake til den gamle orienten, antikkens Hellas og Roma, samt det italienske Commedia dell Arte. Sirkuskunsten har gjennom årenes løp spredt seg over et ganske stort geografisk område, takket være sirkusets relativt store mobilitet. Historikere peker på engelskmannen Philip Astley som «sirkusets far», gjennom å dyrke fram det opprinnelige én rings-oppsettet i 1770.

På denne tiden og ganske langt fram mot vår egen nøt sirkusartister en relativt høy status blant samfunnseliten, som for eksempel visste å verdsette hvor vanskelig enkelte akrobatiske øvelser kunne være. Først senere, utover 1900-tallet mistet sirkusartister denne statusen, når «sigøyner»-begrepet begynte å bre om seg.

Vi kan spore røttene til det amerikanske sirkuset helt tilbake til den gamle orienten, antikkens Hellas og Roma, samt det italienske Commedia dell Arte

Tre store innovasjoner dannet utgangspunktet for det amerikanske sirkuset, og gav selve institusjonen en unik struktur som fremdeles preger vår idé om hva et sirkus er (og ikke er).

  • Den første innovasjonen kan spores tilbake til 1830, da sirkusdirektøren Aron Turner satte opp en forestilling under en teltduk på drøye 30 meter i diameter – det første sirkusteltet av sitt slag som noensinne hadde blitt brukt.
  • Den andre innovasjonen, nevnt innledningsvis, var overgangen fra én til tre ringer under Barnum & Baileys sirkus i 1881.
  • Den tredje innovasjonen, som også skilte det amerikanske sirkuset fra sin europeiske motpart, var å ta i bruk den kjapt ekspanderende jernbanen i USA som sitt primære transportmiddel – allerede i 1853 begynte ulike sirkus å eksperimentere med dette, men først med «Dan Castellos Circus and Menagerie» i 1868 ble jernbanen etablert som sirkusets foretrukne reisemetode.

Det amerikanske sirkusets gullalder regnes for å være mellom 1871 og 1915, hvorav det første var da P. T. Barnum lot seg overtale av W. C. Coup til å gå inn i sirkusbransjen. I denne tidsperioden vokste også sirkusparadene fram i de amerikanske byene, bestående av alt fra dyr, musikanter og tablåer, til det karakteristiske dampfløyteorgelet. Med de enorme endringene som sirkusinstitusjonen gjennomgikk forsvant også den intimiteten og nærheten som sirkusartistene tidligere hadde hatt til publikum, også på en mindre og mer jevnbyrdig arena som én rings-formatet utgjorde. Med The Greatest Show on Earth forsvant også den statusen som sirkusartistene hadde nytt godt av blant samfunnets øverste sjikt.

Sirkusets fall: Tre forklaringer

Flere faktorer har blitt pekt på som medvirkende årsak til det amerikanske sirkusets synkende popularitet siden «gullalderen», men spesielt tre av disse blir framstilt som den utløsende årsaken: 1) Hartford-brannen under et show av Ringling Bros. i 1944, 2) den såkalte «Hollywoodiseringen» av sirkuset, og 3) framveksten av fjernsynet som konkurrerende underholdningsmedium.

Mange sirkusartister og -tilhengere har pekt på den såkalte «Hollywoodiseringen» av sirkuset som utløsende årsak til at institusjonen ikke lenger tiltrekker seg så mange tilhengere som i sirkusets yngre dager. I dette begrepet legges det at sirkusdirektørene og den administrative klassen innad i underholdningsbransjen har glemt det som opprinnelige gav sirkuset dets glamour, og erstattet det med en fasade av glitter, musikk av Igor Stravinsky og ballett av George Balanchine. 

Det disse kritikerne overser er at mange av de nye elementene faktisk peker tilbake til sirkusets røtter, før én rings-formatet ble erstattet av tre ringer, og kunne umulig være eneste årsak til at sirkusets popularitet sank blant dem som selv tilhørte subkulturen i USA.

Ringling Brothers og Barnum & Bailey sirkusparade gjennom Lethbridge, Canada.
(Foto: Wikimedia Commons).

Selv om framveksten av fjernsynet som konkurrerende underholdningsmedium nok var medvirkende til at færre besøkende søkte seg til sirkuset tidlig på 1900-tallet, så er skaden det utgjorde sannsynligvis overdrevet av kritikerne. Sirkuset begynte å synke i popularitet lenge før fjernsyn ble et landsdekkende medium i USA. I tillegg er sirkuset – til forskjell fra filmmediet, som sank drastisk i popularitet når fjernsynet begynte å bli utbredt – avhengig av publikums fysiske tilstedeværelse.

En stor del av sirkusets tiltrekning besto i for eksempel å mate elefantene, drikke rosa limonade og spise sukkerspinn, i kombinasjon med det Truzzi betegner som «the immediate situational pleasures of the crowd»: Publikum fikk glede at det som skjedde der og da, under selve sirkusforestillingen, en glede som fjernsynsmediet rett og slett ikke kunne erstatte fullt og helt.

Sirkusets sanne fall

Det som i realiteten ble kanskje den viktigste årsaken til at det amerikanske sirkuset sank i popularitet var skiftet fra å bruke én ring over til å bruke tre ringer – denne endringen fikk konsekvenser både for den interne strukturen i sirkuset, så vel som den relasjonen sirkusartistene hadde med publikum. Så snart intimiteten forsvant sammen med det gamle sirkusformatet, endret også kriteriene for hva som utgjorde gode sirkusprestasjoner seg.

Artistene jobbet ikke lenger for å høste ros fra andre artister og et publikum med god kjennskap til sirkuskunsten, men snarere fra en anonym masse som verdsatte langt mer overfladiske prestasjoner og stor aktivitet i hver av ringene. Også sirkusklovnen, som tidligere (praktisk talt) hadde nytt en eliteposisjon blant sirkusartister (og til dags dato fremdeles gjør det i det europeiske sirkuset), mistet mye av sin status i lys av at de ikke lenger hadde mulighet til å synge, slik de kunne mens sirkuset kun tok i bruk én ring.

Grafen viser hvordan sirkusene vokste og så forvitret i perioden 1771-1956.
(Foto: Tor Anders Bye)

Etter andre verdenskrig var det spesielt to faktorer som bidro til at sirkuset sank drastisk i popularitet: En økonomisk faktor, nemlig framveksten av fagforeninger i bortimot alle bransjer i løpet av etterkrigstiden, og en økologisk faktor, nemlig mangelen på store, tomme landområder i nærheten av de største byene. I det amerikanske sirkuset hadde arbeiderne alltid hatt lav status: I tillegg til svært lav lønn og svært dårlige arbeidsforhold, hadde de svært lite omgang med sirkusartistene. Eksempelvis ble det satt opp skillevegger mellom artistene og den administrerende klassen på den ene siden og arbeiderne på den andre siden, på de områdene hvor begge gruppene spiste.

Disse forholdene tiltrakk seg individer fra det mest utnyttede sjiktet i samfunnet til å arbeide på sirkusene – individer som også ble holdt fattige men håpefulle, spesielt gjennom organisert og rutinert pengespill – noe som tegner et bilde i skarp kontrast til den romantiserende fortellingen om sirkuset. Økt fagorganisering blant arbeiderne medførte til slutt at lønnskostnadene økte betraktelig, og Ringling Show (med flere) avviklet det karakteristiske «Big Top»-teltet som artistene opptrådte under.

Urbanisering som trussel

Lenge før den tid hadde urbaniseringen i de største amerikanske byene allerede begynt å påvirke sirkusinstitusjonen, blant annet gjennom å vanskeliggjøre det å fastsette reiseruter for sirkuset: På den ene siden påpekte sirkusdirektørene at det var vanskelig å finne tomme landområder som var store nok til å oppbevare både telt, utstyr og de besøkendes privatbiler, og på den andre siden befant stadig færre av disse landområdene seg på steder som var optimale for de besøkende, for eksempel ved mangel på toalett og rent vann.

Samtidig forfalt jernbanen – sirkusets viktigste transportmiddel – takket være manglende vedlikehold på selve jernbanenettet, samt utbyggingen av motorveier som gjorde transport per lastebil billigere, slik at all transport av sirkusutstyr per tog opphørte innen 1965.

I tillegg til svært lav lønn og svært dårlige arbeidsforhold, hadde sirkusarbeiderne svært lite omgang med sirkusartistene. Eksempelvis ble det satt opp skillevegger mellom artistene og den administrerende klassen på den ene siden og arbeiderne på den andre siden, på de områdene hvor begge gruppene spiste

Sirkusets slutt ved modernitetens framvekst

Sammen med resten av sirkuset forsvant også de beryktede sirkusparadene, noe historikerne i ettertid har tilskrevet framveksten av privatbilen i det moderne bybildet. Sirkusparadenes egen gullalder regnes fra rundt 1888 til 1904, et kortere tidsspenn enn sirkusets gullalder som helhet, og ble markert slutt ved at Barnum & Baileys sirkus avsluttet sin egen i 1905. Når sirkusparaden gikk over i historien, gjorde den dette i en periode hvor bilen var i ferd med å overta gatene.

I årene som fulgte begynte sirkusene selv å betrakte paradene som ugjennomførbare, ettersom befolkningstettheten i flere store byer økte og det å bevege seg gjennom tungt trafikkerte bygater ble vanskeligere og vanskeligere for hvert år. Sirkusartistene så seg etter hvert lei av å måtte ta seg gjennom trange bygater, spesielt i forkant av forestillinger der de ofte risikerte livet i manøvrer som ble desto farligere jo mer utslitt man var på forhånd.

Også de før så eksotiske og mystiske sidene ved sirkusinstitusjonen, slik som det beryktede freakshowet, er svunnet hen i vår del av verden. Takket være moderne medisin kan mennesker som tidligere ville blitt betegnet som såkalte «freaks», fortrinnsvis gjennom å være fysisk deformerte, nå få behandling og dermed unngå å bli utstøtt eller omgjort til et underholdningsobjekt for fremmede.

Utbredelsen av høyere utdanning for det store flertallet av befolkningen og vitenskapens frammarsj i vesten har også gjort at attraksjoner som tidligere tok pusten fra vanlige mennesker nå konkurrerer mot en rekke teknologiske underverk som ofte alminneliggjør synet av en elefant eller gorilla. Folk flest er ikke lenger i stand til å se en såkalt «Blood Sweating Behemoth» som noe annet enn en enkelt flodhest.

 

Filmplakat for «The Greatest Showman».
(Foto: Creative Commons).

Ettertanke

Marcello Truzzis tekst om det amerikanske sirkuset som sosial institusjon demonstrerer viktigheten av den historiske komponenten i ethvert arbeid med sosiologiske fenomen: Sirkusinstitusjonens synkende popularitet finner sted i takt med en rekke historiske endringer, både teknologiske, politiske, økologiske og industrielle. Den finner også sted til tross for, heller enn på grunn av, sirkusinstitusjonens egen sosiale organisering og posisjon i underholdningsbransjen.

Som nevnt var sirkusarbeiderne blant de mest utnyttede arbeiderne i hele det amerikanske samfunnet, med et lønnsnivå som knapt var til å leve av utenfor selve institusjonen – men også sirkusartistene ble utnyttet av de som ansatte dem, med tiltagende kraft etter at tre rings-formatet ble normen i det amerikanske sirkuset.

Avslutningsvis bemerker Truzzi at det amerikanske sirkuset – etter å ha lagt ned all sin innsats i store, overdådige opptredener som skulle fange publikums oppmerksomhet – raskt gikk over til å bli oppfattet som overflødig i de fleste amerikaneres øyne.

Truzzi avviser derimot ikke at det amerikanske sirkuset muligens kan gjenoppstå, men da gjerne i et format som minner mer om dets europeiske forgjenger – hvor den individuelle utøver opptrer ovenfor et publikum som er innforstått med kompleksiteten i deres opptreden på lik linje med enhver annen form for kunst. Og utenkelig er det heller ikke at sirkuskunsten kan oppstå nok en gang som et trekkplaster for å bringe fram «the immediate situational pleasures of the crowd».

Fra Ringling Brothers-sirkuset anno 1949.
(Foto: Wikimedia Commons)

«Hollywoodiseringen» av sirkusinstitusjonen, som ble ansett som en av de viktigste årsakene til det amerikanske sirkusets fall, adresserer også den romantiseringen av sirkuset som mange av dets tilhengere har bidratt til å holde i live gjennom mange år, og som overskygger mange av de kritikkverdige forholdene som gradvis har kommet i offentlighetens søkelys.

«The Greatest Showman»

Dette berører også andre deler av underholdningsbransjen, deriblant filmproduksjon, slik vi nå har kunnet se gjennom spillefilmen The Greatest Showman. Filmen som portretterer P. T. Barnum og hans gjennombrudd i sirkusbransjen har mottatt sterk kritikk, blant annet for dens simple tilnærming til den komplekse historiske figuren som Barnum var. Barnum var viden kjent som svindler lenge før han gikk inn i sirkusbransjen, og utnyttet mange av dem han rekrutterte til The Greatest Show on Earth på det groveste. I filmen portretteres han derimot som en «visjonær», som kun med to tomme hender lyktes i å skape noe helt ekstraordinært, og som senere gikk videre til å bli verdensberømt for sitt bidrag.

I vår tid er sirkuset fremdeles en utbredt og forholdsvis populær attraksjon, selv om det hverken er like stort eller oppsiktsvekkende som det en gang var. Ringling Bros. og Barnum og Baileys sirkus holdt sin aller siste forestilling i 2017, før sirkuset la ned driften for godt (Davis 2017). Sirkuset hadde overlevd fram til nå, til tross for både vanskelige økonomiske forhold og jevnlige protester fra dyrevernsgrupper om kritikkverdige forhold med hensyn til elefanter og andre dyr som ble brukt i forestillingene deres.

Nederlaget til tross er det like fullt verdt å merke seg at også etter Truzzis tekst i 1968, der statistikken antyder en svært negativ utvikling, lyktes det både Ringling Bros. og andre sirkus å holde seg i live mange tiår etterpå.

Litteratur

Davis, J. M. (2017). «Farewell Ringling Bros., but the circus isn’t dead».

Truzzi, M. (1968). «The Decline of the American Circus: The Shrinkage of an Institution», I Truzzi, M. (red.): Sociology and Everyday Life, 314-322. New Jersey: Prentice Hall.