Det var helt tilfeldig at Tore Witsø Rafoss begynte å arbeide med 22. juli. Opprinnelig skulle talen Jens Stoltenberg holdt foran rosetoget på Rådhusplassen i Oslo fungere som ett av flere caser i doktorgraden, men det viste seg å være såpass mye å si om tematikken at han nå, tolv år senere, har samlet trådene i boken Rosetogenes paradokser: Dyp nasjonalisme og rituelt demokrati.
– Det oppstod mange paradokser i denne perioden, også paradokser som ikke har blitt analysert eller snakket særlig om.
Boken legger de fire første ukene etter terrorangrepet under lupen og gransker hvordan vi som samfunn valgte å reagere. Fremdeles mener Rafoss at det er mange spørsmål knyttet til perioden vi ikke har svar på: Hvordan var det mulig å forvandle noe så vondt til noe vakkert kun i løpet av få dager? Hvordan ble et angrep på Arbeiderpartiet og AUF til et angrep på det norske folk? Hvordan kunne man på en og samme tid hylle demokratiet og sette de sentrale mekanismene ved det ut av spill? Og hvorfor ble det sterke fellesskapet erstattet av splid og uenighet?
Tekster om tid
Vår sirkulære tidsforståelse
I boken beskriver Rafoss en tid hvor både følelser og handlinger var utenom det vanlige. Han påpeker at 22. juli representerte et radikalt skille i norsk historie for mange, og at det var utfordrende å finne historiske referansepunkter som kunne bidra til å forstå det grusomme som hadde skjedd. Mange fant likevel mening i å trekke paralleller til okkupasjonen under andre verdenskrig:
— Det ble så utrolig viktig å snakke om hvordan vi nå gjør det samme som vi gjorde etter krigen, og at nordmenn stod samlet slik forfedrene hadde gjort det før dem. Dette kan virke underlig i ettertid, men i en krise var det viktig for folk å kunne sette det som hadde skjedd inn i en meningsfull historisk sammenheng.
Gjennom boken vender Rafoss stadig tilbake til den massive og spontane mobiliseringen som fulgte i kjølvannet av angrepene. Seremonier, minnemarkeringer og rosetog ble arrangert bare noen få dager etter hendelsene. Det moderne samfunn blir ofte beskrevet som preget av saklig debatt, individualisme, kritikk, og det sosiologer kaller funksjonell differensiering. Rafoss beskriver likevel tiden etter angrepene som et unntak fra dette.
I rosetogene følte folk at de ble en del av en stor fortelling. Selvforståelsen var at folket nok en gang forsvarte landet slik mer eller mindre mytologiske forfedre hadde gjort før dem.
— På en måte lignet Norge rett etter 22. juli på et førmoderne samfunn hvor ritualer og oppslutning rundt fellesskapssymboler erstattet rasjonalitet og individualisme.
Det er selve opplevelsen av tid som har endret seg, fortsetter han.
— Det første sjokket førte til en slags tidsfragmentering. Tiden kom ut av ledd. Men i rosetogene følte folk at de ble en del av en stor fortelling. Selvforståelsen var at folket nok en gang forsvarte landet slik mer eller mindre mytologiske forfedre hadde gjort før dem. På denne måten ble tiden mindre lineær og mer sirkuler. Fortiden ble viktig fordi den kunne manifesteres i nåtiden og vise vei inn i fremtiden.
Rafoss mener at det er en myte at et moderne samfunn som Norge først og fremst er basert på en rasjonell orden og en lineær tid:
— En del av vestlig, og noen ganger sosiologisk, selvforståelse, er at moderne samfunn utelukkende er strukturert rundt rasjonalitet, avfortrylling og utilitaristisk mål-nytte-tenkning. Men dette er en grov undervurdering av hvor mye vi har til felles med såkalt «førmoderne» samfunn. Også i Norge i dag er ritualer, fortellinger, kropp og følelser viktig. Ikke minst ble dette tydelig i tiden etter 22. juli. Da det virkelig var viktig for Norge å stå samlet og vise styrke, var det rituelle kroppslige og kollektive handlinger som ble avgjørende. Da «demokratiet skulle forsvares», gjorde man dette på rituelle måter som er tusenvis av år eldre enn demokrati som politisk ideologi. I boken prøver jeg på denne måten å underminere en del modernistiske myter om hva det vil si å være et samfunn.
Bredere og dypere om samfunnet
Unntakstilstander og kriser gir et unikt innblikk i samfunnet, og Rafoss er ikke alene om å mene at krisesituasjoner er et godt utgangspunkt for å studere slike prosesser. Allerede i løpet av bokens første sider blir leserne presentert for sitater fra både Emile Durkheim og Ron Eyerman, som beskriver hvordan sjokkerende hendelser endrer sosial samhandling og kan tydeliggjøre verdier og kollektive identiteter vi ofte tar for gitt. Rafoss bruker hendelsen som en inngangsport til en bredere studie av det norske samfunnet og utforsker hvordan en krise kan avdekke dypere samfunnsmessige strukturer og verdier.
— Det ville være interessant nok å kun beskrive de historiske hendelsene, men i boken ønsket jeg å gå et skritt videre. Jeg bruker også sosiologiske teorier for å si noe generelt om hvordan det norske samfunn er skrudd sammen.
Til tross for at boken er en sosiologisk analyse av hvordan Norge reagerte på terrorangrepet og er skrevet med et akademisk bakteppe, betegner han den som en sakprosabok. Nettopp fordi dette er en historisk hendelse som rystet samfunnet, har tanken hele tiden vært at den skal kunne leses av et bredt publikum.
— Jeg har vært veldig kresen på hvilke teoretiske diskusjoner jeg trekker inn i teksten, og har jobbet mye med å kun presentere teorier som er nyttige og relevante. Samtidig ser jeg ingen motsetning mellom å skrive god sakprosa og å skrive om sosiologisk teori.
Det meste av teoridiskusjonene er likevel plassert i sluttnotene. Rafoss er godt plassert innenfor det sterke programmet i kultursosiologi og benytter seg også av fenomenologi, narrativ teori og Durkheim for å belyse de fire paradoksene boken er bygget rundt.
— Boken er et kjærlighetsbrev til sosiologifaget. Jeg prøver å vise hvordan klassisk sosiologisk teori, slik som Durkheims ritualteori, er helt uunnværlig hvis man virkelig vil forstå hvordan Norge reagerte på terrorangrepene. Jeg håper at noe av kjærligheten til sosiologien kan smitte over på leseren, inkludert lesere som ikke allerede er sosiologer.
En avsluttet fortelling?
Rafoss skriver i boken at terroren kan tolkes både som en avsluttet og en pågående fortelling, og at dette kanskje er den viktigste forskjellen i hvordan man forstår hendelsen. Den avsluttede fortellingen beskriver et fryktelig og uventet angrep, men også hvordan det førte til et sterkt samhold, preget av kjærlighet og en forsvarsvilje for demokratiet. I denne versjonen av historien, forklarer han, seiret det gode over det onde en gang for alle.
Hvis mange nordmenn faktisk deler noen av Breiviks tanker, så blir påstanden om at «hele Norge stod samlet» plutselig mindre troverdig.
— Den pågående fortellingen er derimot at Breivik sitter i fengsel, men islamofobien og arbeiderpartihatet er fremdeles å spore i samfunnet. Siden kreftene som motiverte Brevik fortsatt er aktive i samfunnet, kan man da ikke «lukke» fortellingen og tenke at det tross alt gikk bra til slutt for det norske samfunnet.
Rafoss mener at både ritualer og narrativer naturlig trekkes mot avslutninger, både kognitivt og emosjonelt. Han har derfor forståelse for at folk har et behov for å se på det som skjedde som et avsluttet kapittel i landets historie.
— Svært mange opplevde rosetogene og den folkelige mobiliseringen etter 22. juli som svært vakker. Som et bilde av Norge på sitt beste.
Den aksepterte og avsluttede fortellingen om rosetogene gir imidlertid ikke et fullstendig bilde av hva som skjedde etter terrorangrepene. I boken legger Rafoss frem statistikk som viser at gjerningsmannen ikke var så isolert som han ble fremstilt. Likevel ser det ut til å være en motvilje i befolkningen mot å revurdere denne fremstillingen, selv om dette kan hindre oss i å ta et oppgjør med ideologien som lå bak handlingene.
— I siste del av boken ser jeg på alle de tolkningen av terroren som ikke ble uttrykt i rosetogene. Blant annet har det å diskutere i hvilken grad Breiviks holdninger er utbrett i befolkningen, vist seg å være vanskelig, også i årene etter 2011. Jeg tror en grunn til dette er at slike diskusjoner fort setter rosetogene i et annet lys. Hvis mange nordmenn faktisk deler noen av Breiviks tanker, så blir påstanden om at «hele Norge stod samlet» plutselig mindre troverdig. Jeg tror dette er en årsak til at mange ikke har ønsket å diskutere de politiske implikasjonene av terroren.
Da han blir spurt om motviljen mot å revurdere fortellingen har avtatt i løpet av tiden han har arbeidet med temaet, sier han:
— Disse to perspektivene har gnisset mot hverandre over lengre tid, men i det siste, og spesielt siden tiårsmarkeringen i 2021, har det blitt større aksept for å også akseptere at fortellingen om 22. juli er en pågående fortelling med åpen slutt. Flere anerkjenner at høyreekstreme tanker fortsatt florerer i det norske samfunn og at det er et pågående arbeid å diskutere hvordan man bør håndtere dette.
