Hva slags folk tiltrekker religiøse kulter seg?

Det er blitt hevdet at det i enhver populasjon av tilstrekkelig størrelse og mangfold må finnes mennesker med intense religiøse interesser som ikke lar seg tilfredsstille av eksisterende religiøse institusjoner. 

Bilde av Krishna Venta

Krishna Venta fra et av møtene. (Wikimedia Commons).

Mens forrige essay i denne serien tok for seg en historisk orientert tekst, vil denne ta for seg en tekst basert på en empirisk undersøkelse av en rekke møter med en religiøs lederskikkelse, Krishna Venta (1911 – 1958), som figurerte i California på 1940- og 50- tallet. William R. Catton Jr., tekstens forfatter undersøker enkelte av holdningene hos mennesker som følger selv-erklærte messiaser eller profeter.

Undersøkelsen ble opprinnelig presentert i The American Sociological Review i 1957, året før Krishna Venta døde i en selvmordsbombing. Teksten er derimot nyutgitt på et passende tidspunkt, da både Manson-mordene fant sted året etter (1. juli – 10 august 1969) og den beryktede Jonestown-massakren fant sted ti år etter (18. november 1978).

Studentopprørene i 1968 handlet delvis om en ungdomsgenerasjon med et ønske om å bryte løs fra foreldrenes tradisjonelle levesett, deriblant deres ortodokse forhold til religion. Store deler av ungdommen søkte seg bort fra de etablerte religiøse institusjonene, og mot et alternativ til de mange kirkesamfunnene de selv hadde vokst opp i.

Dette banet veien for framveksten av nye religiøse grupperinger, tidvis ledet an av karismatiske lederskikkelser med sterk innflytelse på hver enkelt følger. Periodevis løftet mediene fram lederskikkelser som påberopte seg å være Guds sønn, en ny messias, eller Jesus Kristus i egen person. Krishna Venta, lederskikkelsen som denne undersøkelsen er rettet mot, hevdet selv å være Jesus Kristus ovenfor sine følgere.

TruzziSociology_cited

Essayserie om "Sociology and Everyday Life"

«Sociology and Everyday Life» (redigert av Marcello Truzzi) utforsker et utvalg av sosiologiske tekster fra året 1968, da det mye omtalte studentopprøret fant sted. De gjorde opprør mot autoritet og hierarki, opponerte mot sine foreldres jerngrep og protesterte mot det borgerlige samfunnets etablerte institusjoner og tradisjoner. 

Også sosiologien merket dette opprøret, og flere etablerte akademikere fant interesse for deres radikale nye verdensbilde. Denne serien forsøker å gi leseren et lite innblikk i noe av det sosiologien tok for seg i opprørsåret, og hvordan tidsånden formet det sosiologiske blikket som datidens akademikere hadde. Les forrige innlegg om det amerikanske sirkusets fall.

Essayet er basert på teksten «What Kind of People Does a Religious Cult Attract?» (original publisert i 1957) skrevet av William R. Catton Jr.fra nevnte antologi.

Tor Anders Bye er master i sosiologi fra NTNU og vitenskapelig assistent samme sted.

Studiens premiss

Innledningsvis ber Catton oss om å ta følgende i betraktning, gjennom å sitere J. O. Hertzlers beskrivelse av religion [løst oversatt fra originalteksten]:

  1. Religion er et spontant, langvarig og universelt trekk ved mennesket. Sjanseelementet må derfor alltid tas i betraktning.
  2. Fra tidenes morgen har religion kommet til uttrykk gjennom institusjonaliserte former. Det er tydelig at det ikke kan eksistere uten sosiale uttrykksformer og sosial organisering. 
  3. Organisert religion har en tendens til å bli overorganisert, da slike organisasjoner har sterk kontinuitet. De blir et mål i seg selv, heller enn et middel.
  4. Det er enklere å administrere organisasjonens anliggende, heller enn å holde trosbekjennelsen fleksibel, atferdskodeksen klar og kompromissløs, og åndslivet som en iboende del av organisasjonen.

Historisk sett har det betydd at den spesifikke religiøse organisasjonen har forsvunnet helt, eller slik som er mer vanlig, reform eller kirkesplittelse, spesielt i form av nye sekter eller kulter (Hertzler i Catton [1957] 1968: 235-236). Cattons slutning er at det i enhver populasjon av tilstrekkelig størrelse og mangfold må finnes et antall individ med intense religiøse interesser, som ikke lar seg tilfredsstille av eksisterende religiøse institusjoner.

Catton skriver at bakgrunnen for denne studien var en mulighet til å studere en slik gruppe, når Krishna Venta og hans følgere besøkte Seattle i delstaten Washington vinteren i 1952. Deres første møte ble annonsert i to prominente papiraviser i Seattle, med et bilde av en mann med langt skjegg iført lang kjortel som delte likhetstrekk med typiske avbildninger av Jesus.

Catton dro selv på det første møtet og lyttet til Krishna, uten å stille spørsmål til noen. Først ved senere møter inngikk han i samtale med Krishna, for å etablere en tilstrekkelig bakgrunnsinformasjon for senere å undersøke den framtredende kulten ved hjelp av båndopptaker og et spørreskjema (studien er kvantitativ, men ble gjennomført med ansikt-til-ansikt-samtaler).

Møtene

I alt ble det avholdt seks møter hvor Krishna Venta talte til et utvalg av tilfeldig oppmøtte tilskuere. Det første møtet (20. januar) ble innledet av en rekke «disipler» iført løsskjegg og kjortler som gikk rundt barfotet og ønsket folk velkommen idet de kom inn. En av dem, som gikk under navnet «Peter» gav en lang, rolig introduksjon til «Mesteren», som selv gjorde en dramatisk inngang.

I løpet av en times langt foredrag gav han tilskuerne en reprimande for ikke å ha gitt ham nok oppmerksomhet for 1 900 år siden, før han klargjorde sitt mål om å «samle de utvalgte» samtidig som han fraskrev seg enhver intensjon om å «redde sjeler». Under spørsmålsrunden i etterkant forsøkte enkelte tilskuere å latterliggjøre Krishna, dog mesteparten av publikum så ut til å nyte forestillingen.

Flere av tilskuerne gråt under Krishnas siste foredrag

Det andre møtet, som fant sted samme dag, ble helt plutselig avbrutt av presten som ledet (den liberale) kirken der møtet ble avholdt, som tok avstand fra Krishna og hans virksomheten gjennom å annonsere at han siden det første møtet hadde oppdaget at Krishna hadde et rulleblad. Han nektet derimot ikke Krishna å snakke videre, og møtet fortsatte. Gjennom dette foredraget holdt han en trassig tone, og henviste til sin egen forfølgelse av «såkalte kristne». Publikum reagerte veldig ulikt på dette, hvorav flere hadde deltatt på det første møtet.

De av tilskuerne som hadde forsøkt å latterliggjøre «Mesteren» på det første møtet så nå ut til å utgjøre en høyst motivert og høylytt minoritet som anså ham som en seriøs trussel mot deres egen ortodoks-kristne tro. De gikk aggressivt ut mot ham, bevæpnet med bibelvers. Spørsmålene de stilte ham var av typen: «Hvis du virkelig er Kristus, så vis oss arrene dine fra korsfestelsen!» Kort fortalt virket det utelukkende som om de ønsket å forsikre seg om at Krishna var en bedrager.

De fire neste møtene (27. og 30. januar, og 3. og 10. februar) ble holdt i et annet lokale enn de to første. Temaene for disse foredragene var henholdsvis: 1) profetier, 2) «Hypnose og mental telepati», 3) hvordan Kristus og Jesus var to forskjellige personer, og Krishna forsikret publikum om at han var Kristus, og 4) Krishnas rulleblad, hvor han beskrev seg selv som martyr for menneskeheten i møte med et grusomt og grådig samfunn. Flere av tilskuerne gråt under Krishnas siste foredrag. Kort tid etter det siste møtet ble avsluttet dro Krishna og hans disipler tilbake til deres utopiske koloni i California.

Les det første innlegget i serien om «Sociology and Everyday Life»: Det amerikanske sirkusets fall 

Publikummet

Basert på Cattons uformelle observasjoner fra de to første møtene virket det som enkelte i publikum var genuint interessert i hvorvidt Krishna virkelig var Jesus Kristus eller ikke. I hvilken grad de aksepterte Krishnas påstand eller ikke så ut til å være avhengig av deres egen forutinntatthet, heller enn det han faktisk sa.

Catton utviklet derfor sitt første spørreskjema mot å male graden av aksept for Krishnas påstand, samt etablere hvilke predisposisjoner publikumerne hadde. Publikum rangerte helt fra lav til middels sosioøkonomisk status, med en tilnærmet likevekt mellom kjønnene. Blant dem som deltok på møtene var det en overveldende majoritet av hvite amerikanere.

Publikum hadde også bakgrunn i en rekke etablerte kristne trossamfunn, slik som baptistkirken, katolisismen, kristenvitenskap, episkopaler, gresk ortodoks, jehovas vitner, mormonerkirken, luteranere og flere til. På slutten av hvert spørreskjema ble det også stilt et åpent spørsmål: «Hva var hovedårsaken til at du kom på dette møtet?»

Hva slags folk var disse søkende og observerende?

Med noen få unntak var det mulig å dele svarene i to distinkte kategorier: De som svarte «for å lære», «for å søke sannheten» og «for å få en forståelse av gud» ble klassifisert som «søkende» (eller seekers). De som svarte «for å se et show» eller «jeg var nysgjerrig» ble klassifisert som «observerende» (eller observers).

Hva slags folk var disse søkende og observerende? Utfallet av andre spørsmål viser at de søkende hadde lavere sannsynlighet for å være medlemmer av en kirke, gikk i kirken sjeldnere enn de observerende, leste oftere i Bibelen, hadde større sannsynlighet for å tro på en andre oppstandelse, viet noe mer av sin tankekraft til spørsmål om hvor og hvordan de ville tilbringe evigheten, var mye mer ensomme, og var noe mer engstelig for krig og depresjon.

Catton trekker slutningen om at disse søkende tilhørte gruppen av mennesker med sterke religiøse interesser, som ikke lar seg tilfredsstille av eksisterende religiøse kanaler. Derfor blir de også regnet som de individene med høyest sannsynlighet for å bli en av Krishnas følgere, i tråd med tekstens premiss.

Eksempler på tabeller fra studien av kult-møtene

Tabell 1 & 2: Eksempler på kvantitative tabeller fra amerikanske artikler i sosiologi. Disse redegjør for publikums størrelse og hvor mange respondenter som deltok på hvor mange av møtene. (Foto: Tor Anders Bye)

Resultatene

To av funnene som Catton presenterer skiller seg ut som særdeles interessante: 1) De av publikummerne kategorisert som søkende hadde høyere sannsynlighet for å komme tilbake til senere møter etter sitt første møte med «Mesteren» – de som kommer tilbake etter sitt første møte kan, i begrenset forstand, regnes som «følgere»; 2) Dette tiltross virket det som om mengden observerende økte relativt mer for hvert møte – senere publikum inneholdt proposjonelt færre søkende og flere observerende. Da ingen av de senere møtene ble annonsert i papiravisene, er det rimelig å anta at jungeltelegrafen bidro til å rekruttere flere tilskuere som lot seg klassifisere som observerende heller enn søkende.

En underliggende hypotese var at de søkende ville være mer tilbøyelige til å akseptere Krishnas påstand om at han virkelig var Kristus, enn de observerende. Spørreskjemaet målte graden av aksept ved hjelp av et termometer-lignende diagram der den øvre enden var markert som «fullstendig sikker» (satt til 1.0) og den nedre som «fullstendig umulig» (satt til 0), der respondenten ble bedt om å fargelegge diagrammet opp til et punkt som ville indikere «hvor sannsynlig du mener det er at Krishna er Kristus».

Selv om dette utgjorde en veldig usofistikert holdningsskala, gav det mening for respondentene. De ble bedt om å fargelegge et slikt diagram både før og etter møtet, slik at Catton fikk mulighet til å observere individuelle meninger om Krishna over en eller flere møter.

 

En underliggende hypotese var at de søkende ville være mer tilbøyelige til å akseptere Krishnas påstand om at han virkelig var Kristus, enn de observerende

Differansen mellom de søkende og observerende var i utgangspunktet akkurat som forventet. I tillegg ble de mer overbeviste søkende enda mer overbevist i møte med Krishna, mens de mer skeptiske observerende ble enda mer skeptisk i møte med «Mesteren». Spørreskjemaet stilte også dette åpne spørsmålet: «Hva tror du at du fikk ut av å komme på dette møtet?» En respondent (ikke medlem av noen kirke) skrev: «Visshet om at Krishna er Kristus,» mens en annen skrev: «En fin, vennlig følelse og et lettet hjerte.» Samtidig skrev en annen (medlem av en kirke): «Visshet om at han er en bedrager,» mens andre kalte ham for «antikrist».

Ettertanke

Cattons studie gir oss et innblikk i noe av den aktiviteten som fremvoksende religiøse grupper bedriver sentrert rundt en karismatisk eller profetisk lederskikkelse. Møtene, som ble arrangert i Seattle på vinteren i 1952, utgjorde sannsynligvis en av mange møter som Krishna Venta arrangerte i løpet av sin tid som selverklært Kristus.

De tiltrakk seg stort sett mennesker fra to ulike grupper: De søkende, som hadde et ønske om å seriøst vurdere ham som religiøs leder (hvorav mange ikke var medlem av noen kirke), og de observerende, som dukket opp av nysgjerrighet (hvorav de aller fleste var medlem av en kirke). Og mens de søkende var mer tilbøyelige til å komme tilbake ved senere møter, ble stadig flere observerende rekruttert gjennom jungeltelegrafen til senere møter.

Tabell 3-6: Flere eksempler på kvantitative tabeller. Disse redegjør for deltakelse på første møte, hvordan de fikk vite om hvert møte, hvorvidt de fortalte om møtet til noen, og om de trodde at Krishna Venta var Kristus, både før og etter møtet. (Foto: Tor Anders Bye).

Skillet mellom søkende og observerende springer ut fra Cattons opprinnelige slutning om at det i enhver populasjon av tilstrekkelig størrelse og mangfold må finnes et antall individ med intense religiøse interesser, som ikke lar seg tilfredsstille av eksisterende religiøse institusjoner: Derfor kan mindre grupperinger enten bryte ut fra større og mer etablerte trosretninger eller bygges opp fra bunnen av, med det formål å tiltrekke seg samme type mennesker som det Krishna forsøkte.

Høsten 2017 viste NRK dokumentarserien Messias, der fotografen Jonas Bendiksen reiste verden rundt på jakt etter nålevende mennesker som påstår at de er Guds sønn – flere av disse har lyktes med å tiltrekke seg en betydelig følgerskare, og opererer på utsiden av de etablerte religiøse institusjonene i sine hjemland.

Metodisk interessant

Metodisk sett er Cattons studie interessant i den forstand at han forsøker å fange opp den tidlige utviklingen av en kult eller sektlignende gruppering, før den vokser til et kritisk punkt der organisasjonen, heller enn lederskikkelsens doktriner eller læresetninger, blir det ledende organet.

Ved hjelp av det han selv kaller for «relativt usofistikerte teknikker» lykkes han med å identifisere og beskrive den «søkende» (eller The Seeker) som idealtype, i relasjon til å oppsøke mindre grupperinger som muligens appellerer til dem på et vis som andre trossamfunn ikke lykkes med. Den er også representative for sin tid, da majoriteten av amerikanske studier i sosiologi var kvantitative.

Cattons studie gir oss et innblikk i noe av den aktiviteten som fremvoksende religiøse grupper bedriver sentrert rundt en karismatisk eller profetisk lederskikkelse

Catton bemerker avslutningsvis at det sannsynligvis finnes viktige forskjeller mellom den typen mennesker som var tiltrukket Krishna Venta og de som har helt andre preferanser. I vår tid er muligens framveksten av New Age-bevegelsen kanskje det fremste eksemplet på en gruppering som appellerer til de som lengter etter et noe mer uortodoks religiøst fellesskap enn det som etablerte kirkesamfunn er i stand til å tilby.

Men fremdeles vokser det fram ytterliggående religiøse miljø med lederskikkelser som appellerer til de samme tingene som Krishna Venta gjorde, og etablerte religiøse institusjoner ikke kan appellere til.

Litteratur

«What Kind of People Does a Religious Cult Attract?», I Truzzi, M. (red.): Sociology and Everyday Life, 235-242. New Jersey: Prentice Hall.