Tidligere har denne essayserien tatt for seg en historisk-institusjonell tekst og en empirisk-statistisk tekst, publisert i samme antologi utgitt i revolusjonsåret 1968. Siden begge bærer preg av sin tidsepoke og plassering innenfor amerikansk sosiologi, egner de seg godt til å kaste et tilbakeblikk på sosiologifagets fortid.
Teksten som jeg nå skal ta for meg trosser denne trenden og kan plasseres innenfor en teoretisk kanon som snarere gir rom for refleksjon over en av våre mest kjente klassikere. «Symbols of Class Status» er skrevet av ingen andre enn selveste Erving Goffman og regnes som hans første publikasjon. Den er også blitt sitert langt oftere enn de to forrige tekstene i denne serien, og interessant nok aller mest frekvent fra 2000-tallet og fram til vår tid.
«Symbols of Class Status» er skrevet av ingen andre enn selveste Erving Goffman, og regnes som hans første publikasjon
I likhet med hans senere og langt mer kjente verk, er teksten i tråd med hvordan mennesker presenterer seg i møte med andre og hvilke ressurser de bruker for å styre inntrykket som andre får av dem.
Til forskjell fra store deler av hans senere kanon gir denne teksten innsikt i Goffmans syn på klasse og lagdeling, og den tilbyr en tolkning av hvordan et goffmansk perspektiv ville se ut: Der Marxistisk klasseteori peker på striden mellom arbeid og kapital, Weberiansk klasseteori peker på livssjansen, og Bourdieu viser til kombinasjonen av ulike kapitalformer som kjernen i klassebegrepet, virker det for Goffman å være statussymboler som er kjernen til å forstå sosiale klasser og lagdeling.
Essayserie om «Sociology and Everyday Life»
«Sociology and Everyday Life» (redigert av Marcello Truzzi) utforsker et utvalg av sosiologiske tekster fra året 1968, da det mye omtalte studentopprøret fant sted. De gjorde opprør mot autoritet og hierarki, opponerte mot sine foreldres jerngrep og protesterte mot det borgerlige samfunnets etablerte institusjoner og tradisjoner.
Også sosiologien merket dette opprøret, og flere etablerte akademikere fant interesse for deres radikale nye verdensbilde. Les innlegget om det amerikanske sirkusets fall og innlegget om hva slags folk som tiltrekkes av religiøse kulter.
Innlegget er basert på teksten «Symbols of Class Status» (original publisert i 1951) skrevet av Erving Goffman. Teksten er hentet fra antologien «Sociology and Everyday Life», publisert i 1968 og redigert av Marcello Truzzi.
Tor Anders Bye er master i sosiologi fra NTNU og vitenskapelig assistent samme sted.
Statussymboler: hva det er, og hva det ikke er
Ifølge Goffman har begreper som status, posisjon og rolle blitt brukt om hverandre for å henvise til et sett med rettigheter og plikter som påvirker atferden til personer i en gitt sosial kapasitet. Generelt sett forblir disse rettighetene og pliktene uendret over tid gjennom eksterne sanksjoner, som rettssystem, folkeopinion og trusler om sosioøkonomisk tap, og gjennom interne sanksjoner av typen som er bygd inn i vår oppfattelse av selvet og som innbefatter skyldfølelse, anger og skam.
En status kan rangeres på en skala etter prestisje, etter hvilken sosial verdi den får relativt til andre statuser i samme sektor av det sosiale livet. Et individ kan bli rangert på en skala etter aktelse («esteem»), avhengig av hvor nært hans prestasjon ligger idealprestasjonen som er blitt etablert for den bestemte statusen.
Ifølge Goffman har begreper som status, posisjon og rolle blitt brukt om hverandre for å henvise til et sett med rettigheter og plikter som påvirker atferden til personer i en gitt sosial kapasitet
Aktiviteter hvor mennesker av ulik status inngår og samarbeider med hverandre, og hvor hver status både differensieres fra og integreres i andres status, er et universelt trekk ved det sosiale livet. Denne formen for harmoni krever at hver deltaker handler ovenfor andre på en måte som formidler at deres inntrykk av dem selv og andre tilsvarer forestillingene andre har både av dem og seg selv.
For å etablere en konsensus rundt dette må forestillinger om status være tilstrekkelig kommunisert i samfunnet for øvrig. Hvilke rettigheter og plikter som medfølger hvilken status er dårlig tilpasset de kravene som følger vanlig kommunikasjon.
Spesialiserte metoder for å vise fram ens egen status blir derfor utviklet hyppig og er bedre kjent under betegnelsen statussymboler. Statussymboler signaliserer på vegne av personen selv hvilken status som skal tilregnes ham, samt hvordan andre skal behandle ham.
Kollektive symboler, slik som nasjonenes flagg, brukes til å samle mennesker på tvers av grupperinger basert på religiøs overbevisning, politisk tilhørighet og sosial klasse.
Statussymboler deler den sosiale verden inn i synlige kategorier og bidrar dermed til å opprettholde solidaritet mellom personer tilhørende samme kategori, samt fiendtlighet mellom personer tilhørende ulike kategorier. Statussymboler må derimot skilles fra kollektive symboler («collective symbols»), hvis funksjon er å skjule eller dempe forskjellene mellom kategoriene, slik at personer fra alle kategorier kan samles og oppnå bekreftelse på at de tilhører et stort fellesskap.
Statussymboler indikerer hvilken posisjon mennesker har, og ikke hvordan de utfyller den posisjonen de har. Statussymboler må derfor også skilles fra aktelsessymboler («esteem symbols»). Aktelsessymboler sammenligner en persons utførelse av pliktene som pålegges ham i hans posisjon med den ideelle standarden for hvordan disse pliktene skal utføres, uavhengig av hvilken rang personen måtte besitte innenfor denne posisjonen.
Statussymboler deler den sosiale verden inn i synlige kategorier
Kategoriske eller ekspressive symboler?
Goffman eksemplifiserer dette gjennom Victoriakorset, som tildeles medlemmer av den britiske hæren for heroisk utførelse av en oppgave, uavhengig av hva oppgaven måtte være eller hvilken rang personen som utfører den måtte ha.
På den andre siden finnes det et emblem som indikerer at personen som bærer det innehar militærrangen Oberstløytnant, et statussymbol, uten å fortelle oss i hvilken grad denne personen har utført sine plikter i samsvar med denne militærrangen. Dette emblemet rangerer ham over noen som innehar militærrangen kaptein, selv om kapteinen kan vurderes som bedre enn oberstløytnanten sett i sammenheng med aktelsen som tilskrives en god soldat.
Til forskjell fra statussymboler, tildeles aktelsessymboler ofte til mennesker for enkeltgjerninger som overgår alle forventninger til deres ordinære plass i samfunnet.
Personer i samme sosiale posisjon har en tendens til å utvikle tilsvarende atferdsmønster. Enhver del av en persons atferd er derfor et tegn på deres sosiale posisjon. Et tegn på sosial posisjon kan kun være et statussymbol hvis det regelmessig blir brukt til å «plassere» personer som produserer samme tegn innenfor et sosialt hierarki.
Tegn som kan tilstrekkelig påvise hvilken sosial posisjon en person har – uavhengig hvorvidt likesinnede eller sosiologer bruker dette som evidens for å påvise akkurat denne posisjonen – kan betegnes som en statustest.
Per definisjon har statussymboler derfor en kategorisk signifikans, ved at de identifiserer hvilken sosial status personen som framviser dem har (i den grad symbolet er kjent for andre enn personen selv).
Men statussymboler kan også ha ekspressiv signifikans, ved at de uttrykker en livsstil, kulturelle verdier som personen har, eller tilfredsstiller et aktivitetsbehov som personen opplever i lys av sin bestemte sosiale posisjon.
Et tegn på sosial posisjon kan kun være et statussymbol hvis det regelmessig blir brukt til å «plassere» personer som produserer samme tegn innenfor et sosialt hierarki
Dette eksemplifiserer Goffman gjennom hvordan praksisen med å utkjempe dueller (for ære) tidligere var avgrenset til den såkalte «gentleman»-statusen blant den europeiske overklassen. Betydningen av denne praksisen var så velkjent at retten til enten å ta eller gi den typen fornærmelser, som ofte ledet til en duell, sjeldent ble utvidet til å gjelde de lavere klasser.
Duellen inneholdt derimot også en viktig ekspressiv signifikans, ved at den portretterte en forestilling om den ekte mannen som et farlig objekt; en skapning med begrenset tålmodighet som ikke lot seg holde i sjakk av en forkjærlighet for livet, men holdt på en hengivenhet til sine egne prinsipper og respekt for seg selv. I det store og hele må vi kunne anta at enhver bestanddel av menneskets atferd har en betydning, både i kategorisk og ekspressiv forstand.
Yrkessymboler
Statussymboler blir brukt fordi de er bedre egnet til å kommunisere ens sosiale status enn de enkelte rettighetene og pliktene som de blir brukt for å signalisere. Dette krever derimot at statussymbolene holdes adskilt fra det de blir brukt til å betegne. Dette muliggjør at slike symboler blir brukt på en «bedragersk» måte, for å signalisere en status som den enkelte faktisk ikke besitter.
Kontinuerlig bruk av statussymboler i sosiale situasjoner krever derfor noen mekanismer for å begrense mulighetene for feilrepresentasjon. Vi kan studere statussymboler gjennom å klassifisere de begrensende mekanismene nedfelt i dem. Derfor kan vi skille mellom to viktige typer statussymboler: yrkessymboler (eller «occupation symbols», slik som Oberstløytnant-emblemet) og klassesymboler («class symbols», slik som duell-praksisen).
Muligens et statussymbol fra en svunnen tid: Den tradisjonelle duellen med pistoler ble brukt til å avgjøre uenigheter blant overklassen i de forrige århundrer.
Ifølge Goffman kan vi også skille mellom to hovedtyper yrkessymboler. Den ene typen tar form av kvalifikasjoner som vitner om personens opplæring og arbeidshistorie. I oppstarten av et arbeidsforhold vektlegges symboler av denne typen. Disse er beskyttet mot forfalskning gjennom juridiske sanksjoner, og enda viktigere, gjennom en forståelse om at informasjon som underbygger (eller avviser) disse kvalifikasjonene vil bli tilgjengeliggjort.
Den andre typen yrkessymboler gjør seg gjeldende etter at arbeidsforholdet er blitt etablert, og brukes til å markere ulike nivåer av makt og prestisje innad i en formell organisasjon. Yrkessymboler er tilknyttet en godkjent referent gjennom bestemte og anerkjente sanksjoner. Klassesymboler styres derimot i mye mindre grad av autoritet og kan derfor være mye mer betydningsfulle.
Enhver definisjon av sosial klasse må vise til diskre og usammenhengende nivåer av prestisje og privilegier, hvor opptak til hvert enkelt av disse nivåene typisk avgjøres av en rekke sosiale kvalifikasjoner der ingen enkeltfaktorer nødvendigvis er viktigere enn andre.
En persons eksakte sosiale posisjon kan bli tilslørt i situasjoner som krever komplekse sosiale avveininger, og erstattes derfor med en margin av uvisshet og tvil
Klassesymboler henviser vanligvis ikke til en bestemt kilde til status, men snarere til noe basert på en konfigurasjon av ressurser (se del II). Derfor er det vanskelig når vi først møter noen som tar i bruk et symbol på en misvisende måte – gjennom å framvise symbolet selv om de har et tvilsomt eierskap til dets betydning – å rettferdiggjøre nøyaktig hvordan vi forholder oss til deres bestemte mangler.
I tillegg må vi balansere og overveie en persons fordelaktige sosiale kvalifikasjoner mot deres mindre fordelaktige – grunnet de mange faktorene som brukes til å avgjøre klasseposisjon – i det vi forsøker å evaluere deres sosiale status.
Sosiale avveininger
En persons eksakte sosiale posisjon kan bli tilslørt i situasjoner som krever komplekse sosiale avveininger, og erstattes derfor med en margin av uvisshet og tvil. Selvpresentasjon som faller innenfor denne marginen oppnår nødvendigvis ikke full støtte, men det kan heller ikke bli påvist at de er feilrepresentasjoner.
Uavhengig av hvordan vi velger å definere sosial klasse må vi også vise til rettigheter som utøves og erkjennes av de som utøver dem, men som ikke er bestemt nedfelt ved lov eller kontrakt, og som heller ikke alltid anerkjennes i virkeligheten. Vi kan ikke anvende juridiske sanksjoner mot dem som representerer seg selv som innehavere av en status som en opplyst majoritet ikke ville innvilget dem. Slike gjerningsmenn begår en formodning, ikke en forbrytelse.
I tillegg henviser klassegevinster typisk til holdninger om overlegenhet som ikke offisielt eller åpent diskuteres, og til særbehandling når det gjelder arbeid, tjenester og økonomiske transaksjoner som ikke åpent eller offisielt støttes. Vi kan eniges om at en person har feilrepresentert seg selv, men av hensyn til egne klasseinteresser kan vi ikke tydeliggjøre ovenfor denne personen, oss selv eller andre akkurat hvordan personen har gjort dette.
I det store og hele bruker vi klassesymboler for å påvirke andres vurdering av vår egen klasseposisjon i en ønsket retning, snarere enn å feilrepresentere denne posisjonen
Vi har også en tendens til å rettferdiggjøre våre egne klassegevinster i form av «kulturelle» verdier som alle i et gitt samfunn formodentlig respekterer. I vårt samfunn gjelder dette utdanning, ferdigheter og talent. Derfor kan ikke de som offentlig kan påvise at de besitter kjerneverdiene i sitt samfunn åpenlyst nektes en status som deres symboler tillater dem å legge krav på.
I det store og hele bruker vi klassesymboler for å påvirke andres vurdering av vår egen klasseposisjon i en ønsket retning, snarere enn å feilrepresentere denne posisjonen. Hvert klassesymbol innehar en eller flere trekk for å begrense i hvilken grad dette lar seg bruke for å feilrepresentere egen status (se del II, kommende).
Etablering og utbytting av statussymboler
Personer i samme sosiale posisjon opptrer på mange måter som er vanlig for alle med den posisjonen, så vel som særskilt for dem. Fra et bredt spekter av slik opptreden blir enkelte aktivitetsformer valgt ut med det helt spesielle formålet å signalisere den enkeltes status. Disse blir muligens valgt ut framfor andre delvis fordi de har en sterk ekspressiv komponent og besitter mekanismer for å begrense feilrepresentasjon.
Den klassebevisstheten som utvikler seg i ethvert samfunn kan forstås gjennom inndelingen mellom de aktivitetene der karakteristisk oppførsel blir brukt som statussymbol, og de aktivitetene der karakteristisk oppførsel kan bli brukt på den måten, men ikke blir det.
Både pianoet som musikalsk instrument og møbel har stått seg som et av tidens mer robuste statussymboler. Det krever både tid, disiplin, penger og plass for å kunne utvikle et talent for piano.
Det at det finnes metoder for å forbigå klassesymboler kan delvis forklare hvorfor stabile klasser har en tendens til å designere sin posisjon gjennom symboler som er avhengig av mange forskjellige typer restriktive anordninger. Det kan virke som om effekten av en type restriksjon fungerer som et hinder dersom en annen skulle mislykkes. På denne måten unngår gruppen faren ved å legge alle sine symboler i en kurv.
På motsatt vis kan sosiale situasjoner der evaluering av statussymboler er viktig, bli klassifisert i henhold til den type mekanismer som medlemmene av en sosial klasse enten er overdrevent avhengig av eller overser.
I følge Goffman har studiet av klassesymbol to aspekter, hvorav det ene gjelder klassen der symbolet opprinnelig kommer fra og det andre gjelder klassen som approprierer det. Han skisserer tre problemområder knyttet til disse:
I. Klassebevegelser
Sosiale klasser, så vel som individer, beveger seg stadig oppover og nedover med hensyn til velstand, makt, og prestisje. Disse bevegelsene kan føre til slitasje av enkelte klassesymboler. I sammenheng med restriksjonene som enkelte statussymboler innehar, kan bevegelsene redusere den økte sosiale anseelsen til de som nettopp har tilegnet seg betydelig velstand og makt, samt redusere tapet til de som nettopp har mistet det. På den måten kan en sikre kontinuitet i en tradisjon selv om personene som vedlikeholder tradisjonen blir byttet ut.
(…) ettersom et symbol mister sin verdi vil de som bygger sin status på det, miste den sosiale anseelsen som symbolet tidligere gav dem
Slik teksten ovenfor impliserer, så finner vi at kilder til høy status som tidligere ikke lot seg utfordre blir uttømt eller havner i konkurranse med nye og andre kilder til status. Det er derfor vanlig for en hel sosial klasse å befinne seg omgitt av symboler og forventninger som deres økonomiske eller politiske posisjon ikke lenger støtter opp om.
Ingen statussymbol kan fylle denne funksjonen for alltid: ettersom et symbol mister sin verdi vil de som bygger sin status på det, miste den sosiale anseelsen som symbolet tidligere gav dem. Dersom flere slike symboler skulle synke i verdi vil også den klassen som krever eierskap til de falle i takt med symbolene selv.
Det andre aspektet ved dette problemet er knyttet til det faktum at nye kilder til høy status typisk sett tillater en å tilegne seg kostbare symboler før det blir mulig å tilegne seg symboler bygd på kultivering og sosialisering. Dette tendensen kan bidra til å fremkalle forventninger i den oppadgående gruppen som etter et tidsrom viser seg å ikke være berettiget, og som har en tendens til å undervurdere hvilken kostbare symbol som andre sosiale klasser er i besittelse av.
II. Kuratorgrupper
Når en sosial klasses symboliserende utrustning blir svært omstendelig kan det utvikle seg et eget kuratorpersonell, hvis oppgave er å bygge opp og betjene dette «statusmaskineriet». Et slikt personell kan omfatte medlemmer av yrkesgrupper slik som hushjelper, moteeksperter og modeller, interiørarkitekter, arkitekter, lærere i høyere utdanning, skuespillere, og kunstnere av alle slag. De som fyller denne type jobber rekrutteres typisk sett fra klasser som har mye mindre prestisje enn den klassen som tjenestene tilbys til.
Det finnes derfor folk som bruker hele sin jobbhverdag til å manipulere symboler som signaliserer en høyere posisjon enn den de selv besitter. Vi får dermed en institusjonalisert kilde til feilrepresentasjon, falske forhåpninger og uvisshet.
Kuratorgrupper rekrutteres og bygges ofte ut ifra klasser som står lavere enn den som et symbol kan sies å tilhøre.
Det oppstår en interessant komplikasjon når spesialisten (eller «kuratoren») tilbyr en tjeneste tilknyttet et symbol til et stort antall mennesker, og når det symbolet som utgjør deres levebrød samtidig bærer med seg en sterk ekspressiv komponent. Dette er eksempelvis tilfelle for både modeller i motebransjen og interiørarkitekter. I disse tilfellene spiller kuratoren mye av den samme (sakrale) rollen som de som er blitt tildelt ansvaret for de kollektive symbolene i samfunnet. Det blir da mulig for kuratoren å virkeliggjøre sine urettmessige forventninger, samtidig som statusen og sikkerheten til den dominerende klassen blir svekket.
III. Symbolsirkulasjon
Goffman hevder at symbolsirkulasjon har to viktige konsekvenser. For det første må gruppen hvor symbolet kommer fra vende seg bort fra det og kontinuerlig oppsøke nye symboler som enda ikke er blitt «korrumpert». Dette gjør seg særskilt gjeldende for mindre og mer spesialiserte grupper enn sosiale klasser – grupper hvor medlemmene føler for å separere seg fra sin opprinnelige sosiale klasse, ikke gjennom å bevege seg oppover eller nedover, men gjennom å bevege seg utover.
Dette ser vi eksempelvis hos (amerikanske) jazzmusikere og deres forsøk på å skape ny mote gjennom månedlig utbytting av tegn knyttet til hvordan man opptrer og snakker, som andre jazzmusikere har tidligere appropriert fra dem.
Jazzmusikere er blant de mange grupperingene der virksomheten utad ikke er det eneste arbeidet som må legges ned: også innad bidrar sirkulasjon av symboler til en evig utskifting av hva status både er og ikke er.
Den andre konsekvensen er kanskje den mer betydningsfulle av de to. Statussymboler gir oss en indikasjon på hvilken status andre har og dermed hvordan vi skal behandle dem. Hvordan vi tenker om og følger med på andre mennesker gjennom sosial aktivitet, har derfor en tendens til å rette seg mot tegn på deres sosiale posisjon.
Det er også et faktum at statussymboler ofte er et uttrykk for hele livsstilen til de som den symbolske handlingen kommer ifra. Slik opplever individet at oppbygd erfaring i én sfære av livet gjentas gjennom hans erfaringer i andre livssfærer. Denne typen bekreftelse fremkaller solidaritet innad i gruppen og beriker medlemmenes psykiske liv.
Som et resultat av symbolsirkulasjon kan derimot et tegn, som er ekspressivt for den sosiale klassen det kommer fra, komme til å bli tatt i bruk av en annen sosial klasse. Symbolet kan for denne klassen signalisere status, men uttrykke det på en dårlig måte i møte med andre. På denne måten kan det levde liv og de erfaringene man selv gjør bli uttynnet og utmagret, gjennom at man fokuserer på symboler som ikke er helt tilpasset det livet man lever.
Litteratur
Goffman, E. ([1951] 1968). «Symbols of Class Status», I Truzzi, M. (red.): Sociology and Everyday Life, 21-32. New Jersey: Prentice Hall.
