Det viktigste jeg lærte på feltarbeid

TEKST: Maria Klokkersund Snerte

Ordet «feltarbeid» bringer kanskje raskere referanser til sosialantropologer enn sosiologer. Men feltarbeidet har lange tradisjoner også innen sosiologisk forskning. I Norge kan blant annet Sverre Lysgaards klassiske «Arbeiderkollektivet» og Yngvar Løchens «Idealer og realiteter i et psykiatrisk sykehus» stå som eksempler.

Sosiologiske feltarbeid kan gjøres både i lokalmiljøet og i utlandet, og innenfor de fleste fagområder. Men hvordan et feltarbeid skal utføres er ikke så lett å vite for den som aldri tidligere har kastet seg i det. En fasit finnes ikke, men det finnes alltids råd å hente fra dem som har prøvd seg på feltarbeidets utfordringer.

Etter feltarbeidet mitt i Kairo har jeg spurt meg selv om dette: Finnes det situasjoner hvor du har brutt etiske regler, men du likevel ikke burde gjort noe annerledes?

Jeg var på feltarbeid i Kairo, i forbindelse med min masteroppgave i sosiologi. En av mine nøkkelinformanter, en ledende skikkelse i transportarbeiderfagforeningen, la utrolig mye til rette for meg. Han beskyttet meg fra folk som trodde jeg var en spion. Han hjalp meg med å kontakte folk jeg ville intervjue. Han tok meg med på strategimøter i fagforeningen. Han satte generelt av mye tid for at jeg skulle få vite det jeg trengte og ville om transportarbeiderne.

Da jeg kom tilbake til Kairo et halvt år etter jeg hadde levert oppgaven møtte jeg han igjen. Han viste meg et dokument. Et vedtak fra en disiplinærhøring han hadde blitt innkalt til. Anklagen var: «Samarbeide med og legge til rette for utenlandske interesser.» Som straff for denne diffuse forbrytelsen ble han trukket en hel månedslønn, circa 800 kroner. For en egyptisk bussjåfør er det mye penger. Jeg ville gi han tilbake pengene, men han nektet. Hvis han ble oppdaget i å ta imot penger fra en utlending kunne han risikere en mye hardere straff.

Hva skal man gjøre i en slik situasjon? Han tilrettela alt han kunne for meg og som eneste takk fikk han en trukket månedslønn. Han har fått straffen og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Jeg forbrøt meg på den klassiske etiske regelen «do no harm». Men gjorde jeg noe feil? Burde jeg skjønt at noe som dette kunne skje og aldri snakket med han? Kanskje, men hvis man har det som utgangspunkt er det mange grupper man aldri kan studere, som jo kan være minst like etisk problematisk. En lærdom er i alle fall at du kan – og burde – tenke gjennom de klassiske etiske problemstillinger som informert samtykke og konfidensialitet,. Men som den amerikanske sosiologen sa allerede i 1964: De største etiske problemene er de som er umulig å forutsi på forhånd.

Kristian Takvam Kindt leverte mastergraden sin høsten 2013, og jobber i dag som forsker ved FAFO.

Etter å ha fått innpass på NAV-kontoret jeg skulle gjøre feltarbeid på, var den opprinnelige planen å være der to måneder. Men feltarbeid blir aldri helt som planlagt. To måneder ble til tre og fire.

Det mest utfordrende underveis var å avklare min rolle under feltarbeidet. Jeg jobbet mye med å definere det, både for meg og for dem jeg har vært rundt. Hvem er jeg og hvem skulle jeg være der?

På forhånd hadde jeg lest meg opp på metode og «bestemt meg» for hvilken rolle jeg skulle ta. Dette viste seg fort å være vanskeligere enn først antatt. Det var ikke bare jeg som skulle bestemme hvem jeg var, men også de som jobbet der og som jeg skulle være sammen med. Disse tildelte meg i stor grad en rolle. Jeg ble behandlet både som uvitende student, nyansatt, utenforstående og forsker.

Rollen som student og forsker ga meg mye innpass og lot meg i stor grad stille rare spørsmål og henge meg med på ting som skjedde. I tilfellene der jeg ble sett på som nyansatt var det mer utfordrende. Dette gjorde på den ene siden at de inviterte meg med på ting som skjedde og deler av sin arbeidshverdag som jeg ellers kanskje ikke hadde kommet til. På den andre siden ble jeg også invitert med på sosiale ting, som for eksempel julebord. Jeg forsøkte å løse dette ved å gi meg selv «frisoner» der jeg i større grad kunne fortelle om meg og prosessen med prosjektet, og på den måten «rendyrke» de situasjonene der jeg var forsker og student. Ettersom jeg var interessert i å følge en arbeidsprosess ble typisk lunsjen en slik frisone, der fokus var på andre ting enn datagenerering. Lunsjen fremsto også som en slik frisone for de ansatte. Her diskuterte de andre ting enn arbeidsoppgaver og brukere. Dette medførte også at vi fikk en tillitsrelasjon utover forsker og forskningsobjekt, samtidig som at det ble mer akseptert at jeg gikk inn i en forskerrolle og de i en veileder-/saksbehandlerrolle når det kom til datagenerering.

Maria Volckmar-Eeg er masterstudent i sosiologi ved Universitetet i Oslo, og leverer masteroppgave våren 2015.

Høsten 2013 gjorde jeg feltarbeid på fadderuka ved Universitetet i Oslo i forbindelse med min masteroppgave. Det er ingen tvil om at problemstillingene knyttet til feltarbeid er mange og komplekse: Viktigheten av portvakter? Betydningen av å opparbeide tillit? Notatskriving på do? Misforståelser om din rolle underveis? Jeg tror jeg opplevde det meste i løpet av de to ukene feltarbeidet varte.

Det som kanskje ikke blir like mye nevnt i metodelitteraturen er de situasjonene du rett og slett ikke kan forvente. En av de viktigste erfaringene jeg tok med meg fra mitt feltarbeid er nettopp betydningen av å være fleksibel og kreativ når disse situasjonene oppstår.

Jeg opplevde en slik situasjon allerede første dagen, da jeg skulle møte en tredje faddergruppe. Jeg tok banen opp til Blindern og begynte mentalt å gå igjennom hvem jeg skulle møte. Og husket… ingen. Det ble heller ikke bedre da jeg ankom grillingen. Denne viste seg til alt overmål å være en fellesgrilling med mange, mange faddergrupper. Etter rundt en halvtime måtte jeg innse nederlaget. Jeg husket ikke hvordan noen av fadderbarna så ut. Jeg hadde nådd maksgrensen min på hvor mange nye mennesker jeg kunne huske utseende på i løpet av en dag.

Heldigvis hadde jeg en backup-plan og kunne møte en annen gruppe samme kvelden. Det ble en veldig fin og nyttig kveld. Likevel er ”grillhendelsen” første uka noe av det jeg husker aller best fordi den var veldig nyttig for resten av feltarbeidet. Uansett hvor mye du forbereder deg på forhånd vil det skje noe du ikke kunne forvente. Da er det lurt å være fleksibel, ha backup-planer og bevege seg videre. Helst til en gruppe du kjenner igjen.

Kristine Vaadal leverte mastergraden sin høsten 2014, og jobber i dag som vitenskapelig assistent ved Universitetet i Oslo.

Jeg fikk ikke så mange råd selv før jeg dro på feltarbeid. Men ett fikk jeg, og i ettertid er jeg glad jeg fulgte det.

Feltarbeidet til masteroppgaven min fant sted i Kolkata og Sunderbanøyene i India, sistnevnte en delt øygruppe mellom Vest-Bengal og Bangladesh. Oppholdet i Kolkata (tidligere Calcutta) kan vi hoppe fort bukk over – til tross for at det bød på både oversvømte gater og delhi belly. De fleste av selve intervjuene her gikk greit, og jeg intervjuet bare byråkrater.

På de avsidesliggende Sunderbanøyene i Bengalbukta var utfordringene annerledes. Her, på den indiske siden av Sunderban, reiste jeg inn i en verden av 4,5 millioner mennesker, tilsvarende et helt Norge, som lever og arbeider uten elektrisitet – mange i stor fattigdom – og i nærmest konstant fare for å få hjemmene sine skylt vekk av flommer, monsoonregn og tidevann.

Noe av det jeg på forhånd hadde vært veldig spent på var hvordan maktbalansen mellom meg (en for dem rik, hvit, kvinnelig forsker) og dem (de fattigste av de fattigste på den indiske landsbygda) ville utarte seg. Tanken på hvor mange år informantene mine ville måtte jobbe om de skulle hatt råd til flybilletten min til Norge var mildt sagt svimlende. Og her var jeg da! – den privilegerte, som kom og ville ha noe av dem likevel. Intervjuer, svar og opphold i landsbyene deres. Gjestfrihet, invitasjoner inn i folks hjem, tilbud om chai, kjeks og alt som hørte med.

Disse problemstillingene grunnet jeg mye på. Skulle jeg gi dem penger eller materielle ting, ville det ikke være kompatibelt med nøytral forskning. Var det i det hele tatt mulig å gi noe tilbake?

En masterstudent i samfunnsgeografi gav meg løsningen: Gi informantene dine mulighet til å stille deg spørsmål om deg selv på slutten av intervjuet.

Så enkelt – og genialt. Jeg brukte tolk under alle intervjuene, og han lærte seg raskt at når jeg stilte spørsmålet «Er det noe du har lyst til å vite om meg, eller om landet jeg kommer fra?» hadde jeg fått svar på det jeg selv lurte på fra informantene. Krishna oversatte villig, stort sett møtt med store smil. Flere steder satt vi lenge og pratet fram og tilbake om løst og fast, med kopper med chai i hånda og familiemedlemmer stimlende til. Her gikk det mye i matvaner og vær, som hva slags grønnsaker vi gror i Norge og hvordan klimaet er, men også om politikk, fornybar energi (både i Norge og India) og fremtidsplaner. I ettertid ser jeg på disse samtalene som noe av det fineste jeg bærer med meg fra India.

Ett råd fikk jeg, og ett råd gir jeg videre: Det er aldri lett å vite hvordan man skal håndtere sårbare intervjuobjekter. Men det kan være lurt å prøve å gi noe tilbake.

Vilde Blix Huseby leverte mastergraden sin våren 2012. Hun jobber i dag som journalist i Vårt Land.

I fem uker var jeg på feltarbeid ved en norsk ambassade i utlandet. Jeg ville undersøke hvordan de omreisende diplomatene og de fast ansatte lokale arbeiderne på stasjonen arbeidet sammen. Et av de første spørsmålene ambassadøren stilte meg den første dagen var når de ble observert. Skulle jeg observere bare arbeidssituasjoner og møter eller var de under lupen i lunsjen og i kaffekroken også? Jeg forklarte både ham og de andre ansatte på stasjonen at jeg ville observere hele tiden ettersom jeg var interessert i samhandlingen deres. Ikke nødvendigvis hva de jobbet med og hva de snakket om, men hvordan de jobbet og var sammen.

Den første uken virket det som om de fleste overveide nøye hva de sa til meg og hvordan de oppførte seg da jeg var i rommet. Det var mange ganger en tydelig stemningsforandring når jeg entret et rom. En dag jeg kom inn i kaffekroken flyttet en lokalt ansatt og en diplomat seg demonstrativt helt inntil hverandre og sa ”se så gode venner vi er da!”. Alle lo og det var god stemning. Men jeg var helt tydelig ikke en naturlig del av deres dagligliv, jeg var en utenforstående student.

Allerede inn i den andre uken følte jeg at de var vant til at jeg var der. Jeg opplevde nå svært sjeldent at det ble gjort et nummer ut av min tilstedeværelse eller at informantene byttet samtaleemne hvis jeg kom. Men jeg opplevde gjennom hele perioden at tilliten de hadde til meg var svært sårbar. Et eksempel på dette, er en dag jeg satt og spiste lunsj med mange av de lokalt ansatte. Samtalen går lett. En fra ledelsen kommer så ned i kantina og setter seg ned ved siden av meg og sier ”får du observert noe da?”. Det er ment som en hyggelig oppfølging av meg og mitt prosjekt, men alle stopper å prate. På noen sekunder går jeg fra å bli tatt som en hyggelig lunsjpartner til den skumle observatøren igjen. Hvor lang tid går det før de på ny ”glemmer” at jeg observerer dem, tenkte jeg. Heldigvis gikk det ikke veldig lenge, men jeg lærte at det var lite som skulle til for å minne både de jeg studerte og meg på at jeg ikke var en av dem.

Hvis man ønsker å bruke feltarbeid som metode kommer man tett på andre mennesker over tid. Ofte deler informantene sensitive data med deg i full fortrolighet. Jeg tror det under feltarbeidet er viktig å respektere den usikkerheten de kan føle på, og jeg mener man bør legge ned mye arbeid i å skape tillit mellom en selv og informantene, særlig i starten av oppholdet. Jeg prøvde derfor så godt jeg kunne å informere informantene om prosjektet og deres del i det. Man kommer likevel ikke unna at den distansen som foreligger mellom forskeren og informantene til en viss grad vil være tilstedeværende uansett hvor åpen og tillitsgivende en oppfører seg.

Maria Klokkersund Snerte er masterstudent i sosiologi ved Universitetet i Oslo, og leverer masteroppgave våren 2015.