Sosiale relasjoner på kant med vitenskapen – om å gi liv til det døde

Lars Birger Davan har blitt valgt ut av Norsk sosiologiforening til å delta på Vinterseminaret 2020 som en del av «Ferskvare»-konseptet, hvor fire studenter får mulighet til å fortelle om sine masteroppgave

Gjenferd opererer ikke bare i populærkultur. For noen har gjenferd evnen til å skremme, glede, frustrere og latterliggjøre. For andre er gjenferd en trivialitet, eller en alvorlig trussel. Min masteroppgave er en aktørnettverkteoretisk (ANT) case-studie av en hjemsøkt dagligvarehandel i en liten bygd i skogen, et sted i Norge. Butikksjefen og hans ansatte kjemper mot egne virkelighetsoppfatninger når dagligvarer flyr veggimellom og objekter forsvinner plutselig og dukker opp igjen. De tolker det som at en usynlig vilje tar kontroll over telefoner og det elektriske anlegget i det gamle lokalet når strømmen kommer og går i ulike deler av butikken, og telefonene ringer på kansellerte linjer uten at det er noen i andre enden. Ansattes skepsis til egne sanseerfaringer, skepsis fra kollegaer, skepsis fra bygda og frykten for et skadet omdømme regjerer. Men skepsis og frykt får en mektig fiende da et produksjonsselskap bestemmer seg for å lage TV-program i butikken. Innspillingen av TV-programmet og besøket fra en synsk kvinne snur opp ned på virkelighetsoppfatningen til de ansatte i butikken, og snart følger flere i bygda etter.

Det som var en helt vanlig matbutikk blir til et rom hvor uventede følelser oppstår, og potensialet for mystiske hendelser tiltrekker seg interesserte tilskuere. Butikken har nå blitt et rom for tro, et sted som setter de besøkende i direkte kontakt med historien og bryter med lineær tid. De ansatte lever hver dag med gjenferdet, som de tiltaler og interagerer med i det daglige. Skepsis og mistro utenfra eksisterer fremdeles, men har mistet sin truende kraft. Nå er nettverket av aktører som engasjeres av det angivelige gjenferdet stabilt og sterkt nok til at innvendinger uskadeliggjøres. I friheten til å tro på sine egne sanseerfaringer finner de involverte glede og ro. Men hva er egentlig et gjenferd? Og hvordan kan en kålrot gå fra å være en rotfrukt på tilbud til å bli en aktør i relasjon til etterlivet og riksdekkende fjernsynsunderholdning?

Gjennom intervjuer, samtaler og deltakende observasjon har jeg utarbeidet en aktørnettverkteoretisk utredning av de angivelig overnaturlige hendelsene i dagligvarehandelen, og innvirkningen hendelsene har på menneskene og deres omgivelser. Ordet «utredning» brukes her fordi hensikten med den ikke først og fremst er å analysere, men å beskrive de empiriske omstendighetene rundt fenomenene. Utredningen fastholder litterære beskrivelser som et ideal for re-presentasjon av det aktuelle feltet for interesse (Latour 2005). Jeg foretok dybdeintervjuer på stedet av butikksjefen og to ansatte – én som hadde jobbet i butikken lenge, og én som hadde jobbet der i kortere tid. I tillegg gjennomførte jeg uformelle samtaler og intervjuer med to andre ansatte, samt flere kunder både i og utenfor butikken. Utover dette har jeg hatt en lang rekke samtaler med mennesker om temaet gjennom arbeidet med masterprosjektet. Samtalene har enten vært knyttet til casen spesielt, eller temaet «overnaturlige hendelser» generelt.

Disse samtalene bidro til å forstå hvor vanlig det er å ha hatt erfaringer med lignende uforklarlige hendelser. Enda viktigere ga det erfaring med å snakke om temaet på måter som gjør at jeg ikke fremstod som kritisk til de rapporterte opplevelsene, fordi det i flere tilfeller var avgjørende for hvorvidt jeg fikk tilgang til informantenes informasjon. Her fant jeg at ren, åpen nysgjerrighet var avgjørende fordi informantenes beretninger var svært sårbare for latterliggjøring og kritikk (Geertz 1973, s. 22). Jeg gjennomførte deltakende observasjon gjennom mine mange besøk til butikken over en periode på cirka tolv måneder, som kunde, som intervjuer og, ved én anledning, å jobbe der som ubetalt ekstrahjelp.

Jeg valgte aktørnettverkteori (ANT) som teoretisk og metodologisk utgangspunkt på grunn av dets ontologiske utgangspunkt i å forstå handling som distribuert i symmetriske nettverk, eller kollektiver, av humane og ikke-humane deltagere (Latour 2005). En strengt empirisk tilnærming til feltet, med åpenheten om hva som har agens (kan handle), er fundamentet for oppgaven (se også Blok & Jensen 2011). ANT legger til rette for å nærme seg feltet med en åpenhet som tillater å spore uventede relasjoner av gjensidig påvirkning i mellom subjekt og objekt, kultur og natur. Det var fordelaktig i møtet med fenomen som allerede var omstridt, siden det som ble observert og beskrevet var forankret i de empiriske omstendighetene rundt fenomenene, ikke i spekulasjon om årsaken til fenomenene. På den måten var ANT nyttig i å kunne nærme seg spørsmålet om hva som ligger til rette for at en hjemsøkelse finner sted. På bakgrunn av etiske hensyn til informantene og ambisjoner om å stille spørsmål til vitenskapens grenser for anerkjennelse, forfekter jeg gjennom oppgaven å unngå å forklare vekk fenomen ved å tvinge menneskelige erfaringer inn i fastlagte teoretiske rammer for forståelse (Latour 1999, s.21). Tilnærmingen til fenomenet avgjør dets eksistens.

Utredningen og analysen peker mot hvordan betegnelsen «det overnaturlige» betyr tildelingen av intensjonelle forklaringer på ekstraordinære hendelser som opptrer gjennom fysiske objekter. Det innebærer en forutsetning om at det ligger en vilje eller intensjon bak de mystiske hendelsene. Intensjonelle forklaringer tilskrives som regel mennesker, ikke objekter. Det merkverdige i casen er at intensjonen alltid tolkes ut ifra objekter, og kun en antatt menneskelig (tross avdød), vilje. Objekter knyttes helst til årsaksforklaringer, men disse virker ikke til å favne om den totale opplevelsene informantene har. Gjenferdet handler gjennom objektene som så «humaniseres» av informantene. «Det overnaturlige» oppfattes av informantene som uttrykk for gjenferdets vilje og avdøde personers vedvarende tilstedeværelse.

Det er en erkjennelse beslektet med kjernen i ANT, at de humane og de ikke-humane er viklet sammen i konstant bevegelse, og det er igjen her ANT viser seg nyttig for forskeren, fordi det ikke krever en overnaturlig årsak til erfaringen av å være «desentralisert» i sammenheng med sine humane og ikkehumane omgivelser. Her berøres også de kreative og åndelige aspektene ved de overnaturlige erfaringene uten at det betyr at de er fabrikkert. Tvert om er det disse som hjelper informantene med å knytte subjekt og objekt, natur og kultur sammen til en virkelighet som har rom for å gi mening til deres erfaringer. Verdien i dette for sosiologen ligger i utvidelsen av horisonten for «hva» som handler, samtidig som informantenes integritet ivaretas.

Videre kan dette oppfattes som en indikasjon på at modernitetens separasjon av natur og kultur i to virkelighetsdomener er et hinder for både informantene og forskeren på veien mot en holistisk forståelse av seg selv i omverdenen, der en slik tilnærming besitter en mer potent forklaringskraft. I dette ligger det at min masteroppgaves overføringsverdi strekker seg langt utover det overnaturlige. Overnaturlige fenomen er simpelthen veldig gode eksempler på områder av virkeligheten som fundamentalt bestrides, og som nettopp derfor, viser seg å være et godt emne for å utvikle ny vitenskap.

Sosialt aksepterte eksistenser

Ja, jeg prater med dem, jeg! Synes jeg dem har bråket litt for mye så: ‘Nå får dere gå på
​rommet deres!’ *ler* For dem bodde jo oppe her. Da blir det litt roligere. Men jeg vet ikke
​om det er riktig eller galt at jeg prater med dem da …
– Jorun, butikkansatt.

Av de jeg intervjuet, er Jorun den som har jobbet i butikken kortest. Likevel snakker hun mer utfyllende og åpent enn andre informanter om hvordan hun samhandler med gjenferdet, tiltaler det og reagerer på gjenferdets handlinger. Hun er også den eneste av de ansatte jeg snakket med som har hatt lignende erfaringer før de begynte å jobbe i butikken. Butikksjefen har gitt henne ansvaret for frukt- og grøntavdelingen – en særlig hjemsøkt del av butikklokalet, på grunn av hennes uanstrengte omgang med gjenferdene. I motsetning til andre ansatte, blir hun ikke skremt av gjenferdene, men takler de gjennom direkte handling og tale adressert til de usynlige personene i lokalet. Hun anerkjenner det absurde ved situasjonen og ler av måten hun snakker høyt til gjenferdene, men latteren er samtidig et uttrykk for et behov for å kommunisere distanse til sine handlinger. Den er som et forsvar mot en latent kritikk i bevisstheten om at nettopp det absurde og irrasjonelle ofte blir oppfattet useriøst. Hun understreker den uavklarte, liminale posisjonen hun befinner seg i når hun sier hun ikke vet om det er riktig eller galt å prate med dem.

De sosialt aksepterte eksistenser går hånd i hånd med den vestlige modernitetens verdensanskuelse, fundert i et skille mellom natur og kultur (Latour 2003), et skille som imidlertid viser seg utilstrekkelig for de mange som erfarer enkeltstående eller gjentagende brudd med den rasjonelle, lærte, romlige og temporale orden. Denne koblingen viser seg som en individuell konflikt mellom sanser og forventning, og som en ytre kontrovers omkring en dikotomisert forklaringsmodell som plasserer fenomenet enten i individets kropp (fantasi, innbilning, tro, kultur), eller i dets fysiske omgivelser («naturlige forklaringer», økonomisk opportunisme via ekshibisjonisme). Risikoen for sosiale sanksjoner i form av tapt tillit og integritet opprettholder et skille mellom individet og kollektivet som er sterkt nok til at noen velger å ikke fortelle om sine opplevelser til andre. På leting etter en «trygg havn» (aksepterte kategorier) for sine opplevelser, vil individet se vekk ifra deler av sin erfaring, eller modifisere sin verdensanskuelse for å imøtekomme eksisterende forklaringsmodeller, da først og fremst den populærkulturelle beskrivelsen av det overnaturlige. I den prosessen kuttes alle bånd til moderniteten med overlegg – men dette er en prosess som kan være like hemmende som frigjørende, fordi den på samme tid posisjonerer seg noe opposisjonelt, og derfor sterkt i relasjon til, modernitetens fundament og derfor overser mulighetene for mer komplekse og samtidige årsaker til fenomenenes tilblivelse og konsekvenser.

Det som er viktig å nærme seg, er den berøringsangsten noen av informantene er rammet av før de finner et akseptert rom å uttrykke seg i. Måten denne berøringsangsten er relatert til produksjonen av vitenskap finnes i modernitetens forhold til mellomrommet på aksen mellom natur og kultur. Her viser gjenferdet (det overnaturlige) seg som et ypperlig eksempel på et fenomen som kaller på en mer helhetlig forståelse av verden. En forståelse som med større letthet kan favne om objekter der de både representerer, og opptrer som, subjekter. Temporalitet, der både objekter og subjekter trer inn og ut av tiden. «Personer» fra en annen tid opptrer i nåtiden, knyttet sammen gjennom deres samtidige relasjon til det fysiske rommet som de deler med nåtidens mennesker. Dette påkaller en større åpenhet for hva som kan ha agens, uten at vi skal godta «overnaturlige forklaringer» slik vi kjenner de. «Å gi liv til det døde» henspiller på at delegeringen av agens gjennom plasseringen av mennesket sammen med ikke-humane aktanter vil forsterke sosiologiens forklaringskraft, eller rettere: beskrivelseskraft.

Det ikke-humane er ikke dødt. Det er dette Latour (2005) mener med å plassere agens i symmetriske nettverk av humane og ikke humane aktører. Slik desentraliseres handling, og tillater å fritt kunne spore handlingers moment og dens uventede innvirkninger. Det er dette som gjør ANT fordelaktig som metodisk og ontologisk utgangspunkt. Selv uten videre å akseptere overnaturlige forklaringer, gjør det oss i stand til å beskrive hva overnaturlige forklaringer består i rent empirisk. Fordi disse har observerbare konsekvenser. I den latourianske skole er det beskrivelser og ikke forklaringer samfunnsvitenskapen har til oppgave å produsere, fordi beskrivelsene alltid kommer a posteriori. Alle essenser blir til begivenheter (Latour 2003, s. 82).

Det ordinære ekstraordinære

Tilbake til butikken der mystiske hendelser jevnlig har funnet sted i over 20 år. Ifølge Sylvi som har jobbet der like lenge, er det ekstraordinære ekstraordinært på grunn av sin uforklarlighet og ikke sin hyppighet. Informantene beskriver møtene med det uforklarlige som en vane. Hjemsøkelsene nevnes bare når deres forutsigbarhet brytes av økt i hyppighet og konsekvens. Da butikken får ny sjef, som setter i gang med oppussing og omgjøring av butikklokalene, inntreffer det hendelser som gjør at de ansatte skremmes og frykter for sikkerheten til kunder og varer. Tunge gjenstander veltes over ende, blomsterpotter knuses, frysere og kjøleanlegg skrus av, sirener går av og lyset kommer og går stadig vekk. Da TV-produksjonsselskapet og den synske kvinnen tilbyr en forklaring på hendelsene, virker disse beroligende, og etter besøket av den synske stanser de skremmende hendelsene. Hjemsøkelsene går tilbake til sitt «normale» nivå. Forklaringen var et gammelt ektepar, Margot og Bjørnar Olavssen, som tidligere drev butikken som hjemsøker lokalene, motsetter seg forandringer og er uenig i hvordan butikken drives.

Det virker som informantene, for å sette det på spissen, i større grad er weberianere enn latourianere når de føler behov for å formålsforklare sine hendelser ved å «humanisere» ikke-human agens. Det er enkelt å sympatisere med et slikt standpunkt, konfrontert med noe så ekstraordinært meningsløst som en hjemsøkelse kan fremstå som. Latour selv ville kanskje se det parodiske i dette som ren ikke-human agens (det er neppe som spøkelsesjeger han ønsker å bli kjent). Men vi har ingen andre empiriske tråder å gå etter, og det er unektelig kun gjennom objekter at hjemsøkelsen finner sted. Riktig nok er dette det første empiriske tegnet på en hjemsøkelse, som så umiddelbart inkorporeres som emosjoner hos iakttageren, som igjen kan aggregeres dersom flere er vitne til hjemsøkelsen samtidig. Tildelingen av mening til fenomenene går derfor gjennom å menneskeliggjøre objektene på intensjonalitetens grunnlag. Årsaksforklaringer etterlater informantene bare med en svært utilfredsstillende tilfeldighet eller, det mer populære blant skeptikerne, lurendreieriet.

Margot og Bjørnar er her fordi de går igjen i veggene her, for de har vært her så mange år. 40 år. De jobba bare her, de var en institusjon. De er i vegga her […] Så jeg vet ikke med døden og folk og hvorfor det er sånn … Det virker som det er folk… det er folk som er her altså. Borte, men sjelen er igjen.
– Anders, butikksjef

Gjenferdet er kanskje selv i sin essens en lurendreier? For så snart en forklaring anvendes, så forsvinner det til den neste. Det er et vesen av liminalitet og flertydighet. Se til sitatet over hvordan gjenferd er «folk», men de er også «i veggene». Idiomet «de går igjen i veggene» er slående i både bokstavelig og overført betydning: begge understreker en tilstedeværelse som knytter menneske og bygning, subjekt og objekt, fortid og nåtid, human og ikke human, sammen.

Besøkende og kunder kommer til butikken og snakker om gjenferd, om livet etter døden, de er nysgjerrige og spør og deler sine egne historier. Et rom for tro er blitt etablert, forent om gjenferdets eksistens, og ladet av den elektriske forventningen om når neste hjemsøkelse vil finne sted. Populærkulturen spiller en rolle både i fornektelsen og aksepten/utviklingen av menneskers tro og virkelighetsforståelse (Goldstein et al., 2007). Det foregår et samspill i teorien og i empirien som understreker gjenferdets flertydighet og flyktighet. En utveksling mellom fakta, Durkheims begrep om fetisj (Durkheim 1995), og Latours begrep om factish (Latour 2010). Fakta, der erfaringen av gjenferd underbygger andres opplevelse av det. De deler hverandres faktiske opplevelse av virkeligheten. Fetisj, hvor samholdet rundt aksepten for gjenferdets eksistens forsterkes av deres felles tro på det. Samtidig er dette også skeptikerens beskyldning, at gjenferdet er en projeksjon av de «troendes» galskap eller selvhevdelse. For vitnet selv er gjenferdet, selv når det er motvillig, blitt forstått som ekte på en eller annen måte når de forsøker å systematisere det – en factish.

Å stille spørsmål ved om noe er relevant er ikke det samme som å stille spørsmål ved om noe er ekte. Og når noe er definert som ekte, blir konsekvensene av det ekte (Waskul 2016). Problemet her er å søke etter koherens der det er tvetydighet. Å fokusere på de abstrakte årsakene til hjemsøkelsene avleder en fra å undersøke konteksten hjemsøkelsen opptrer i. Det medfører risikoen for å glemme temaet i søket etter den virkelige årsaken til fenomenet. Denne logikken virker overalt, og den er iboende i akademisk tankegang (Raahauge 2015, s. 337). Poenget her er at det kan finnes flere former for eksistens enn hva det vitenskapelige verdensbilde anerkjenner, og disse har evnen til å handle på tross av vitenskapelig eller sosial avvisning (Latour 2013; Reyes-Foster 2016, s. 1181).

De sosialt aksepterte eksistenser speiler et rasjonelt, fornuftbasert verdensbilde som er sterkt medvirkende i å opprettholde en separasjon mellom to virkelighetsdomener: naturen og kulturen/samfunnet. Naturen tilskrives objektene, de kalde fakta og årsaksforklaringer, de ikke-humane aktører. Samfunnet/kulturen tilskrives menneskene, de humane aktører, de varme, subjektive og intensjonelle forklaringer (Latour 2003). Dette er en problematisk dualisme, og gjenferdets evne til å flykte sømløst fra det ene til det andre virkelighetsdomenet, eller operere i begge to samtidig, kaller på et behov for begreper som favner om det flytende, det flyktige, usikkerheter, uvisshet, det ubestemte, ekstraordinære, som ikke kan fastholdes i statiske kategoriseringer. Det kaller på behovet for et rom hvor det vi simpelt hen ikke vet hva er, kan eksistere. Aldri isolert, aldri alene, utfolder virkeligheten seg i de utallige, uventede, gjensidig påvirkende koblinger og sammenfiltringer av humane og ikke-humane aktører.

Slik blir virkeligheten til i relasjoner.

Litteratur

Blok, A. & Jensen, T. E. (2011). Bruno Latour: Hybrid Thoughts in a Hybrid World. Abingdon, Oxon: Routledge.

Durkheim, E. (1995). Elementary Forms Of The Religious Life (K. E. Fields, Overs.)Free Press.

Geertz, C. (1973). The Interpretation of Cultures. New York: Basic Books.

Goldstein, D. E., Grider, S. A. & Thomas, J. B. (2007). Haunting Experiences, Ghosts in Contemporary Folklore. Logan, Utah: Utah State University Press.

Latour, B. (1999). On Recalling ANT. The Sociological Review, 47(1).

Latour, B. (2003). We Have Never Been Modern (C. Porter, Overs.). Harlow: Pearson Education.

Latour, B. (2005a). Reassembling the Social. New York: Oxford University Press Inc.

Latour, B. (2010). On the Modern Cult of the Factish Gods. Durham and London: Duke University Press.

Latour, B. (2013). An Inquiry Into Modes of Existence: an anthropology of the moderns (C. Porter, Overs.). Cambridge: Harvard University Press.

Raahauge, K. M. (2015). The Ghost in the Machine: Haunted Houses, Intense Sensations and Residual Rationalities. I V. Steffen, S. Jöhncke & K. M. Raahauge (Red.), Between Magic and Rationality: On the Limits of Reason in the Modern World. Copenhagen: Museum Tusculanum Press.

Reyes-Foster, B. M. (2016). Latours’s AIME, Indigenous Critique, and Ontological Turns in a Mexican Psychiatric Hospital: Approaching Registers of Visibility in Three Conceptual Turns. Anthropological Quarterly, 89(4).

Waskul, D. (2016). Ghostly Encounters, The Hauntings of Everyday Life. Philadelphia: Temple University Press.