Tekst: Julie Kalveland
Tverrfaglighet er i vinden. Det er kanskje ikke så rart – for å forstå et fenomen bedre kan det være fint å se det fra flere vinkler. Også klimaproblemene. Det betyr ikke at det ikke gir flere utfordringer for en stakkars, overmodig masterstudent.
Jeg bestemte meg for å skrive masteroppgava om klima-tematikk da jeg bodde og reiste i Mellom-Amerika og så hvor stor innvirkning vær og naturfenomener har på livene til folk der (dette er områder som ofte rammes av orkaner og jordskjelv). Da jeg kom hjem begynte jeg å lese meg opp på den norske klimapolitikken og å stille spørsmålstegn ved hvordan mål og midler faktisk oppleves for dem som skal leve med prosjektene (all den tid politikken vår går ut på å «kutte der det er billigst»).
For å kunne gjennomføre et prosjekt som tok opp denne tematikken måtte jeg stupe ut i en verden av ny, uvant litteratur. For det første er det ikke forska så mye på miljø- og kanskje spesielt klimaspørsmål innen den norske sosiologitradisjonen. For det andre: Om man skal si noe vettugt om klima, kreves en viss grad av forståelse av funnene fra andre fagfelt. Derfor ga det seg selv at det forskningslitteraturen som danner bakteppet for oppgava mi måtte bli et lappeteppe av forskning fra andre disipliner.
Å SKRIVE MASTEROPPGAVE: Noen ganger har jeg gitt opp og skrive for en stund, og tegnet istedet – for å få en oversikt over alt stoffet.
Tverrfaglighet er i vinden. Det er kanskje ikke så rart – for å forstå et fenomen bedre kan det være fint å se det fra flere vinkler. Også klimaproblemene
«Tema er det viktigste!» Tenkte jeg naivt. Fokus på ballen så går det bra. Jeg går bare etter temaet. Men som en hver masterstudent har jeg jobba hardt med å rettferdiggjøre hva jeg gjør, og hvordan jeg gjør det. Ikke minst har jeg jobbet med å finne ut av hvorfor, sett i sammenheng med hva andre har gjort før meg, akkurat dette er et viktig bidrag (og da snakker vi ikke «revolusjonerende», men noe må man jo ha å komme med etter ett årsarbeid, over tusen leste sider og X antall intervjuer?). Om jeg så sier meg fornøyd med å ha en grov forståelse av debatten innen økonomisk teori, har gravd meg gjennom de fremmedord-kåte samfunnsgeografiske artiklene, slengt på litt ekstra etnografi og leste de programmatisk tverrfaglige bidragene stempla politisk økologi – har jeg da egentlig «dekka feltet»? Hvordan vet man at man har god nok kontroll over hva som skjer innenfor forskningsfeltet til å plassere sin egen beskjedne forskning der et sted?
Det er når jeg forsvinner i en sånn spiral av spørsmål og selvkritikk at det er fint å lytte til erfarne fjellfolk, nemlig veilederen min sine brutalt ærlige ord: Du kommer til å forgå om du skal prøve å sette deg inn i alt.
Når alt kommer til alt er kanskje forsøket, og rettferdiggjøringen av det, det aller viktigste. Så får man trøste seg med «litt av alt»-kunnskapen som et sånt tverrfaglig utgangspunkt tross alt gir et spesielt ovenfra-blikk. Og på et felt som klima, hvor hvermannsen er ekspert og det som regnes som positivt i en sammenheng kan vise seg i det store regnskapet å være en veldig dårlig ide – kommer man faktisk ganske langt med elementær kunnskap fra mange fagfelt.
Om Julie:
Julie Kalveland tar en master i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Hun liker urgamle trær, kattunger og alt som er turkist.
Her skriver hun om hvordan det er å være masterstudent, å gjøre feltarbeid i Mellom-Amerika og om verdens innsats for å redde skog gjennom REDD+-programmet.
