Tekst: Sigurd Martin Nordli Oppegaard
«[…] the worker is related to the product of labor as to an alien object. For on this premise it is clear that the more the worker spends himself, the more powerful becomes the alien world of objects which he creates over and against himself, the poorer he himself – his inner world – becomes, the less belongs to him as his own. […] The worker puts his life into the object; but now his life no longer belongs to him but to the object. Hence, the greater this activity, the more the worker lacks objects. Whatever the product of his labor is, he is not. Therefore, the greater this product, the less is he himself. The alienation of the worker in his product means not only that his labor becomes an object, an external existence, but that it exists outside him, independently, as something alien to him, and that it becomes a power on its own confronting him. It means that the life which he has conferred on the object confronts him as something hostile and alien.»
– Karl Marx, Economic and Philosophical Manuscripts of 1844: 108.
Studenten er den fremmedgjorte par excellence.
Hva er produktet av studentens arbeid? Hva er resultatet av de akademiske studiene? Ikke annet enn karakterer og kunnskap. I lang tid går studenten og misforstår produktet av sitt eget arbeid – karakterer og kunnskap – som et mål i seg selv. Å strebe etter disse abstrakte målene gir henne, om ikke glede, i det minste en tilsynelatende meningsfull eksistens. Semesteroppgaver og eksamener leveres, tilbakemeldinger internaliseres eller neglisjeres, alt ettersom hvor mye arbeid hun la ned i forkant; hvor mye av seg selv hun la ned i produksjonen og dermed i produktet. Helt til det en dag blir smertelig klart for henne at karakterer og kunnskap ikke er tilstrekkelig mening i tilværelsen. Dette kan ta lang tid eller det kan ta kort tid. For enkelte har det til og med skjedd før studiene starter. Studenten forstår med ett at karakterer og kunnskap i seg selv ikke er det hun er ute etter, men kun er et middel for hennes unike mål. Studienes samtidige bruksverdi er, når alt kommer til alt, svært begrenset. På samme tid er deres fremtidige bytteverdi svært uforutsigbar, usikker, og, helt til studiets slutt, potensiell .
Produktet av studentens arbeid blir fremmed så snart studenten ikke gjenkjenner seg selv i det. Så snart hun forstår det som noe eksternt, som noe annet enn henne selv. Karakterer og kunnskap viser seg i sin sanne form: Som eksterne objekter, midler for mål, men kun etter at studenten har lagt ned mengder med arbeid i dem.
Der lønnsarbeideren er tvunget til å arbeide, er studenten heldig som får lov til å utdanne seg. Det er et privilegium. Hun får lån fra Staten for å fordype seg i hva hun selv vil. Å studere sies å være et gode i seg selv. Men studenten sitter på lesesalen, pugger, leser, skriver, alt for å bestå eksamen, alt for å få gode karakterer og kunnskap. Karakterer og kunnskap: nøkkelen til suksess, en suksess utenfor og separat fra selve studiet. Suksess på studiet er ikke den den endelige suksessen hun til syvende og sist higer etter. Før eller siden er studenten nødt til å bli konfrontert av denne absurde prosessen. Alt hun gjør er for noe annet, noe fremtidig og potensielt.
Selv om studenten selv har valgt hva hun vil studere (selvfølgelig innenfor kompliserte rammer som jeg ikke vil gå dypere inn på her), har hun ikke valgt hvordan hun vil studere. Pensum, eksaminering og kvalifiseringsoppgaver virker ofte unødvendig, bortkasta, irrelevant for det hun egentlig ville gjøre og lære om da hun valgte studiet. Hun ser ikke meningen i det hun gjør. I tillegg til at hun arbeider for en profitt så abstrakt, usikker, fremtid og potensiell, at effekten av hennes produksjon slår studenten som ytterst meningsløs, er selve arbeidsprosessen absurd i sin utforming. Studenten er fri til å studere hva hun vil, men måten hun studerer på, den rent konkrete kunnskapen og måten denne skal tilegnes på, er fullstendig utenfor hennes kontroll.
Dette gjør at studenten blir fremmedgjort også fra hennes egenskaper og frie vilje. Hun kan, hun vil, men studentens eksistens’betingelser nekter henne. Hennes vilje og egenskaper blir transformert til eksterne og uoppfylte, potensielle og neglisjerte, sider ved dem selv.
Mens lønnsarbeideren ved arbeidsdagens slutt mottar sin lønn, går studenten hjem med en for henne, der og da, fullstendig meningsløst profitt. Lønnsarbeideren kan gå på bar, kjøpe en flatskjerm eller andre lenker, studenten kan ikke høste fruktene av sitt arbeid før hun er helt ferdig. Det endelige produktet av studiene er ikke-eksisterende før det får verdi senere. Kunnskap og karakterer kan gi en viss status og anerkjennelse, men fremdeles i studenttilværelsen, selve roten til fremmedgjøringen. Studenten må bli ferdig før hun kan få relevante sommerjobber eller konkrete kvalifikasjoner. Først da kan studenten oppleve betydningen av det hun har holdt på med i alle disse årene. Først da kan hun bruke kunnskapen og karakterene sine til noe hun selv forstår nytten av. Inntil da er studenten dømt til å drømme om og aldri glemme hva som venter henne på den andre siden. Studenten jobber for å bli ferdig og må bare holde ut. Eventuelt ikke holde ut. Sosiologer som forsker på frafall må også huske å stille seg spørsmålet om hva det er som faktisk får så mange studenter til å ikke slutte på studiene.
Heldigvis har studenten fritid. Der kan hun være seg selv, der slipper hun å fylle funksjonen som student, strevende etter alt hun verken vet hva er og nettopp derfor ikke vet å sette pris på. Studenten har studentfrivilligheten, deltidsjobben og, hvis hun er heldig, et sosialt miljø, der hun umiddelbart kan se profitten av sitt arbeid.
Hvis studentens produksjon hadde en sosial funksjon og et sosialt mål, der studenten kunne se seg selv ved å bli sett i sitt arbeid; hvis studiene ble anerkjent som studentens arbeid, et personlig produkt; hvis ikke målet med studiene hadde vært den fremtidige, usikre og potensielle profitten det er i dag, da hadde studentens relasjon til sine studier, karakterer og kunnskap, universitet og med medstudentene sett veldig annerledes ut. For at denne sårt tiltrengte endringen i høyere utdanning skal være mulig, må universitetenes relasjon til studenten, deres arbeidere, klienter, forbrukere, kunder og produkt, endres til en menneskelig relasjon.
«The alien being, to whom labor and the product of labor belongs, in whose service labor is done and for whose benefit the product of labor is provided, can only be man himself. If the product of labor does not belong to the worker, if it confronts him as an alien power, then this can only be because it belongs to some other man than the worker. If the worker’s activity is a torment to him, to another it must give satisfaction and pleasure. Not the gods, not nature, but only man himself can be this alien power over man.» – Karl Marx, Economic and Philosophical Manuscripts of 1844: 115.
Profitten av studentens arbeid tilh
ører en institusjon som selv ogs
å er fremmedgjort fra sitt arbeid, sitt produkt, seg selv og alle menneskelige relasjoner. Universitetet konsentrer seg i
økende grad om
å stimulere den besjelede entiteten
næringslivet og opptrer som det
Terry Eagleton kaller «nykapitalismens bensinstasjon». Kunnskapsproduksjonen skal m
åles i penger mens studenten kun blir et tall, som ikke engang tilh
ører universitetet, men formes og tilpasses arbeidslivets behov. Kunnskapen blir et eksternt m
ål, adskilt fra studentens personlige arbeid.
Videre lesning
Marx, K. (1962). Economic and Philosophic Manuscripts of 1844. Oversatt fra tysk til engelsk av Martin Milligan. International Publisher: New York
