Sosiologiens tunge teori

TEKST: Lars Adrian Hole

Mitt første møte med NTNU var både skremmende, spennende og interessant. Fagfeltet var sosiologi, og målet var å forstå hvorfor vi, som art, er så fantastisk flinke til å skape problemer for oss selv.

Sosiologi var det perfekte verktøyet for å forstå menneskelig atferd! Jeg har alltid, så lenge jeg kan huske, fundert over sosiale normer og hvor de kommer fra. Hvorfor er vi opptatt av de tingene vi er opptatt av? Hva er intensjonene bak en sosial handling? Hvordan påvirker vi samfunnet vi lever i og til hvilken grad er vi styrt av strukturene vi selv har skapt?

Universitetet ga meg svar på mye, men ga meg også flere spørsmål. Sosiologi kan være et utilgivelig fagfelt. Samtidig var ikke det store problemet jeg hadde med første året at en ikke kom frem til klare vitenskapelige modeller om hvordan mennesket opptrer i grupper. Problemet tror jeg ligger i evnen til å engasjere studentene.

Jeg tror introduksjonen til fagfeltet kan organiseres på en måte som vil få flere til å stille seg undrende til hverdagen de lever i. Er det ikke det sosiologi skal gjøre? Bryte ned våre forutintatte meninger om hvordan verden fungerer? For meg er i hvert fall sosiologiens harde kjerne å stille seg kritisk til både egne og andres ideologiske overbevisninger. Etter min mening bærer faget preg av å, i for liten grad, engasjere studentene til å se viktigheten av problemstillingene både tidligere og nåværende sosiologer har stilt seg. Sosiologi vil nok alltid være teoritungt, men hvilke teorier som står på pensumlista har alt å si for i hvilken grad studentene engasjerer seg i fagfeltet.

Det var først en ukes tid etter semesterstart at det begynte å demre for meg hvor mye pensum som skulle konsumeres på noen få måneder. Webers byråkrati-teori, Durkheims selvmordsteori, Marx sine økonomiske prediksjoner og Parsons AGIL-skjema traff ikke helt forventningene jeg hadde til sosiologien. Det virket heller ikke som veldig mange av teoretikerne vi leste hadde noe slags empirisk materiale å basere teoriene sine på, i hvert fall ikke etter dagens standarder. Hverdagen var fylt med tidvis frustrasjon om nødvendigheten av å lese «klassikernes» prediksjoner om samfunnet. Ja, argumentet om at en skal ha en historisk forståelse av faget sitt kan jeg kjøpe, men veldig mye av kunnskapen virket for meg bare som en slags «inngangsbillett» til en akademisk diskusjon. Referanser, reprodusering og parafrasering virket av og til litt meningsløst.

Problemstillingene og viktigheten av sosiologi har kanskje aldri vært større, men den tunge teorien med begrenset relevans for 2015 tror jeg er med på å skyve mange vekk fra et utrolig spennende fagfelt. Jeg tror det er mulig å stille sosiologiske spørsmål, og lære bort sosiologiske metoder uten å lese Durkheims «selvmordet» fra perm til perm.

Selvfølgelig burde en ha en viss kunnskap til fagets klassikere, men et introduksjonsfag i sosiologi burde etter min mening fenge, og vise hvorfor det er viktig å ta på seg «de sosiologiske brillene» i hverdagssituasjoner. I dag har vi kunnskapen som skal til for å gjøre sosiologien til et fag med gjennomslagskraft basert på empirisk baserte argumenter.

Sosiologen og kulturkritikeren Slavoj Žižek er et perfekt eksempel på en sosiolog som stiller mange av de samme spørsmålene som klassikerne gjorde, men baserer seg på en metode og teori med større empirisk grunnlag. Presentasjonen han har av teoriene sine bruker eksempler fra moderne dagligliv, og viser oss at problemstillingene er like relevante i dag som de var på Karl Marx sin tid. Samtidig viser han viktigheten i å hente kunnskap fra psykologien og filosofien for å forklare menneskelige valg og atferd. Selvfølgelig har nok Žižek lest klassikere fra perm til perm og hentet inspirasjon, samt teoretisk materiale, men for å engasjere nye sosiologer, inspirere studenter til å se hva sosiologi kan gi mulighet for, tror jeg at en introdusksjon med større fokus på sosiologiens relevans i dagliglivet hadde vært å foretrekke.

Klassikere som Marx og Weber har på mange måter lagt grunnlaget for at nye teorier og fortellinger om samfunnet har blitt til. Kritikken min retter seg ikke mot deres relevans, men at konsekvensen av at introduksjonskurset i sosiologisk tenkning er for teoritung blir at studentene ikke lar seg engasjere.

Klassikerne har betydning i et historisk perspektiv, og en kan dra klare fordeler av å se sammenhengen mellom «forfedrene“ og dagens sosiologer. Men det er kanskje de nye stemmene, de nye perspektivene, og de med empirisk støtte av uttalelsene sine som kan fenge, og vise at sosiologien har mulighet til å være et nyskapende?

Hvilken annen plass hadde det vært bedre å starte enn på NTNU? Universitetet er høyt anerkjent for ekspertkompetanse på blant annet biologi og nevrologi. Kunnskap som i aller høyeste grad burde være relevant for en sosiolog?