Redd, reddere, REDD-est

TEKST OG FOTO: Julie Kalveland

Det er digg å kjenne at termometeret har bikka tretti og høre vinden rive i palmene over seg, jeg skal ikke juge og si noe annet. Da jeg bestemte meg for å skrive masteroppgave om utviklinga av klima og skog-programmet REDD+ ante det meg at det kom til å bli fint for en nordboer å reise for å gjøre intervjuer i Latin-Amerika fra januar til mars. Men det som i bunn og grunn gjorde at jeg bestemte meg for å gjennomføre det store prosjektet et slikt feltarbeid er, var å forstå hvordan et program som Norge hevder er et enkelt og viktig middel for å bremse klimaendringene, faktisk fungerer i praksis. Er det egentlig så enkelt?

Jeg er altså i det mellom-amerikanske landet Nicaragua og skal være her i de neste fem ukene for å gjøre intervjuer til masteroppgava mi som jeg leverer til sommeren. Oppgava mi omhandler sosiale og politiske prosesser knytta til nicaraguansk klimapolitikk og spesifikt etableringa av REDD+-prosjekter. Lurer du nå på hva REDD+ er? Da har du allerede truffet stridens kjerne.

Kort fortalt står REDD for «reducing emissions from deforestation and forest degradation in developing countries». Reduksjon av (karbondioksid-)utslippene fra skogsektoren i u-land. Og så har vi plusstegnet til slutt. Det bryter litt med formen, men står altså for «co-benefits». Co-benefits kan forstås som positive bieffekter, altså noe ekstra man kan få ut av å kutte utslippene. Herunder regnes (å bevare eller styrke): Biodiversitet, fattigdomsbekjempelse og urfolksrettigheter.

For å oppsummere: REDD+ handler om å ikke hugge ned trær. Det var iallfall det vår daværende statsminister Jens Stoltenberg sa da han la fram ideen under klimaforhandlingene på Bali i 2007. Stoltenberg var riktig nok ikke den første som foreslo et slikt opplegg, men han foreslo å gjøre dette til en del av en framtidig klimaavtale. Med andre ord en ny versjon av Kyotoavtalen som utgikk i 2012. Det ligger mye politisk vilje bak REDD+ og den norske staten har gitt spesielt mye penger for å få REDD+-systemet opp og gå. Sist under klimaforhandlingene før jul, da Norge lovte bort 300 millioner dollar til Peru gjennom REDD+.

Kjerneideen er at de med penger betaler de uten penger, men med verdifull natur. Altså, at man kan betale folk for å ikke ødelegge verdifull skog som f.eks. regnskog. Men opplegget har vist seg vanskeligere å gjennomføre enn antatt. For hvem er det som hugger ned skog? Avhengig av om svaret er fattige bønder, store tømmerselskaper eller palmeolje-selskaper vil tiltakene måtte se helt forskjellige ut.

De siste tiårene har det vært et stort problem i Nicaragua at såkalte «kolonister» (ordbruken er negativt lada og henspeiler med vilje på kolonitida), fattige bønder fra andre deler av landet, drar til den karibiske kysten og okkuperer jord som sin egen. Dette kan enten være jord eid av staten eller jord som er felleseie for hele urfolkslandsbyer. Men der urfolk bevarer skogen og lever av den, svir kolonistene av skogen for å dyrke mais og bønner. Noe som er spesielt skadelig for regnskog. Slike «okkupantfamilier» har gjerne bodd og dyrka jord i flere tiår, fordi det ikke har vært ressurser nok til å hindre dem. I relasjon til REDD kan man da si at det er kolonistene som må endre adferd fordi det er de som gjør størst skade. Skal man da betale kolonistene for å dra, altså for å slutte å gjøre noe kriminelt? Det vil jo få en slutt på problemet, men man vil samtidig ha betalt de som gjør noe feil og de rettmessige eierne vil sitte igjen uten skog og uten penger.

Dette er altså grunnprinsippet bak REDD og mange kontroverser knytta til det, som berører temaer som makt, statlig styring, rettferdighet og ikke minst rural utvikling. I tida fram til innleveringa av masteroppgava kommer jeg til å skrive her om oppholdet mitt i Nicaragua, redsel og glede i livet som masterstudent – jeg kjenner ingen som ikke har fått besøk/et strøk av/blitt badet i angsten i løpet av masteroppgaveskrivinga – og om hvorfor jeg digger institusjonell etnografi.