Den sosiologiske offentlighet

Når masterangsten setter inn

Mai, måneden vanlige arbeidsfolk elsker og studenter hater. Måneden med alle høytidene og eksamenspresset. I livet som masterstudent, tida for å tenke: Hvor f* ble det av all tida?!
Tekst: Julie Kalveland

Livet som masterstudent er som en konstant berg-og-dalbane. Den ene dagen finner du den perfekte analogien for å forklare dine helt uvitende venner hvorfor akkurat ditt mastertema er veldig interessant for alle, også dem. Neste dag sitter du og river deg i håret foran kode-programmer og litteratur som passer nesten, men likevel ikke helt til fokuset ditt. Eller for den del; kommer over et hav av forskningslitteratur som det hadde vært veldig bra å ha en oversikt over, hadde det ikke vært for at det er akkurat det et uoverkommelig hav. Og ja, jeg snakker av erfaring.

MASTERLIVET: Alle som har skrevet en masteroppgave har kjent masterangsten. Foto: Anonym / Flickr

Livet som masterstudent er som en konstant berg-og-dalbane.

Det er noe med masteroppgaven som prosjekt, som for meg virker litt som ei oppskrift på galskap: La et menneske (vanligvis med lite prosjektarbeidserfaring) velge et relativt smalt prosjekt, send mennesket ut i verden/inn på en kontorplass, vurder prosjektet etter omtrent et år. Jeg kan jo legge til at vedkommende møter andre med like smale prosjekter en gang i måneden og en veileder (vanligvis) like så, men jeg synes fremdeles det er litt sprøtt. Det hele virker på meg som et prosjekt i selvdisiplin og nerding mer noe anna. Og selv om jeg er over middels glad i sosiologi, har jeg kjent godt på alt fra følelsen av å ha en dirrende streng i magen til jernteppe i hodet, og jeg tror jeg ikke kjenner noen som har jobba med ei masteroppgave uten innslag av den store masterangsten. Så, hva gjør man når man sitter der med 50 ord på taket og ingen i Word-dokumentet? Her er ei høyst uoffisiell liste over (mulige) overlevelsesstrategier som jeg garanterer  nytten av:

1. Gå til veileder. Ja, det er ubehagelig å måtte fortelle noen akkurat hvor lite du har gjort, men det er jo dette de er der for: Å hjelpe deg videre.

2. Spis sjokolade/godteri. Jeg har lest at det er vitenskapelig bevist at hjernen maser mer etter sukker når den må jobbe hardt. Jeg snakket nylig med en vitenskapelig ansatt som sa han måtte ha et halvkilo smågodt for å skrive en artikkel. Man skriver (forhåpentligvis) bare en masteroppgave i livet. Kroppen din fortjener midt-på-dagen-sukker i de hardeste månedene.

3. Snakk med andre. Når du ikke har hørt så mye fra de andre masterstudentene på ei stund er sjansen ganske liten for at det er fordi de er så oppslukt av stoffet at de skriver 24-7. Sjansen er desto større for at de også sitter og stirrer på oppdateringene i nyhetsstrømmen eller Paradise Hotel for den del. Ta en kaffe med noen. Noen ganger kan det jo faktisk være tilfellet at medstudenter har kommet lengre enn deg, men så lenge de ikke har en ferdig levert masteroppgave (styr unna denne kategorien) vil de uansett fremdeles ha bekymringer. Alle har sine egne bekymringer, pris deg lykkelig over at du ikke har de samme som den du snakker med.

4. Kom deg ut. Møt mennesker som ikke aner hva masteroppgava di handler om og ikke fortell dem om den heller. La angsten ligge igjen hjemme. Det er tross alt bare en jobb.

Om Julie:

Julie Kalveland tar en master i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Hun liker urgamle trær, kattunger og alt som er turkist. Her skriver hun om hvordan det er å være masterstudent, å gjøre feltarbeid i Mellom-Amerika og om verdens innsats for å redde skog gjennom REDD+-programmet.

Del på Twitter
Del på Facebook
Del på LinkedIn
Del på E-post
Print

Søk