Melankolske Weber

Tekst: Mikael Lien Andersen

Professor i idéhistorie Karin Johannisson skriver i ”Melankolske Rom” om angst og sårbarhet gjennom tidene. Et sentralt poeng i boken er hvordan samspillet mellom individ og samfunn pågår i langt større grad enn vi pleier å forestille oss. Til forskjell fra de fleste sinnstilstander har melankolien en synlig historie. Melankoli kan betegnes som en dyp form for depresjon. Johannisson knytter melankoli til en rekke fenomener: Stemninger som griper tak i hele samfunnsklasser, sorg uten årsak, isende tomhet og forstørrede sanseinntrykk hos poeter og diktere.

Observasjon av melankolikere er veldokumenterte helt fra antikken. Her ble sinnstilstanden knyttet til intellektuell storhet. Hvorfor er alle fremstående menn melankolikere? spurte Aristoteles seg selv, og tildeler dem spesielle evner av skarpsinn og innsikt.

Melankoli skifter ofte form og innhold, den står i dialog med sin kulturelle sammenheng. Romantikkens melankolikere var opptatt av å påvirke og kritisere det borgerlige publikums følelser. Søren Kierkegaard gjør det i «Enten-eller», et fiktivt melankolidokument i dagboksform. Forteller-jeget A er intenst opptatt av egne følelser og spyr sin melankoli utover samtidens åndelige død. Forteller-jeget flyter rundt i dagdrømmer og eksperimenterer med holdninger. «Å være det ulykkeligste menneske, er å være det lykkeligste,» skriver Kierkegaard. Boken er et tydelig forsøk på å bygge en identitet som har som oppdrag å være ulik andre.

På individnivå har melankoliens innhold alltid blitt beskrevet som dobbelt: Lidelse og skaperkraft. Melankolifølelsen kan tas i bruk av individet og oversette følelser av tap og sorg til et språk som styrker og gjenoppretter et jeg i krise. Nervøsitet og angst blir en nøkkel til emosjonene. Dette har vært en ledetråd for melankolikere som Franz Kafka, Virginia Woolf og Samuel Beckett.

I 1898, trettifire år gammel og allerede sjeldent fremgangsrik, rammes Max Weber av psykisk kollaps. I fem år skal det han selv kalte demoner, natt etter natt holde ham våken. Søvnløsheten blir selve episentrum for hans presentasjonsangst. Den strenge arbeidsdisiplinen som han i årevis har underkastet seg har betydd at ethvert våkent øyeblikk har vært hellig innen rammene for en asketisk livsførsel. For Weber var kollapsen både en tragedie og sunn utladning. I et brev til kona Marianne skriver han ”En slik sykdom har også mye godt for seg. For meg har den åpenbart den menneskelige siden av livet slik jeg aldri før har sett det.”

Weber mister totalt selvtilliten når det gjelder evnen til å forelese. Når et nytt semester begynner, hopper sykdomsfølelsen på ham som et glefsende dyr. Det å forelese blir direkte plagsomt, han har tvangsforestillinger, synes det kjennes som han får en apemaske tredd over ansiktet mens han står bak kateteret. Men hva var det som dypest sett plaget han? Demoner. «Han sover alltid urolig, i helspenn; forventet alltid demonenes angrep,» skrev kona. Weber plages av en enorm kraftløshet. Han kan verken lese, skrive, snakke eller gå uanstrengt. Alt gjør ham trett. Men alt dette er bagateller i forhold til den store plagen som skal komme til å forfølge ham livet ut: Søvnløsheten som styrte hele hans tilværelse. Weber brukte ulike preparater i denne perioden. Han lever på brom og sover på brom. Når han svelget pillene eller dråpene, visste han at de neste morgen skulle etterlate en tåke i hjernen som påvirket tankevirksomheten. Iblant kunne han kjenne ettervirkningene i en hel uke, men han fryktet søvnløsheten mer. Senere skulle Weber omtale denne uroen som sult etter liv og kjærlighet.

Søvnløsheten skulle befri Weber fra yrkesrollens strengt regulerte rutinearbeid. Han så vitenskapen som et yrke, men ikke den akademiske hverdagen. Bare tanken på å være bundet opp et helt semester, å være underlagt klokken og mekanisk undervisning, skapte risiko for tilbakefall. Langt senere kommenterer han den akademiske rollens plagsomme fokus på det sjelløse, middelmådige og karriereorienterte. Rundt samme tid begynner han å arbeide på den boken som skal gjøre ham berømt og bli en sosiologisk klassiker, Den protestantiske etikken og Kapitalismens ånd. Ledemotivet er nettopp puritanismens arbeidsmoral. Den skaper «en følelse av uhyre indre ensomhet hos det enkelte individet,» hevder han.