«Kræsjlanding» i Hong Kong

Tekst og foto: Anne Berit Dalgard

En varm og klam septemberkveld ankom jeg Folkerepublikken Kinas spesielle administrative region Hong Kong og det som skulle bli et uforglemmelig semester ved Hong Kong University.

Sommerferien jeg la bak meg hadde vært lang og god –  og oppstarten på Hong Kong University  (HKU) ble en en kræsjlanding. Fra første uke var timeplanen fylt opp – fra morgen til kveld – av obligatoriske forelesninger med tilfeldig fraværsføring og diskusjonsseminarer hvor studentene blir rangert etter prestasjoner på sine innlegg. Deretter fulgte et utall innleveringer av essays og refleksjonsnotater i uka.

I begynnelsen var stresset opp til ørene – jeg trodde ikke det var mulig å få så mye å gjøre. Jeg lagde oversikter over alt som måtte gjøres til hvilke frister og planla dagene mine ned til hver minste detalj for å utnytte hvert minutt til det beste. Men HKU er ikke for flinke piker, og etter et par uker fant jeg heldigvis nøkkelen; prioriteringer. Det er ikke mulig å lese alt, delta på alt og samtidig være på utveksling.

Sosialt på seminarer

Det var seminarene jeg likte best. Noen av seminarene gikk ut på å drøfte egne erfaringer i lys av større teorier for å bedre forstå dem. Fokuset lå på å dele egne erfaringer i lys av hva andre studenter mente. Andre seminarer var lagt opp som debatter med rullerende diskusjons- og opponeringslag. Det viktigste var å si noe, ikke at det man sa alltid var så velformulert og gjennomtenkt. Seminarlederene var til stede for å lede diskusjonen, og jeg glemte snart at vi alle ble rangert etter innsats.

Sammensetningen av mennesker fra hele verden gjorde diskusjonene sosiologisk interessante i seg selv. De kulturelle forskjellene kom særlig godt frem, gjerne krydret med noen språkbarrierer. I blant minnet diskusjonene meg mer om samfunnsaktuelle diskusjoner jeg tidligere har hatt på kaffebaren Trygve eller i kantina på samfunnvitenskapelig fakultet hjemme, enn diskusjoner jeg har vant til fra seminarundervisningen på Blindern. For meg gjorde dette at jeg klarte å ta på meg de sosiologiske brillene og kose meg med seminarer gjennom hele semesteret. Sosiologi er så mye mer enn å lese tung teori.

Meg og kinesiske medstudenter

Jeg delte kjøkken og bad sammen med 20 asiatiske jenter (og en danske). Perfekt for meg som hadde satt meg mål om å få med meg mest mulig Asia.  Ettersom det er vanlig å gå ut og spise middag hver kveld ble det et naturlig samlingspunkt. Vi ble snart venner, spiste dim sum (forskjellige, kinesiske småretter som spises samlet) sammen på små familierestauranter, og dro steder jeg aldri hadde funnet uten deres kinesiskkunnskaper. Utover i semesteret lærte de meg grunnleggende kinesisk matlaging – jeg lærte dem å lage pastasaus fra bunnen.

Det å være på utveksling og forholde seg til så mange nye mennesker med forskjellig bakgrunn betyr også en overflod av aha-opplevelser, med mindre du holder deg for deg selv.  En av de første kveldene jeg var i Hong Kong fant jeg mine kinesiske medboere på rekke og rad på badet mens de vasket undertøyet sitt for hånd. De elektriske vaskemaskinene ville nemlig ødelegge undertøyet, sa de. Dessuten mente de at det var svært uhygienisk å putte noe så skittent i maskinen. Først ble jeg ganske sjokkert, men etter litt tid ble jeg vant til det. Jeg fant til og med ut at det faktisk ikke var så dumt tenkt (selv om jeg ikke vil bruke tiden min på det).

Videre fant jeg fort ut at jeg har svært få erfaringer å dele i diskusjoner om hvorfor gutter man aldri har snakket med ikke forstår at man er interessert i å være kjærester – å initiere kontakt var sjeldent et alternativ for jentene jeg var sammen med. Og gjennom hele oppholdet ble jeg overasket når jeg ble møtt med kommentarer om at jeg så feit eller stygg ut, selv om jeg vet at det er ment godt og at kommentaren er til mitt eget beste slik at jeg kan rette på det før jeg går ut. Jeg trodde heller aldri jeg skulle møte noen som prinsipielt unngikk å gå opp-over bakker fordi det er ubehagelig og slitsomt, men selv om det for meg hørtes tungvint ut finnes det mange alternativer til bakker som for eksempel utendørs rulletrapp eller buss.

En ekte storby

Hong Kong i seg selv er også en fantastisk by for sosiologer. Det er en by hvor kulturer fra hele verden møtes. De skinnende blanke skyskraperne i sentrum blir kontinuerlig pusset og mellom bygningene skjuler det seg masser av kinesisk og asiatisk kultur. Plasser og grønne områder er nøye planlagt etter Feng Shui – en eldgammel kinesisk praksis om å plassere og arrangere rom for å oppnå harmoni med miljøet. Midt i den travle trafikken løper transportører med store traller for å levere forsyninger til de utallige små familierestaurantene. Rundt om i byen finnes egne markeder for alt man kan tenke seg, som for eksempel spesialiserte områder som «fish market», «ladies market» og «sneaker street». I tillegg er shoppingfasilitetene uendelige med alle verdens merkebutikker som perler på en snor gjennom sentrumsgatene.

Man kan også se tydelige spor etter den britiske kolonitiden som ble avsluttet i 1997. Dobbeltdekkerbusser sniker seg gjennom gatene og ettermiddags-te er å få servert mange steder. Jeg tok ofte dobbeldekker-trikken inn til byen bare for å se på det yrende bylivet. Følelsen av å sitte i andre etasje på en knirkende, smal trikk mellom de utallige skyskraperne og menneskemengdene er ubeskrivelig. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne føle meg så liten i en så stor by.

For meg var et utvekslingssemester fantastisk både for å finne læringsglede og å trene de sosiologiske brillene – både på og utenfor campus. Evnen til å prioritere hva som må gjøres og ikke har jeg prøvd å ta med meg tilbake til hverdagen på Universitetet i Oslo, og jeg håper og tror at dette har gjort meg til en bedre student!

Anne Berit Dalgard er masterstudent i sosiologi ved UiO og leverer sin masteroppgave sommeren 2015. Hun blir populært kalt Abbe, og var på utveksling høsten 2012. Abbe har vært ansvarlig for layout i studentmagasinet Socius på Blindern i mange år.