Forskningsintervjuet som relasjonell praksis

Tekst og foto: Nina Røkkum

Som forsker er det viktig å ta hensyn til at utfordringer og det som blir sagt og gjort i et intervju, påvirkes av interaksjonen mellom forsker og informant og blir til under selve intervjuet. I forbindelse med datainnsamlingen til min mastergrad i sosiologi, har jeg gjennomført 14 intervjuer. Da jeg i forarbeidet av disse arbeidet grundig med utforming av spørsmål i intervjuguidene, var jeg ikke klar over hvordan intervjuene faktisk ville arte seg. Det visste jeg ikke før jeg befant meg i intervjusituasjonen.

Som en forberedelse leste jeg om kvalitative metoder og tidligere forskning om samme eller lignende tematikk. Jeg fant frem lydopptaker, notatblokk og intervjuguide. Jeg hadde kontroll. Helt til intervjuene startet. Da kom utfordringene. Intervjusituasjonen kan bli annerledes enn man har sett for seg, og det kan derfor være lurt å tenke over hvilke utfordringer man kan møte underveis.

Som forsker møter man andre menneskers fortellinger og observerer deres væremåter i intervjusituasjonen. Det foregår en interaksjon mellom forsker og informant, der begge tolker hverandres utsagn og kroppsspråk. I denne interaksjonen kan det for eksempel oppstå utfordringer med hensyn til hvordan og på hvilke tidspunkt man stiller spørsmål, samt hvordan informanten reagerer når man stiller dem.

Dette er noe jeg hadde tenkt mye på – både før, under og i etterkant av intervjuene. Ingen av mine intervjuer var like med hensyn til hvordan jeg stilte spørsmål, på hvilke tidspunkt jeg stilte dem og hvordan informantene reagerte på eller tolket dem. Det dukket opp en haug med uforutsette muligheter, som jeg spontant måtte velge mellom. Jeg stilte flere spørsmål til meg selv under intervjuene. Er dette noe informanten vil svare på eller burde jeg trå varsomt her? Det ser ikke ut som at informanten skjønner helt hva jeg spør om. Skal jeg stille spørsmålet på en annen måte? Informanten svarer egentlig ikke på spørsmålet. Skal jeg vente og la informanten svare ferdig, for så å stille et mer konkret spørsmål uten å avsløre at det var dette jeg egentlig mente med det forrige spørsmålet?

Jeg stilte åpne spørsmål og lot informantene snakke fritt. Dette førte til mange lange og gode svar. De nevnte interessante ting, som jeg ville høre mer om eller skulle ta opp senere i intervjuet. Da stod jeg ovenfor et dilemma – skal jeg la informanten snakke videre og vente med oppfølgingsspørsmålene, eller skal jeg stille spørsmålene og bryte opp informantens svar? Kommer jeg til å gå glipp av viktig informasjon hvis jeg skaper et brudd? Det var vanskelig å spontant ta et valg om å lytte og huske på hva jeg senere skulle spørre om, eller skape et brudd i det som ble fortalt. For meg ble løsningen å ha med meg en notatblokk, en såkalt intervjulogg. Under intervjuene noterte jeg korte stikkord om det jeg senere skulle spørre informantene om, og lot de snakke videre uavbrutt.

Forskningsinterjvuet er en relasjonell praksis, der spørsmålene som stilles er avhengig av de som deltar i intervjusituasjonen. Det er viktig å ta hensyn til at intervjusituasjonen påvirkes av interaksjonen mellom forsker og informant og blir til under selve intervjuet. Forskeren tolker det informanten sier og gjør, informanten tolker det forskeren sier og gjør.

Det er vanskelig å forutse hvordan intervjusituasjonen vil arte seg, men man kan med fordel tenke på utfordringer som kan oppstå. Som i mine intervjuer, kan utfordringer oppstå for eksempel i forbindelse med hvordan og på hvilke tidspunkt spørsmål blir stilt, samt hvilke valg jeg bør ta hvis informanten min reagerer på eller tolker spørsmål på ulike måter. Mitt råd til de som skal gjennomføre intervjuer, er å tenke over hvilke utfordringer som kan oppstå i intervjusituasjonen. Hvis du tror at det blir for mye å huske på, kanskje det hjelper å ha med en intervjulogg?