Å være sosiologistudent

Tekst og foto: Silje Kathrine Høyland

Det som slo meg da jeg denne gangen skulle sette meg ned og skrive et blogginnlegg, var et simpelt spørsmål: Hvordan er det egentlig å være sosiologistudent?

Det første jeg kan fortelle er at, som sosiologistudent, vil du begynne å tenke på temaer som spørsmål. Hver gang jeg skal skrive noe som er lengre enn 200 ord, trenger jeg en problemstilling. Jeg trenger et problem jeg kan ta tak i med en fin rekke av ord og begreper. En sosiologistudent lærer seg også kunsten å benytte seg av andres ord og refererer til disse på en korrekt måte. Jeg kan derfor gjengi at Store Norske Leksikon skriver (2012, https://snl.no/problemstilling, hentet 13. april 2015) at: «En problemstilling formulerer gjerne en eller flere hypoteser». Følgende er mine hypoteser om hvordan det er å være sosiologistudent:

Du finner nye og uventede vennskap. Jeg og morgenkåpen har blitt gode venner. Vi har faktisk utviklet et så godt bånd at jeg har nå valgt å omdøpe den til en heldagskåpe. Fordi, som sosiologistudent, er det tider hvor jeg ikke har behov for å forlate leiligheten ettersom timeplanen er høyst fleksibel. Jeg har også stiftet godt bekjentskap med kaffe etter at vi har tilbrakt mange morgenstunder sammen.

Du tilegner deg selvstendighet. Det første året som student er du som regel så ny at du følger alt som blir lagt opp, og suger opp all informasjon som om det skulle være siste øl før stipendet kommer. Som andreårsstudent derimot, er det mange som kan tenkes å havne i trassalderen. Du får et behov for å velge selv og selv bestemme hva som er bra for deg. «Ikke kom her og fortell meg hva jeg skal gjøre» kan du tenke i søken etter autonomi (et ord du nettopp har lært).  Studentlivet handler mye om å bli selvstendig, og jeg tror det er litt godt for studentene å kunne ha muligheten til å gjøre vurderinger og lære seg hva som er nyttig. I den sammenheng kan jeg også avsløre at jeg aldri har forstått teorier om nyttemaksimering så godt som jeg gjør nå.

Du lærer selvdisiplin. Forelesningene er ikke obligatoriske. Noen kan kanskje tenke at dette ikke nødvendigvis alltid er en like god idé, men for min egen del så synes jeg det lærer oss disiplin. Det er ingen som tvinges til å møte opp på universitetet, så det må du ta på din egen kappe. Kanskje frister det mer å sove litt lengre enn å gå på et seminar? Du kan være voksen nok til å ta det valget. Så får fremtiden vise om Mai-selv er enig. Om Mai-selv finner ut at dette ikke var så lurt, ja da har du kanskje lært litt om disiplin til neste semester.

Du ser sammenhenger mellom teori og samfunn. Etter hvert vil du kjenne at du begynner å anvende teoriene du har lært i praksis. Teorier av Simmel kan begynne å svirre i toppen når noen begynner å snakke om relasjoner. Ord som institusjonalisering, legitimering og sekularisering sniker seg inn i vokabularet ditt, og før du vet ordet av det så omtaler du personer som individer.

Lær deg å elske teorier og du kan få en livlig sosiologisk fantasi, selv utenfor lesesalen. Habermas kan gi nye perspektiver på offentlig debatt, Giddens kan få deg til å tenke på deg selv og din egen identitet på en ny måte, Marx kan gi deg et nytt syn på arbeidsmarkedet, Goffman kan gi deg innblikk i hvordan interaksjoner egentlig foregår og Weber kan gi deg en ny forståelse av byråkrati. Dette er selvfølgelig basert på mine egne oppfattelser av faget og din egen sosiologiske fantasi kan være påvirket av helt andre teorier og individer.

Du får gode formidlingsevner. Jeg vil bare advare deg med en gang. Det kommer til å være mange rundt deg som ikke egentlig forstår helt hva det er du studerer. Fordelen er at julegaveshoppingen i år kan bli veldig enkel med Very Short Introductions. Steve Bruce skriver kort og godt om sosiologi i Sociology: A Very Short Introduction. Den er også enkel å pakke inn.

Det kan også merkes at mange er dessverre litt usikre på forskjellen mellom en sosiolog og en sosionom. I deres øyne utdanner du deg nå til å bli sosionom. Jeg vil anbefale deg å lære forskjellen med en eneste gang. En ganske stor andel av mine hverdagslige samtaler er tilnærmet lik denne:

Hva studerer du?

Sosiologi.

Åja, du blir sånn sosionom da?

Nei, faktisk ikke.

Hva blir du da?

Sosiolog.

Åjaaa. *tenkepause* Hva er forskjellen?

Etter data samlet inn av meg selv, om meg selv, så har jeg kommet fram til de overnevnte hypotesene om hvordan det er å være sosiologistudent. Visse teorier kan være ganske tunge og noen morgener kan være ganske harde, men derfor eksisterer det kaffe og markeringstusjer i festlige farger. Å være sosiologistudent gir meg daglige utfordringer, enten det er diskusjonen med min egen sosiologiske fantasi eller kampen mot en semesteroppgave. Det mest givende jeg kan tenke meg, er å ha muligheten til å dedikere mesteparten av tiden min til emner jeg finner interessante. Gjennom mine år med en sosiologisk studiehverdag har jeg lært at den er frihetspreget, men disiplinerende. Den er selvstendighetsbasert, men sosial. Og sist, men ikke minst er den utfordrende, men samtidig givende.