Sosiologien og naturens gjenkomst

TEKST OG FOTO: Sigurd Martin Nordli Oppegaard

Som relativt fersk sosiologistudent er det både frustrerende og irriterende når naturvitenskapene kommer med andre forklaringer på atferd eller fenomener enn de sosiologien gir. Med sine laboratoriefrakker og hjerneskanningsmaskiner virker de rett og slett mer vitenskapelige enn det  sosiologene gjør. Er deres forklaringer dermed sannere? Kanskje. Samtidig mener jeg at sosiologien har en unik verktøykasse med analytiske redskaper som kan brukes til å se naturvitenskapelige funn og menneskets minste byggeklosser i den helheten som kreves for å undersøke deres betydning for samfunnsvitenskapene og samfunnet.

For å unngå en samfunnsblind fortolkning av menneskets biologiske egenskaper, mener jeg at sosiologien bør akseptere biologiske atferdsforklaringer og sammen med naturvitenskapenene finne ut av deres helhetlige og egentlige betydning for menneskers liv sammen med andre mennesker.

I Samtiden nummer 4 fra 2014 presenterer sosiolog Gunnar Aakvaag sin samtidsdiagnose Naturens gjenkomst. Der peker han på fem måter naturen har fått og kommer til å få stor, og med tiden større, betydning for oss og måten vi lever sammen på:

1. Velferdsstatsnaturalisme: Staten (vestlige sosialdemokratier) har utjevnet sosiale forskjeller og gitt forskjellige sosiale grupper like muligheter, noe som gjør at genetiske forskjeller får større konsekvenser for det vi gjør.

2. En naturalistisk kulturrevolusjon: Kort sagt går den ut på at humsamfagenes fortolkningsmonopol er over og naturalistiske fortolkninger av mennesket vil få større anerkjennelse.

3. Naturalisering av identiteter: Det går ut på at vi, spesielt ved hjelp av teknologi som gensekvensering, vil knytte vår selvforståelse ikke bare til hvordan vi forstår oss selv som sosiale vesener i en sosial verden, men også til hvordan vi er skrudd sammen som biologiske vesener.

4. Politikkens naturalisering handler for det første om at politikken ikke lenger kan begrense seg til å handle om sosiale utfordringer og problemer, men også om de økologiske utfordringene og problemene knyttet til klimaendringene. For det andre handler det om velferdsstatens bærekraft: I Norge fødes det for få barn, dermed får vi en situasjon der for få arbeidende skal forsørge et raskt økende antall pensjonerte.

5. En posthumanistisk fremtid: Til sist peker Aakvaag på naturens gjenkomst i form av nye etiske problemstillinger knyttet til det han kaller en posthumanistisk fremtid, der ideen om menneskets natur utfordres når det åpnes for muligheten å tukle med den.

Jeg tror Aakvaag har helt rett: Naturen – inkludert naturvitenskapelige atferdsforklaringer – er noe sosiologene bør forholde seg til. Naturvitenskapelige atferdsforklaringer kan tilføre samfunnsforskningen interessant og viktig empiri, men som all annen empiri bør også biologisk empiri hentes inn etter strenge metodologisk krav for at vi skal kunne bruke den. På samme måte som statistikk og kvalitativ data, vil biologiske data – siden det er forskning gjort av mennesker – være noe som genereres, ikke hentes inn fra en objektiv, verdinøytral og sann virkelighet.

Aakvaag bruker eksempelet med sosiologen og molekylærbiologen som møtes på fest, og i dag ikke har annet å snakke om enn fotball. I fremtiden mener han at de også må kunne snakke om «DNA, gener og hjerner», så vel som «kultur, institusjoner, mening, fornuft og valg».

Like viktig tror jeg det er at sosiologen og molekylærbiologen ikke bare møtes på fest, men også på laboratoriet og kontoret. For at sosiologen på en fornuftig måte skal kunne bruke naturvitenskapelig empiri, bør hun eller han være til stede, aktiv og bevisst gjennom hele forskningsprosessen, helt fra planlegging til fremlegging.

Sosiologen bør lære seg en del biologi for å bli sikker på hva det er hun faktisk forholder seg til: Hvordan studieobjektet er konstruert og deretter generert,hvilken kontekst man så skal se det i og hvilke relasjoner man skal forholde seg til. Dette krever samarbeid og gjensidig aksept mellom naturvitenskapene og samfunnsvitenskapene.

Det første skrittet er selvfølgelig å anerkjenne at dette er noe alle vil tjene på. NTNU har mange av de forutsetningene som skal til for å starte et slikt tverrfaglig forskningsprosjekt. Resultatet kan bli like relevant for en sosiologistudent som for en vordende ingeniør.

Når sosiologien så har begynt å forholde seg til og bruke naturvitenskapelige atferdsforklaringer, kan vi også begynne å vurdere deres betydning for samfunnet og hvordan vi velger å organisere livene våre. Aakvaag skriver i sin samtidsdiagnose hvordan den posthumanistiske fremtidens teknologiske og vitenskapelige nyvinninger setter oss overfor nye etiske og samfunnsmessige utfordringer. Jeg tror disse vil trenge en sosiologisk analyse, der de undersøkes i lys av det moderne samfunns kompleksitet og de helt spesielle kvalitetene ved menneskers samvær.

Hvis Aakvaags nyeste samtidsdiagnose har noe som helst for seg – noe jeg tror den har –, er et samarbeid mellom de atferdsforklarende naturvitenskapene og samfunnsvitenskapene preget av gjensidig respekt og kjennskap til hverandres fag. Dette er, etter min mening, helt nødvendig for et helthetlig og korrekt bilde av menneskelivet. Det blir ikke sosiologiens død, men det vil gjøre våre ferdigheter og vår kunnskap om menneskers samhandling mer relevant og viktigere enn på lenge.