Hvorfor er det så ukomfortabelt å bruke munnbind?

Når flere bruker munnbind reduseres følelsen av at man gjør noe avvikende – tvert imot er det de uten munnbind som avviker.

Vilde Heggland

De siste månedene har vi gradvis gått over i et samfunn hvor det har blitt mer normalisert å ha
på seg munnbind i det offentlige. Særlig i byene er det både anbefaling og påbud om
munnbind, noe som gjør at stort sett alle benytter det. Det betyr likevel ikke at man føler seg komfortabel med å bruke et. Tross alt er det svært synlig og dekker ansiktet vårt. Det er mer
inngripende i vår private sfære, enn det å bare holde avstand og sprite hendene.

 

I Trondheim, som jeg selv befinner meg i, kom påbudet om munnbind en stund senere
enn i andre byer, noe som ga en interessant erfaring i å observere hvordan munnbindbruken forsiktig begynte her i byen. I dette innlegget vil jeg ta noen steg tilbake og reflektere over min opplevelse da jeg først prøvde meg på å bruke munnbind, før det ble en anbefaling, og hvor ukomfortabelt det kan være å bryte normen.

Dette er ikke et innlegg hvor jeg klager på det å bruke munnbind, tvert imot har jeg
forståelse for at det vil være nødvendig for å begrense smittespredningen. Jeg ønsker
simpelthen bare å reflektere sosiologisk over hvordan munnbindet påvirker oss som et
individ; hvordan vi opplever bruken og hvordan vi er avhengige av at andre bruker det for å
kunne føle oss komfortable.

Å øve seg på å bruke munnbind

Det å ta på seg munnbind er ikke bare noe man gjør, det er gjerne noe som må planlegges.
Ikke bare må man få tak i et, men man må ha kunnskap om hvordan man bruker det og lære
seg å føle seg komfortabel med det. Sistnevnte syns jeg får lite oppmerksomhet i media.
Under pandemien har jeg hele tiden vært forberedt på at det kunne bli påbudt med
munnbind. Så jeg har hatt et liggende i sekken, klar til bruk – men det tok lang tid før jeg
faktisk turte å ta det på.

Jeg og en venninne diskuterte hvordan vi skulle «debutere» med munnbindbruken vår.
Vi visste at bussen fra campus Dragvoll stort sett alltid var full og kjente på det at vi burde ha
på oss munnbind. Dette var før det i det hele tatt ble en anbefaling fra kommunen. Likevel
føltes det å skulle dekke til ansiktet, som noe flaut og ukomfortabelt.
I forkant av debuten for munnbindbruken, måtte jeg øve meg. Jeg stod i speilet og
prøvde tøymunnbindet på. Jo, det passet jo. Dette går nok bra, tenkte jeg – men å ta det på i
offentligheten var noe helt annet. Jeg stod ved busstoppet og denne ettermiddagen blåste det
ganske mye i Trondheim. Jeg tok frem munnbindet og forsøkte å ta det over ansiktet, men
håret blåste i alle retninger og viklet seg inn i strikken. Plutselig føltes munnbindet for lite; jeg
tok det på, men det spratt bare over ørene mine og av igjen. Jeg hadde visst knyttet det for
stramt bak ørene. Nå følte jeg meg utrolig dum; alle kunne jo se at jeg stod der og strevde
med å få det på.

Brått så jeg bussen komme kjørende mot holdeplassen og jeg forsøkte febrilsk å løsne
knutene på strikken. Det var umulig. Fingrene mine var stive av den bitre vinden, og uansett
hvor mye jeg prøvde, fikk jeg de bare ikke opp. Så jeg tvang munnbindet over ansiktet og
gikk ombord i bussen. Her var det en del mennesker, men bare et par stykker brukte
munnbind. Mens bussen kjørte videre så jeg meg rundt. Var det noen som så på meg? Så jeg
rar ut?

Når avviket blir normalen

Jeg ønsker å trekke frem sosiologen Mark Granovetters terskelteori for å gi økt forståelse for
hvordan munnbindbruken i befolkningen gradvis øker og normaliseres. Terskelteorien handler om hvordan vi har ulik terskel for å eksempelvis gjøre en avvikende handling i en situasjon. Hvilken terskel vi har varierer i ulike situasjoner. For eksempel vil noen ha lav terskel for å gå over veien på rødt lys, mens andre venter til det er flere som velger å krysse veien på rødt lys, før man gjør det selv.

 

Da munnbindbruk verken var anbefalt eller påbudt i Trondheim, ville det å kunne
bruke det ses som den avvikende handlingen, og hvor folk har ulik terskel til å velge å ta det
på seg. For en person med lav terskel vil det ikke være en utfordring å bare ta det på seg, selv
om det er få andre som bruker det. Derimot vil noen ha litt høyere terskel og dermed se an
situasjonen. Dersom mange nok bruker munnbindet, vil man selv også etter hvert føle seg
komfortabel med å bruke det.

 

I denne situasjonen kjente jeg på at jeg hadde litt høyere terskel for å tørre å ta på meg
munnbindet på bussen. Etter hvert som ukene gikk, observerte jeg stadig flere og flere som
valgte å ta på seg munnbind på bussen og butikken. Dette gjorde at jeg omsider valgte å gjøre
det samme. Etter hvert som en større og større andel av befolkningen benytter munnbind, vil
flere og flere føle seg komfortable med å ha det på. Det er en trygghet i å se at andre også har
det på seg, for da føler man seg ikke lengre som avviket. Tvert imot – nå er det de som ikke
bruker det som blir et avvik.

 

I juleferien var jeg hjemme og besøkte familien min, som bor på i en liten kommune
på Vestlandet. Her er det lite smitte, og jeg ble usikker på i hvilke sammenhenger jeg skulle
bruke munnbind. Benyttet folk munnbind på butikken eller på fergen? Her ble jeg nok engang
konfrontert med min egen usikkerhet over hva som var normalen, og jeg forhørte meg med
søsteren min om hvilke normer som gjaldt her. Dette ga meg et interessant innblikk i hvordan
den lokale konteksten spilte en betydelig rolle for de rådende normene.

 

Når jeg tenker tilbake på mitt første møte med det å bruke munnbind offentlig, tenker
jeg umiddelbart at det ikke var noe å grue seg for. Likevel har jeg forståelse for at det der og
da føltes rart, for det var såpass nytt og jeg var i et mindretall blant de som brukte det. I
skrivende stund har det nok blitt mer og mer normalisert å bruke munnbind i de tett befolkede
stedene. Akkurat som med de andre koronarestriksjonene har vi gradvis tilpasset oss mer og
mer den nye hverdagen. Vi har lært oss de nye samfunnsnormene for hvordan man skal
handle som et individ i samfunnet.

 

Jeg syns fremdeles det er lettere ukomfortabelt å gå med munnbind, men nå handler
det mer om det faktum at jeg blir klam i ansiktet, får dugg på brilleglassene og at jeg ikke
liker følelsen av å puste inn i et tøystykke. Nå som stort sett alle bruker munnbind reduseres
følelsen av at man gjør noe avvikende, og det kjennes mer komfortabelt og naturlig å ha det
på. Hvor interessant er ikke det?