Det nærmer seg studiestart

Tekst: Natalie Kristiansen

Jeg husker det ennå som om det var i går. Følelsen av å gå av t-banen på Forskningsparken og følge klyngen av mennesker mot Blindern. Jeg visste at jeg skulle til Eilert Sundts hus, men hvor jeg skulle gå var uvisst. Heldigvis var det jo en haug andre studenter som gikk av på samme stopp. Flere av dem sikkert i samme situasjon som meg.

Jeg fant frem til slutt og selvfølgelig var jeg tidlig ute akkurat denne dagen. Derfor ble jeg stående utenfor det låste auditoriet i noe som føltes som en evighet. Det kom etter hvert flere nye studenter, og den kleine, men nødvendige small talken kunne begynne.

Da jeg begynte på sosiologi i 2011 kjente jeg ingen andre og visste heller ikke helt hva jeg gikk til. I begynnelsen dreide det seg om å bli kjent. Vi skulle sosialiseres og det store målet var å finne seg venner som kunne gjøre dagene på Blindern litt muntrere og tryggere. Den første dagen gikk vi ned til Universitetsplassen. Jeg fulgte etter fadderen min og resten av gruppa, samtidig som jeg prøvde å snakke med litt forskjellige mennesker for å se om jeg fant min plass. Jeg hang meg på en liten gjeng, men de valgte å gå et annet sted. Jeg ville imidlertid nedover til Universitetsplassen som planlagt. Da jeg stod der alene med faddergruppa og tittet nervøst rundt meg, hadde jeg flaks. Bak meg stod et par jenter som viste seg å bli mine beste venner gjennom resten av studiene på Blindern.

Etter den dagen hadde vi vår egen lille vennegruppe. Vi utvekslet raskt telefonnummer og dro sammen til hvert vors resten av fadderuka. Etter hvert ble vors til jentekvelder og jentekvelder til kollokvier. Vi satt sammen på forelesningene og ble med i flere av de samme foreningene.

Men akkurat her kan det kanskje være lurt å dra litt alene også. Det er kjipt å bli avhengig av dem du allerede kjenner for å dra på ting som skjer, og kanskje har ikke de lyst til å bli med på akkurat det du vil. Våg og vær selvstendig, det lærer du masse av.

Jeg kan love deg at det første semesteret kommer til å gå fort. Plutselig er det oktober, forelesningene nærmer seg slutten og eksamenstiden dukker opp som en stor, mørk skygge i tilværelsen.

Min første eksamenstid på et universitet ble en interessant opplevelse. Jeg leste absolutt alt pensum og tok grundige notater av alt. For hånd. Vi hadde blant faget innføring i sosiologi – et fag som tar for seg alt fra avvik til familiesosiologi. Derfor var min læremåte kanskje ikke den lureste. Jeg drasset med meg en tung og tykk perm, og var fast bestemt på å nipugge alt. Jeg satt på lesesalen fra tidlig om morgenen til sent på kvelden. Man kan si at jeg var mildt sagt stressa.

Jeg tror det var da mine forholdsvis nye venner fra fadderuka begynte å lure på hva slags person jeg egentlig var. Etter hvert unngikk jeg kollokviene fordi jeg heller måtte pugge alt på egenhånd og jeg ble bare mer bekymret av å høre hva de andre kunne. Dette er noe jeg har blitt litt ertet for i ettertid. Det er klart at alle har forskjellige studiemåter og etter hvert lærer man litt mer om hva som fungerer eller eventuelt ikke fungerer for en selv.

Nå høres det kanskje ut som min tid på Blindern først og fremst ble brukt til å bekymre meg, men det er ikke helt sant. Jeg har flere gode minner også, blant annet fra morsomme fester på U1, spennende bedriftsbesøk med arbeidslivsforeningen og utallige timer med skravling i kantina. Tre år på Blindern går fort og det beste er at du stort sett kan bestemme selv hvordan du vil at dagene skal være. Plutselig sitter du der med en bachelorgrad i hånda og må bestemme deg for hva du skal gjøre videre.

Lykke til med studiestarten!