Sosiologiske perspektiver på barnevern, skrevet av Amela Paćuka, med unntak av kapittel 5 som er skrevet av Pernille Stornæss Skotte, er det nyeste bidraget til sosiologibøker rettet mot fremtidige profesjonsutøvere. Er det virkelig behov for denne boka? For blant andre eksempler i sjangeren har vi Sosiologi for sosionomer (Jacobsson & Wästerfors, 2011), Sosiologiske perspektiver for helse- og sosialarbeidere (Repstad, 2014), Sosiologi i sosialfagene (Olsen et al., 2018) og Sosiologi i helsefag og sykepleie, for å nevne noen.
Amela Paćuka påpeker at barnevernfeltet i stor grad har blitt formet av disipliner slik som psykologien, jussen og sosialpedagogikken. I et felt preget av andre etablerte tenkemåter kan sosiologiens relevans være vanskelig å få øye på. Ifølge Paćuka er målet med boken «å kaste lys over den samfunnsmessige konteksten barnevernsarbeidet utspiller seg i, og samtidig utvide forståelsen av kompleksiteten i dette arbeidet» (s. 13). Jeg er enig med Paćuka at det er et behov for en sosiologibok rettet mot barnevernfeltet av den grunnen hun oppgir, men også fordi barnevernet delvis er preget av særegne utviklingstrekk som nok ikke fanges opp i de øvrige innføringsbøkene.
En sosiologibok rettet mot praksisfeltet kan skrives på flere måter. Pål Repstad (2014) skiller mellom to tilnærminger: 1) en praktisk rettet bok som tar utgangspunkt i ulike tiltak og/eller systemer, og 2) en teoretisk orientert innføring i sosiologi hvor boken først og fremst presenterer en analytisk ramme som studentene selv kan fylle ut ved hjelp av egen erfaring og annen lesing. Paćukas Sosiologiske perspektiver på barnevern kan beskrives som en mellomting – den tar utgangspunkt i barnevernet og gir rike beskrivelser av systemet, spesielt i de tre første kapitlene, samtidig som den gir innføring i teori. Til hvert kapittel følger en liste med spørsmål som legger opp til refleksjon.
|
Sosiologiske perspektiver på barnevern
|
|---|
|
Av Amela Paćuka
|
Ifølge Paćuka retter boken seg hovedsakelig mot studenter i sosialfag og barnevern. Jeg stusser imidlertid ved at hun bruker yrkesbetegnelsen barnevernspedagog, siden denne ikke vil omfatte sosionomene. Ville det ikke vært mer hensiktsmessig å henvende seg mer generelt til barnevernsarbeidere? Samtidig mener jeg at boken også er relevant for sosiologistudenter og andre samfunnsvitere som ønsker å lære mer om barnevern og/eller hvordan teori kan overføres til en spesifikk kontekst.
Mens andre sosiologiske innføringsbøker ser ut til å strukturere sosiologien inn i tematikker, har Paćuka viet nærmere halvparten av boken til sosiologiske tenkere. Både Habermas, Bourdieu, Foucault og Goffman har fått egne kapitler. Bauman og et par andre vies også betydelig oppmerksomhet. En konsekvens av å strukturere store deler av boken ut fra disse sosiologene er at flere tematikker går igjen flere steder i boken (f.eks. makt). Til gjengjeld gjør hun sosiologien aktuell uten at det går på bekostning av den enkelte sosiologiske tenkeren, noe som kan bli tilfellet når bøker struktureres tematisk. I tillegg til store tenkere gir Paćuka innsikt i såkalt middle-range theory, samt relevant forskning fra barnevernfeltet. Noen begreper synes å være hentet fra andre disipliner enn sosiologi, men det lar jeg ligge. Det jeg heller vil trekke fram, er at vi får innsikt i et bredt og relevant teoretisk repertoar som er aktuelt for barnevernfeltet. Deler av boken kan regnes som nybrottsarbeid. Det er gledelig at Paćuka har tatt på seg dette arbeidet, også for oss som jobber med barnevernfaglige problemstillinger i forskning og undervisning.
Det jeg kanskje er mindre begeistret for, er den normative tonen som dukker opp flere steder i boken, og som til tider ligner en slags moralsk pekefinger.
En sosiologibok med fokus på ett spesifikt system, rettet mot framtidige yrkesutøvere, må sjonglere beskrivelser av teori og system, samt diskutere teorienes relevans til det gitte systemet. Det finnes flere eksempler i boken der disse elementene flettes sammen på en god måte og illustrerer hvordan sosiologien kan være verdifull for barnevernets arbeid. Det jeg kanskje er mindre begeistret for, er den normative tonen som dukker opp flere steder i boken, og som til tider ligner en slags moralsk pekefinger. For eksempel på s. 39:
Videre er det viktig at barnevernspedagogen uttrykker ydmykhet overfor individet og innser at en fullstendig forståelse av individets handlinger og tanker er umulig. Barnevernspedagogen må reflektere over egne oppfatninger og vurderinger og ikke forstå dem som ubestridelige fakta, uten å vurdere alternative perspektiver. Hvis barnevernspedagogen ikke reflekterer over (…)
Et overordnet spørsmål jeg sitter igjen med, er hvorfor akkurat disse sosiologiske perspektivene er valgt til boken? Paćuka skriver innledningsvis at hun ønsker å belyse og berike barnevernfeltet med sosiologisk tankegang. Med referanse til Bauman og May (2004) skriver hun at hun med sosiologien ønsker å unngå reduksjonisme, samt utfordre etablerte antagelser. Hun begrunner imidlertid ikke sitt sosiologiske utvalg. Slik jeg ser det, handler boken i stor grad om strukturelle føringer og i liten grad om brukernes handlingsrom. Barn og deres familier i møte med barnevernet omtales som sårbare flere steder. Det kan stilles spørsmål ved om sosiologien, slik den framstilles i boken, bidrar til å opprettholde mer problemorienterte forståelser knyttet til barnevern. Etter min mening bidrar boken på flere måter til å se barnevernet i nytt lys, men jeg lurer på om bruddet med etablerte forståelser av barnevernet er like radikalt som hun i utgangspunktet ønsket.
Noen avgrensninger må man regne med. Likevel hadde jeg forventet referanse til flere kjente norske sosiologiske studier på barnevernfeltet, samt inkluderingen av et bredere spekter av sosiologisk teori. Jeg ble kanskje særlig overrasket over at familiesosiologien ikke har blitt inkludert i boken. Familieliv og relasjoner er helt sentrale tematikker i barnevernet og berøres også delvis i boken. En grunn til at Paćuka ikke gir innsikt i familiesosiologien kan være at hun i stor grad fokuserer på institusjonsplasseringer framfor fosterhjem når de ulike aspektene ved barnevernets arbeid skisseres. Dette er i seg selv et snodig valg som også burde blitt begrunnet innledningsvis. De aller fleste barn i barnevernet i dag som plasseres utenfor hjemmet, bor i fosterhjem, som følge av den politiske intensjonen om å redusere bruken av barnevernsinstitusjoner. Denne utviklingen nevner faktisk Paćuka selv, men velger altså ikke å fokusere særlig på fosterhjem.
Det er ingen enkel sak å gjøre sosiologien relevant for barnevernfeltet. Paćuka har gjort et stort arbeid med å vise hvorfor sosiologien er viktig og hvordan den kan være nyttig i barnevernsarbeidet. De utfordringene jeg har trukket fram kan tolkes som et uttrykk for at boken ikke er helt ferdig. Dette inntrykket forsterkes ved de mange tekniske og språklige feilene som går igjen i boken. Til tross for dette, mener jeg at studenter i sosialt arbeid, barnevern og sosiologi, samt andre samfunnsvitere vil kunne få utbytte av å lese boken. Trolig vil flere barnevernforskere la seg inspirere av måtene Paćuka (og Skotte) bruker sosiologien i egen forskning og undervisning. Det gjelder i hvert fall meg!
Referanser
Bauman, Z., & May, T. (2004). Å tenke sosiologisk. Abstrakt.
Jacobsson, K., & Wästerfors, D. (2011). Sosiologi for sosionomer. En stående invitasjon. Gyldendal.
Olsen, B. C. R., Skotte, P. S., & Farstad, G. R. (2018). Sosiologi i sosialfagene. Universitetsforlaget.
Repstad, P. (2014). Sosiologiske perspektiver for helse- og sosialarbeidere. Universitetsforlaget.
Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Ut elit tellus, luctus nec ullamcorper mattis, pulvinar dapibus leo.
