Selvhjelpsbok for stipendiater

Ph.d. – en veiviser kan være betryggende å lese for doktorgradsstipendiater, men er litt ufokusert, hjelper lite og mangler kritiske betraktninger.

Silje Bringsrud Fekjær har skrevet en bok for dem som vurderer å søke en stipendiatstilling, og dem som holder på med et doktorgradsprosjekt. I egenskap av å ha skrevet en ph.d. selv, og ved å ha veiledet en rekke stipendiater har hun en rekke gode anekdoter å dele i beskrivelsene av ph.d.-livet. Fekjær går gjennom formelle regler som hva avhandlingen må bestå av, og uformelle regler som hva slags antrekk man burde ha på disputasen.

Jeg leser boken som en del av en trend som selv fornuftige personer som Agnes Ravatn har gitt etter for: selvhjelpslitteraturen. Prokrastineringens søte kløe. Hvorfor ikke lese en bok om hvordan lese bøker, i stedet for å lese det man vil eller skal lese? Hvorfor ikke lese en bok om planlegging i stedet for å planlegge? Joda, bøker som dette stiller seg lagelig til for metajokes, men det er ikke poenget her. Det er svært nyttig å lese seg opp på hva man skal gjøre før man gjør det. Selv har jeg hatt stor glede av Eric Hayots ‹Elements of Academic Style› for eksempel, som tar for seg hvordan skrive akademiske tekster. En styrke ved den boken som er en tilsvarende svakhet hos Bringsrud Fekjær er hvordan den forholder seg til leseren.

Ph-d-en-veiviser_Fotokreditering-Gyldendal

Ph.d. – en veiviser av Silje Bringsrud Fekjær, Gyldendal, 2017. 136 sider.

Halv-akademisk disposisjon

Ph.D. – en veiviser er skrevet i en slags halv-akademisk stil, det vil si i et relativt muntlig språk, men med noen utvalgte referanser. Boken er svært kort, men likefullt ment å leses delvis før man begynner, delvis i oppstartsfasen, og delvis senere i løpet. «Kapittel 7 er mest aktuelt i sluttfasen, men kan leses tidligere hvis du lurer på hvordan innlevering og disputas foregår». De fleste poengene i boken er svært generelle, slik at de skal kunne gjelde for stipendiater i ulike fag og ved ulike institusjoner. De fleste institusjoner har like fullt interne dokumenter som omhandler akkurat disse temaene, men spesifisert til akkurat institusjonen man befinner seg på, noe som gjør boken mest interessant for dem som vurderer å ta en ph.d.

Boken har på et vis tre plan: (1) råd til phd-studenter, og folk i nærheten av dem, (2) oppsummering av erfaringer gjort gjennom år som veileder, og (3) en slags tilstandsbeskrivelse av phd-studieløp i Norge i dag. Det ville vært en fordel om den hadde valgt en av disse, og da fortrinnsvis en av de to siste. Rådene er for generelle, oppsummeringene er for lite utleverende, og tilstandsbeskrivelsen er for knapp (og litt selektivt referansefylt?).

Substansløse råd og bortkomne foreldre

Et inntrykk av hvilke råd som gis i boken kan leses på nett, de er av typen «Avhandlingen må ikke være genial eller helt nyskapende». Rådene i Fekjærs bok er både for generelle, og for lite spesifikke: «Også her varierer forholdene fra sted til sted, men noen trekk går igjen» som hun skriver i bokens kanskje mest betegnende setning. Det er jo unektelig sant, men likefullt ikke interessant.

Oppsummeringen av Fekjærs egne erfaringer fra akademia er derimot interessante og kanskje bokens sterkeste side

Oppsummeringen av Fekjærs egne erfaringer fra akademia er derimot interessante og kanskje bokens sterkeste side, som for eksempel når hun forteller at på sin egen disputas så påtok foreldrene seg rollen som «fårete og bortkomne», til tross for å være vant med disputaser fordi «det er slik foreldre skal være på disputaser». Hun skriver også godt om selvbebreidelse, som nok er befriende for mange å lese. I mer seriøse partier, som når hun skriver om arbeidet med ph.d.-en er erfaringsdelingen også å tolke som råd: «Jeg tok akkurat så mange doktorgradskurs jeg trengte, og ikke mer, og sa nei til alle prosjekter unntatt det som skulle brukes i avhandlingen.For å få unna undervisningsplikten tok jeg enorme sensurbunker med bacheloreksamener og valgte enkle seminarer som jeg kunne undervise mange ganger uten å bruke mye tid på det».

Slike erfaringer er noe begrenset som råd i mine øyne, og ikke fordi akademikere burde jobbe lengre eller mer enn andre, eller ha en kallsetikk a la Weber, men fordi det kan være vanskelig å ha oversikt over hva som er «anvendelig» eller ikke i avhandlingen, eller hvilke doktorgradskurs man «trenger» eller ikke i starten av arbeidet. Den psykologiske støtten som boken tilbyr ved at Bringsrud Fekjær deler erfaringer er prisverdig, og «budskapet […] at hvis man setter seg inn i de formelle og uformelle reglene for hva som kreves av en stipendiat, er det mulig å fullføre avhandlingen» går like fullt hjem.

Rykter og kontakter: utviklingen i akademia

Når det kommer til (3) tilstandsbeskrivelse så stiller jeg meg for eksempel spørrende til sammenhengen mellom det følgende: «En A teller mer hvis den er fra en velrennomert institusjon der det er kjent at nivået på studentene og undervisningen er høyt, og kanskje vil også en B fra en slik institusjon være en sterkere kvalifikasjon enn en A fra en masterutdanning med dårligere rykte» (s. 27) og «Å få de fast jobbene i akademia handler uansett mer om publikasjoner enn kontakter» (s. 36).Det er prisverdig at Fekjær bekjenner rykters innflytelse i akademiske prosesser, men det virker mer som en slags glipp, siden det behandles som totalt legitimt.

Dessuten skaper det et problem når hun senere presenterer akademiske prosesser som noe hvor uformelle kvalifikasjoner («rykter» eller «kontakter») er utelukket. Og selv om begge er uformelle midler, er ikke kontakter egentlig mer legitimt som kvalifikasjon enn rykter?

Det er prisverdig at Fekjær bekjenner rykters innflytelse i akademiske prosesser, men det virker mer som en slags glipp, siden det behandles som totalt legitimt

Den underliggende bekymringen her er hvorvidt «vi» skal la oss «blende» av dyrt kjøpte mastergrader ved f. eks. LSE som ser fine ut på papiret, men som det er vanskelig å vurdere innholdet av. Det ville vært en fordel om Fekjær drøftet noe som dette, men boken er heller steril for kritikk. Kanskje burde boken heller blitt skrevet som et innlegg om akademias utvikling: hvor er vi på vei, er det bra, og hvilke muligheter er det vi velger bort? Da kunne Fekjærs tydeliggjort sin normative posisjon, som her bare antydes, og gått i møte med andre standpunkt, i stedet for å gi råd til yngre forskere i møte med akademisk kultur. Der vil det som oftest være å tilpasse seg normalen som er beste strategi for de fleste. Boken beskriver altså doktorgrad mer som hverdagsarbeid med formalistisk stil, enn som et intellektuelt bidrag til samfunnet. Det kan fungere beroligende, og er sikkert for mange en presis beskrivelse, men går kanskje også på bekostning av å motivere.

Til slutt oppfordrer Fekjær, som så mange andre veiledere, stipendiater til å si nei til det meste de blir bedt om. Dette er et godt råd. Selv burde jeg nok også sagt nei til å anmelde denne boken, men på den andre siden, mange personer vil nok finne på å lese denne boken siden de er nysgjerrige og/eller usikre, og dermed sløse bort tid. Mitt råd til dem kan kanskje være til hjelp: les heller noe helt annet!