Ekstremisme, radikalisering, terrorisme, karikaturstrid, likestillingsmotstand, sharia og niqab er blant temaer som ofte forbindes med muslimer i den offentlige debatten. Dette kan være med på å prege storsamfunnets syn på og interaksjon med den muslimske minoriteten og muslimenes syn og interaksjon med seg selv.
«Unge muslimske stemmer – Om tro og ekstremisme» (2018) er skrevet av Sveinung Sandberg, Jan Christoffer Andersen, Tiffany Linn Utvær Gasser, Marius Linge, Idil Abdi Abdulle Mohamed, Samah Ali Shokr og Sebastian Tutenges med mål om «å beskrive hvordan unge norske muslimer beskriver troen, og undersøke hva de mener er viktige» (s. 15). Den tar opp viktige og kontroversielle temaer og presenterer et nyansert bilde av den muslimske minoriteten. Det er også bemerkelsesverdig og viktig å nevne, at syv forfattere med ulik faglig, etnisk og religiøs bakgrunn har skrevet en bok som gir en innføring i viktige og kontroversielle temaer som individualisering av islam, ekstremisme og motstanden mot ekstremisme, hverdagstro, gruppetilhørighet, muslimers syn på sentrale begreper i islam og ekstreme bevegelser, men en forfatterstemme. Boken er lett å lese og godt strukturert.
«Religiøs tro er abstrakt, dypt personlig og ofte sammensatt. Den lar seg ikke enkelt observere eller strudere», skriver forfatterne (s. 10). De har likevel i sterk sosiologisk tro i dette empiriske studiet, som bygger på intervjuer med 90 selvdefinerte unge muslimer i alderen 18-32 år, bosatt i 20 ulike kommuner, gjort et imponerende akademisk arbeid i å strukturere og presentere forestillinger som representerer og preger muslimer i Norge. Ved å innhente og bruke et rikt datamateriale, går forfatterne imot en trend om å snakke om ekstremisme og muslimer og ikke med dem. Dette er spesielt gjeldende for terrorismestudier, hvor mye er skrevet basert på lite primærdata (Gunning, 2007: 365).
Sveinung Sandberg, Jan H. Andersen, Tiffany U. Gasser, Marius Linde, Idil Abdi Abdulle Mohamed, Samah Ali Shokr, Sebastien Tutenges: «Unge muslimske stemmer – Om tro og ekstremisme». Universitetsforlaget, 2018. 280 sider.
Hverdagsmotstand og den tause majoriteten
Boken viser oss at islam har vært og er i endring, og at internett intensiverer denne prosessen. De personlige fortellingene og fremstillingene gir et innblikk i muslimenes liv og variasjonen i dem. Den lærer oss at en muslim er hvem enn som sier at hen er muslim. Dette innebærer en tro på islamske doktriner som troen på en Gud, Guds profeter og hans bøker, mens forståelsen, tolkningen og praksisen som troen resulterer i, varierer fra muslim til muslim. Et utsagn fra boken gjør godt rede for dette:
Mange tenker på islam som en religion med stor grad av ensretting. Det er feil på to måter. For det første er det stor variasjon i teologi, forskjellige lovskoler og retninger i islam. For det andre er det store forskjeller i det vi kaller hverdagstroen, eller hva vanlige muslimer legger vekt på, hvilke historier de trekker fram som viktige, og hvorfor de tror på Gud (s. 47).
Til tross for store variasjoner blant informantene finner forfatterne at de var enstemmige i «avvisningen av den voldsbruken som ekstreme grupper står for» (s. 242). Dette er et av bokens store bidrag. Den gjør synlig stemmen til den tause majoriteten og fremmer deres motforestillinger mot ekstremisme. Dette er ikke kun med på å forebygge fremmedgjøring, men kan også være med på å styrke en felles front mot ekstremisme. Gjennom dette gir forfatterne storsamfunnet muligheten til å «forstå og anerkjenne» den hverdagsmotstanden som norske muslimer fører. Dette er også et viktig bidrag til radikaliserings- og ekstremisme forskningen. I boken fokuserer forfatterne på individer som ikke er ekstreme. Dette fokuset har manglet og boken kan bidra til ny kunnskap om premissene for fenomenet radikalisering og voldelig ekstremisme blant norske muslimer.
Selv om dette ikke er bokens mål, hadde det vært fint med dypere drøfting av og redegjørelse for begreper og kategorier anvendt i boken, spesielt når begrepene skal brukes for å forstå en minoritetsgruppe
Nyansert om kategorier og begreper
Forfatterne har gjort et iherdig forsøk på å presentere et mest mulig nyansert bilde av det de kategoriserer som «vanlige» muslimer og deres islam. Likevel er det visse tilfeller behov for å utdype mer da noen av fremstillingene blir for enkle og unyansert. Et eksempel er «informasjonsboksen» om forskjeller mellom sunni- og sjiaislam, der det står: «I motsetning til sunnimuslimer, som ikke trenger å forholde seg til en spesiell lærd, er sjiamuslimer pliktige til å rette seg etter en slik autoritet» (s. 113). Dette er en veldig generell påstand som ikke tar i betraktning de ulike forståelsene innenfor sjiaislam og deres forhold til autoritet. Eksempelvis akhabari-sjiar som er utbredt i Sør-Asia, som ikke forholder seg til en spesiell lærd slik usuli-sjiar, majoriteten, gjør.
Et annet eksempel er utsagnet «… De militante prøver å etterligne levesettet og de militære strategiene til de første muslimene» (s. 17), som gir en ensidig tolkning og forståelse som, blant muslimene, kun de ekstreme vil si seg enig i. Dette fordi utsagnet kan tolkes som at de første muslimene var ekstreme og at islam har ekstreme røtter. De kan være med på å forsterke fremmedgjøringen av den muslimske minoriteten, samt at utsagnet kontradikterer de andre stemmene presentert gjennom analysen seinere i boken. Et annet lignende utsagn er: «Ekstremisme oppstår og bekjempes daglig i muslimske miljøer» (s. 21). Hva som menes med «ekstremisme» i dette utsagnet forblir uklart.
Selv om dette ikke er bokens mål, hadde det vært fint med dypere drøfting av og redegjørelse for begreper og kategorier anvendt i boken, spesielt når begrepene skal brukes for å forstå en minoritetsgruppe. Kategorier som «vanlige», «konservative», «mer liberale», «streng» og «mild» forklarer ikke mye da de ikke er redegjort for og det er opp til leseren å forstå hva det innebærer å være konservativ eller liberal muslim. En annen faktor som det ikke er reflektert over er at den typen kategorisering ikke tar hensyn til nyansene som for eksempel finnes mellom det å være konservativ eller liberal muslim.
Jeg savner også en dypere analyse hvor forfatterne hadde anvendt mer teori. Men dette er muligens ikke fokuset her og kommer kanskje frem andre steder i prosjektet, «Radikalisering og mostand», som boken er en del av. Dette henger også muligens sammen med at fokuset blir for stort og på for mange temaer, som fører til at forfatterne ikke får gått mer i dybden – men det er kanskje heller ikke målet til en innføringsbok som denne. En annen kritikk er at et sterkt fokus på ekstremisme når målet er å studere «vanlige» muslimer, kan være med på å bygge en forståelse om at «vanlige» muslimer og ekstremisme henger sammen.
En av de beste norske bøkene om islam og muslimer
Unge muslimske stemmer – Om tro og ekstremisme er en meget god innføringsbok som er godt strukturert og enkelt skrevet. Boken viser at muslimer er vanlige mennesker som tolker og forstår sin tro ulikt, samt hvordan de tar avstand fra og gjør motstand mot ekstremisme. I en tid preget av polarisering, hvor muslimer blir fremstilt som en trussel, vanskelige og «de andre», er denne forståelsen, som bør være en selvfølge, en nødvendighet. Dette er en enkel bok, som mange bøker om islam og muslimer på norsk er, men denne er uten tvil en av de beste og mest empiristerke. Boken anbefales derfor til alle praktikere, studenter og forskere som trenger en grunnleggende innføring om islam i Norge og unge norske muslimer.
Litteratur
Gunning, J. (2007). A case for Critical Terrorism Studies? Government and Opposition, 42(3): 363-93.
