Müllers snevre populisme

Nettopp hva en populist er og hva den populistiske filosofien og praksisen består i, er det Princeton-professor Jan-Werner Müller definerer i boken Hva er populisme? Med utgangspunkt i demokratiteori konstruerer han en populistisk idealtype, og viser hvordan populismen, i hans definisjon, er på kollisjonskurs med demokratiet. Müller behandler populismen som et rent politisk fenomen bestående av politiske aktørers ideer og praksis. Han vier ikke plass til sosiale og økonomiske forhold i konstruksjonen av sin populistiske idealtype. Kan populismens fremgang forklares med en så snever tilnærming?

Populismens indre logikk

Kan alle som påberoper seg å representere folket egentlig kalles populister? – Nei, mener Müller. Det å betegne noen som populister kun ut fra at de hevder å representere folket, regner han for å være en semantisk felle. Man må derfor skille mellom det en i politisk dagligtale regner for å være populisme og populismen som et teoretisk begrep definert ut fra spesifikke kriterier knyttet til dens «indre logikk» og praksis, mener han. Müller regner motstanden mot «eliten» som en helt sentral del av populismen, men understreker at såkalte antielitister ikke nødvendigvis trenger å være populister.

Populismen, ifølge Müller, er ikke bare antielitistisk, men også «antipluralistisk». Denne antipluralismen kommer til uttrykk både i populismens ideologiske grunnlag og gjennom populistenes praksis. Helt sentralt er ideen om at populistene har et moralsk krav på å representere «folket». Müller oppsummerer kjernen i populismen:«Min tese er at populisme er en helt bestemt forestilling om politikk hvor det moralsk rene og homogene folket alltid blir stilt opp mot de umoralske, korrupte og parasittære elitene – eliter som ikke tilhører folket».

Antipluralisme og populismens praksis

Ifølge Müller fremmer populister et moralsk og eksklusivt krav på representasjon: «vi – og bare vi – representerer det sanne folket». Dette innebærer en idé om at det finnes én bestemt «folkevilje», som da også kun populistene kan uttrykke. Her ligger det Müller karakteriserer som det antipluralistiske elementet i populismen. Den som motstrider populistenes moralske krav om å representere det «sanne folket», vil automatisk ikke være en del av dette folket.

Antipluralismen innebærer også at moral ofte settes over empiriske fakta: taper populister valg, kan de likevel vise til et moralsk sant valgresultat som heves over det empirisk sanne resultatet. Dette gjøres ved å hevde at de valgte politiske representantene er falske, eller korrupte, og ikke representerer den sanne folkeviljen. Her skiller populistene seg fra andre kritikere av eliten – noe Müller trekker frem som helt sentralt for å forstå populismen: «Det er [derfor] en avgjørende forskjell på å kritisere sittende politikere og planene deres, og å forsøke å frakjenne valgte representanter enhver legitimitet på vegne av en fiktiv totalitet». Dette gjør at populismen gjennom sin logikk er på kollisjonskurs med det representative demokratiet. Den kan til og med anses som «det representative demokratiets skyggeside».

Marine Le Pen er blant de som pryder forsiden av Müllers bok, men hvorvidt hun som eventuell president ville komme til å utøve makt som en populist i Müllers forstand, gjenstår å se. Populister med utøvende makt vil nemlig ha en absolutistisk og autoritær politisk praksis som består i at de «overtar staten, svekker maktfordelingsprinsippet eller fjerner det helt, bedriver masseklientelisme og forsøker å diskreditere enhver opposisjon i sivilsamfunnet». Müllers strengt definerte idealtype gjør dermed at mange politiske aktører man i dagligtale vil omtale som populister vil falle utenfor populismekategorien.

Folkemakt?

Kan populismen bestå i et vi, som en samlet folkelig motstand mot mektige politiske eller økonomiske krefter? Populismegrepet ble først brukt i 1800-tallets USA, av bønder som gjorde oppstand mot mektige amerikanske banker og jernbaneeiere, forteller Müller. Han mener begrepet mange steder har hatt en misvisende positiv gjenklang, blant annet i USA og Latin-Amerika. Ut fra Müllers kriterier kan verken folkebevegelser eller elitemotstand regnes som populisme med mindre en finner den indre logikken som kjennetegner den: et moralsk krav om å være de eneste som kan representere det sanne folket, og avvisningen av alle som stiller seg mot dette. Folkelig motstand og engasjement kan eksistere, men det kan ikke nødvendigvis regnes som populisme, argumenterer han.

Populismen fordrer ikke deltakelse

Müller sier seg sterkt uenig med det han betegner som «teoretikere på venstresiden» i at populismen kan være et slags korrektiv til demokratiet og komme det til gode. Populister hevder de bryr seg om å representere folket, men bryr ikke om at folkets politiske deltakelse i seg selv, er hans påstand. Folket som idé brukes aktivt i populismen, men behandles samtidig passivt. Han mener at populisters iver for folkeavstemninger illustrerer dette: populistenes krav om folkeavstemninger er tilsynelatende urdemokratiske, men snarere enn å finne ut av hva folket ønsker, har populistene som hensikt å få bekreftet det de allerede vet at folket ønsker, i kraft av at de regner seg som representanter for en sann «folkevilje».

Denne avvisningen av at populister kan være genuint interesserte i folket de representerer gir populismebegrepet en tydelig negativ gjenklang. Når han hevder at folkeavstemninger ikke kan være resultater av mobilisering nedenfra, men kun et slags politisk maktmiddel fra populistenes side, lar ikke Müller folket stå igjen som annet enn brikker i populistenes politiske spill. Når han ikke tillegger politiske krav eller aktivisme nedenfra noen betydning i det hele tatt, er det vanskelig å skjønne hvordan Müller vil forklare populismens fremgang.

Fra teoretisk idealtype til politisk virkelighet

Populismen som fenomen er interessant nettopp fordi populister får gehør i befolkningen og oppslutning i valg, men Müller anser det som en blindvei nettopp å skulle definere populismen ut fra dens appell. Siden han vil unngå denne blindveien ender han opp i motsatt ende av skalaen, og behandler populismen som et fenomen oppstått nærmest isolert fra folket populistene hevder å representere. Det er vanskelig å forklare fremgangen til partier som franske Front National hvis en ikke erkjenner at det er et samspill mellom populistene som politiske aktører og de på grasrota som tar del i populismen.

Når Müller ikke lager rom for dette samspillet i sin definisjon, er det ikke lett å se for seg hvordan idealtypen hans skal kunne brukes som et analytisk verktøy til å beskrive reelle politiske forhold. Det er nettopp praktiske verktøy det er behov for i en tid fylt av politisk og sosial uro.

Les mer

Emil Øversveens essay Liberalisme med et umenneskelig ansikt.

George Chaberts Det 21. århundres klassekamp.