Da jeg kom inn i migrasjonsforskningen for om lag 15 år siden, var de sentrale miljøene lokalisert ved Universitetet i Bergen og ved forskningsinstitutter i Oslo, som ISF, NOVA og Fafo. I dag forskes det på innvandring, integrasjon og migrasjonsrelatert ulikhet ved nær sagt alle samfunnsvitenskapelige institusjoner og antallet migrasjonsforskere er mangedoblet. Noen miljøer har også etablert seg med en tydelig og annerledes profil. Migrasjonsforskningsmiljøet ved NTNU i Trondheim er et av disse.
En ny bok av året – Migrasjon og mobilitet – handlinger, mønstre og forståelser i norsk sammenheng – gir et godt bilde på særegenhetene ved dette miljøet. Det er særlig tre kjennetegn som skiller migrasjonsforskningen i Trondheim fra andre. Det første er at migrasjon forstått som forflytning på tvers av landegrenser ses i sammenheng med andre former for mobilitet. Det andre er en bevissthet om betydningen av geografisk variasjon, med en særlig oppmerksomhet på distriktene og rurale områder. Det tredje og siste er fokuset på arbeidsinnvandring som fenomen og hva slags konsekvenser denne formen for migrasjon har for de som kommer – og for lokalmiljøene som tar dem imot.
I tillegg til å gi et innblikk i deler av den empiriske migrasjons- og mobilitetsforskningen som er gjennomført ved NTNU de siste årene, byr boken samtidig – som seg hør og bør – på noen spark til forskningen som utføres andre steder i landet. Noen av disse sparkene gir viktige påminnelser om grunnlagsproblemer i forskningen, mens andre etter mitt skjønn bommer på målet. La meg starte med å si noe om boken som helhet før jeg kommer tilbake til dette.
|
Migrasjon og mobilitet - handlinger, mønstre og forståelser i norsk sammenheng
|
|
|---|---|
|
Mariann Villa, Erik T. Valestrand og Johan Fredrik Rye
|
|
|
262 sider
|
|
Gode enkeltbidrag og stort sprik – som antologier flest
Migrasjon og mobilitet er en antologi redigert av Mariann Villa, Erik T. Valestrand og Johan Fredrik Rye, alle ansatt ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU. Redaktørenes innledning gir et fint oppspill til bokens kapitler. Her er gode poenger om at migrasjons- og mobilitetsforskningen må ta hensyn til blant annet betydningen av stedsskalaer (fra det lokale, via det regionale og nasjonale, til det globale), temporalitet (korte og lange reiser, permanent eller midlertidig forflytning, objektiv og subjektiv tidsforståelse) og at begrunnelsene for og konsekvensene av menneskelig forflytning – både mellom steder og mellom posisjoner i det sosiale hierarkiet – varierer enormt. Det er lett å slutte seg til redaktørenes budskap om at «[g]od forskning krever bred kunnskap om hele migrasjons- og mobilitetsfeltet med tanke på å kunne integrere perspektiver der de bidrar til nye innsikter» (s. 20).
En god innledning til tross: Boken er ikke et resultat av et overordnet prosjekt eller en bærende teoretisk idé. Snarere preges den av å være en samling tekster fra en temmelig sammensatt forskningsgruppe, der poenget nok har vært å la alle medlemmer få slippe til med et bidrag fra sine respektive felt. I og for seg er ikke dette noe stort problem, særlig når boken er publisert åpent tilgjengelig og kapitlene uansett kan (og antakelig vil) lastes ned og leses enkeltvis. Spørsmålet er likevel om slike tekstsamlinger gir noen særlige innsikter utover bidragene som hvert enkelt kapittel representerer, spesielt når redaktørene ikke har tatt seg bryet med å skrive et avsluttende kapittel som binder de ulike delene sammen til en helhet.
Jeg har ingenting å utsette på noen av disse kapitlene, de er gode bidrag med interessante funn og drøftinger, men utover at de alle har å gjøre med mobilitet i vid forstand er det lite som knytter dem sammen
Kanskje skyldes fraværet av et slikt sluttkapittel at det tematiske spriket i bokens kapitler er så stort. I en bok med «migrasjon» som første ord i tittelen kan de mest overraskende innslagene nok sies å være Jorun Kaasa og Marie Holm Slettebaks Bourdieu-inspirert undersøkelse basert på norske registerdata om hvordan det går med etterkommere av innvandrere i arbeidslivet (kap. 2), Alexander Zahl-Thanems studie av om sannsynligheten for å ta høyere utdanning varierer etter klassebakgrunn, bosted og kjønn (kap. 3) og Ingvill Stuvøys diskusjon av relevansen av ulike begreper som er tatt i bruk i forskningen for å forstå hva reproduktiv reising – altså forflytning over landegrenser med sikte på å bli foreldre – egentlig er et uttrykk for (kap. 4). Jeg har ingenting å utsette på noen av disse kapitlene, de er gode bidrag med interessante funn og drøftinger, men utover at de alle har å gjøre med mobilitet i vid forstand er det lite som knytter dem sammen.
Andre kapitler ligger nærmere hverandre tematisk. To av dem zoomer inn på arbeidsinnvandreres erfaringer i Norge, nemlig Brita Bungums analyse av dybdeintervjuer med polske fedre om hva de tenker om familieliv og mobilitetsmuligheter i Norge (kap. 5) og Inga Sæthers studie av sesongmigranters tilpasning til, og tidvise mostand mot, arbeids- og levekårene i landbruket (kap. 7). I tillegg rommer boken tre kapitler som på ulike måter setter betydningen av sted i sentrum: Erik T. Valestrand beskriver hvordan den norske renholdsbransjens kjønnsmessige og etniske sammensetning varierer mellom Norges tre største byer (kap. 6), Jakub Stachowski og Bente Rasmussen viser hvordan oppfatninger om arbeidsinnvandring blant nøkkelinformanter som arbeidsgivere, journalister og kommuneansatte varierer mellom to lokalsamfunn (kap. 9), og Mariann Villa undersøker hvordan innbyggerne i en hyttedominert liten fjellbygd opplever turisme og arbeidsinnvandring og hvordan dette endres over tid (kap. 10).
Mens noen av disse kapitlene er originale bidrag, kommer andre med viktige nyanseringer av eksisterende forskning. Særlig verdifull er dokumentasjonen av de slående variasjonene som eksisterer mellom ulike geografiske kontekster. Alle kapitlene er uansett vel verdt å lese. Poenget i denne sammenhengen er at selv om samtlige bidrag har å gjøre med migrasjon og/eller mobilitet i en eller annet forstand, er spriket såpass stort at boken, når den leses i sammenheng, får et noe schizofrent preg. Det skal sies at dette (dessverre) er regelen heller enn unntaket i akademiske antologier. Og hvis målet først og fremst er å presentere bredden i migrasjons- og mobilitetsforskningen blant sosiologene ved NTNU, lykkes redaktørene godt.
Staten er slem, men alle roper på staten
Etter mitt skjønn er det mest interessante å diskutere med denne boken likevel den mer eller mindre eksplisitte kritikken som rettes mot andre deler av norsk migrasjonsforskning. Det er særlig to kapitler som gir uttrykk for denne kritikken: det første er Linda Dyrlid og Turid Sætermos problematisering av integreringsbegrepet og norsk integreringspolitikk (kap. 8), det andre er Jakub Stachowski og Marie Holm Slettebaks invitasjon til epistemologisk refleksjon over det de kaller «migrasjonsforskningens blindflekker» (kap. 11). Begge kapitlene dreier seg om kategoriseringen av grupper på innvandringsfeltet, berører viktige grunnlagsproblemer i forskningen og er verdt å diskutere litt nærmere.
Dyrlid og Sætermos kapittel tar utgangspunkt i at den norske integreringspolitikken – som i hovedsak består av opplæring i norsk og samfunnskunnskap for å kvalifisere innvandrere til arbeid og utdanning – ikke er tilgjengelig for alle nyankomne. Hovedmålgruppen for integreringspolitikken er flyktninger og deres familiemedlemmer, som både har rett og plikt til deltakelse i det såkalte introduksjonsprogrammet, mens arbeidsinnvandrere fra EØS-området verken har rett eller plikt til slik deltakelse[1]. En av grunnene til dette, og den eneste grunnen forfatterne vektlegger, er at integreringspolitikkens viktigste formål er å få nykommere i arbeid. Fordi arbeidsinnvandrere fra EØS stort sett kommer i arbeid fra dag én, er de – basert på denne forståelsen av integrering – allerede integrert i utgangspunktet.
Legger man en bredere integreringsforståelse til grunn og ser på forhold som beherskelse av det norske språket, tilhørighet, diskriminering og deltakelse i sivilsamfunn og politikk, blir det imidlertid tydelig at også arbeidsinnvandrere opplever betydelige integreringsproblemer i Norge. En slik flerdimensjonal tilnærming til integrering er helt standard i samfunnsvitenskapene[2], og lå også til grunn for en offentlig utredning jeg nylig ledet om integreringspolitikk for arbeidsinnvandrere i Norge[3]. Dyrlid og Sætermo synes derimot å mene at forskningen blindt aksepterer likhetstegnet mellom sysselsetting og integrasjon som et stykke på vei har ligget til grunn for norsk integreringspolitikk. Der mener jeg de bommer.
Dyrlid og Sætermo synes derimot å mene at forskningen blindt aksepterer likhetstegnet mellom sysselsetting og integrasjon som et stykke på vei har ligget til grunn for norsk integreringspolitikk. Der mener jeg de bommer.
Basert på denne oppfatningen blusser Dyrlid og Sætermo samtidig liv i en gammel, men ikke desto mindre viktig debatt om integreringsbegrepet, som har fått fornyet kraft internasjonalt etter publiseringen av to ferske bøker: Willem Schinkels Imagined Societies: A Critique of Immigrant Integration in Western Europe (2017) og Adrian Favells The Integration Nation: Immigration and Colonial Powers in Liberal Democracies (2022)[4]. Disse bøkene har til felles en kritikk både av det forfatterne ser som det normative grunnlaget for integreringspolitikk – at «innvandrerne» må lære seg å bli som «oss» – og den underliggende ideen om et noenlunde stabilt og klart avgrenset samfunn som innvandrerne skal integreres i.
Hva integrasjon er, hvordan begrepet anvendes i forskning og politikk, og om hva slags forståelse av samfunnet som er best egnet i studier av innvandring og integrering, er alle viktige spørsmål som gjerne kan stilles på nytt i en norsk kontekst. Dessverre drukner denne diskusjonen litt i kapitlets sammenlignende analyse av hva slags erfaringer et utvalg av flyktninger og arbeidsinnvandrere har i Norge. Dyrlid og Sætermo finner at mens flyktningene opplever at den pliktige deltakelsen i introduksjonsprogrammet er paternalistisk og umyndiggjørende, så opplever de polske arbeidsinnvandrerne at fraværet av integreringstiltak forsterker den sårbare situasjonen de står i på arbeidsmarkedet. Selv om det er lett å forstå begge disse frustrasjonene, synes den paradoksale implikasjonen å være at integreringspolitikken både bør skrinlegges og utvides på samme tid. Eller med andre ord, at problemet med politikken både er at den innebærer for stor statlig inngripen i menneskers liv – og for lite.
Akk, de vanskelige kategoriene
Alternativt er det ikke de integreringspolitiske tiltakene som er problemet i seg selv, men isteden selve kategoriseringen av flyktninger og arbeidsinnvandrere som to distinkt ulike grupper – og som ikke tar hensyn til den enorme variasjonen som eksisterer mellom både individer og grupper innad i hver kategori. Dyrlid og Sætermo mer enn antyder at forskere på feltet har en tendens til å ta for gitt, og dermed naturliggjøre, de juridiske kategoriene på innvandringsfeltet – for eksempel de vanntette skottene mellom flyktninger og arbeidsinnvandrere i administrativ praksis.
Denne krikken fremmes også i Stachowski og Slettebaks kapittel om «blindflekkene» i forskningen på arbeidsinnvandring Norge. De to har flere viktige poeng: Arbeidsinnvandrere er en stor og svært heterogen gruppe, og å omtale dem under ett bidrar til å tilsløre viktige forskjeller mellom personer med for eksempel ulikt utdanningsnivå og sosial bakgrunn. Den gjengse behandlingen av arbeidsinnvandrere fra EU-land i Sentral- og Øst-Europa som én kategori skaper i tillegg et inntrykk av at disse landene er relativt like, mens de i realiteten utgjør et stort geografisk område kjennetegnet av et betydelig nasjonalt, etnisk, kulturelt og språklig mangfold.
Stachowski og Slettebak slår med rette fast at selv om forskere i utgangspunktet står fritt til å konstruere sine egne kategorier, vil særlig de som anvender registerdata i sine analyser være prisgitt kategoriene som SSB eller UDI til enhver tid opererer med
Stachowski og Slettebak slår med rette fast at selv om forskere i utgangspunktet står fritt til å konstruere sine egne kategorier, vil særlig de som anvender registerdata i sine analyser være prisgitt kategoriene som SSB eller UDI til enhver tid opererer med. Dette bidrar til den naturliggjøringen av juridisk-administrative kategorier på innvandringsfeltet som også Dyrlid og Sætermo advarer mot. Selv om dette er velkjente problemstillinger som de fleste forskere anerkjenner, berømmer jeg forfatterne for å både reise debatten og mane til større epistemologisk refleksjon rundt kategorier mange nok likevel i praksis tar for gitt.
Det jeg likevel savner i bidragene til både Dyrlid/Sætermo og Stachowski/Slettebak er en mer inngående refleksjon over de bredere institusjonelle rammebetingelsene som skaper forskjeller mellom kategorier av mennesker som vi som sosiologer både kan og bør studere. Retten til fri bevegelse mellom land i EU/EØS, kombinert med retten til likebehandling på linje med innfødte befolkninger, har laget rammer for menneskelig forflytning på tvers av landegrenser som er kvalitativt nye i et historisk perspektiv. Denne retten benyttes utvilsomt i størst grad av personer med bakgrunn fra EU-land i Sentral- og Øst-Europa: 65 prosent av alle arbeidsinnvandrere som har kommet til Norge siden 2004 er fra land i dette området[5], og som gruppe skiller de seg systematisk både fra andre arbeidsinnvandrere og fra innvandrere som har kommet til Norge av andre grunner (NOU 2022: 18). Selv om det opplagt er store forskjeller både mellom enkeltland og mellom individer fra ett og samme land, gjør rammebetingelsene for migrasjonen likevel at det ofte er meningsfylt å operere med «arbeidsinnvandrere fra EU-land i Sentral- og Øst-Europa» som en samlekategori i forskningen.
Den særegne formen for migrasjon som bevegelser mellom land i EU/EØS representerer, har også implikasjoner for integreringspolitikken. EU-migranter kan reise fritt til Norge, kommer stort sett raskt i jobb og de som bosettes over mer enn seks måneder har i prinsippet tilgang til arbeids- og velferdspolitiske rettigheter på linje med innfødte. Spørsmålet er derfor om det er rimelig at de skal få integreringspolitiske rettigheter på linje med flyktninger og deres familier, som har andre begrunnelser for migrasjonen, kommer uavhengig av økonomiske konjunkturer og som myndighetene av humanitære hensyn derfor bør assistere med hjelp til bosetting, språkopplæring og kvalifisering til arbeid og utdanning.
Utvalget jeg ledet konkluderte med en mellomløsning: Fordi en langt større andel av EØS-migrantene bosetter seg permanent i Norge enn det som tidligere ble antatt og fordi de møter betydelige integreringsutfordringer i Norge, bør det utvikles tiltak for bedre integrering – men da tiltak som er tilpasset nettopp særegenhetene ved gruppen, og uten at det går på bekostning av flyktninger og deres familier. Dette kan man selvsagt være enig eller uenig i, og kapitler i en akademisk antologi er ikke programforpliktet til å komme med vurderinger av konkret politikk. En nyansert diskusjon både av kategoriene vi bruker og hva slags rettigheter ulike grupper av innvandrere bør ha i Norge, forutsetter likevel en anerkjennelse av at tilgangen til landet og mulighetene her er svært ujevnt fordelt.
Trondheimssosiologenes komparative fortrinn
Disse innvendingene til tross: Migrasjon og mobilitet illustrerer at sosiologene i Trondheim har etablert et relevant og særegent migrasjonsforskningsmiljø som inkluderer en rekke unge, dyktige forskere som nok kommer til å sette et tydelig preg på forskningen i årene som kommer. Bredden i tilnærminger er imponerende, og koblingen mellom migrasjon og andre former for mobilitet er et spor verdt å utvikle videre – men kanskje neste gang innenfor rammen av en mer overordnet teoretisk ramme som binder delene bedre sammen til en helhet.
Sett utenfra er det likevel det komparative perspektivet og bevisstheten om hvordan migrasjonsmønstre, integreringsprosesser og tilknytningsformer skjer i et samspill med lokale og regionale forhold som er Trondheim-sosiologenes fremste fortrinn. Her har migrasjonsforskere ved andre institusjoner utvilsomt mye å lære.
[1] Bosatte arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS-området, såkalte tredjeland, har derimot en plikt (men ikke en rett) til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap.
[2] For ferske eksempler, se Harder mfl. (2018), Heath & Schneider (2021), Fajth & Lessard-Phillips (2022) og Hermansen & Midtbøen (2022).
[3] NOU 2022: 18. Mellom mobilitet og migrasjon. Arbeidsinnvandreres integrering i norsk arbeids- og samfunnsliv.
[4] Den danske sosialantropologen Mikkel Rytter publiserte for noen år siden en interessant liten bok som bygger på mye av den samme kritikken av integreringsbegrepet (Rytter 2019).
[5] 21 prosent har bakgrunn fra land i Vest-Europa mens 14 prosent har kommet fra land utenfor EU (NOU 2022: 18, s. 13).
Referanser
Fajth, V., & Lessard-Phillips, L. (2022). Multidimensionality in the Integration of First- and Second-Generation Migrants in Europe: A Conceptual and Empirical Investigation. International Migration Review. doi:10.1177/01979183221089290
Favell, A. (2022). The Integration Nation: Immigration and Colonial Powers in Liberal Democracies. Cambridge: Polity Press.
Harder, N., Figueroa, L., Gillum, R. M., Hangartner, D., Laitin, D. D., & Hainmueller, J. (2018). Multidimensional measure of immigrant integration. Proceedings of the National Academy of Sciences, 115(45), 11483-11488. doi:10.1073/pnas.1808793115
Heath, A., & Schneider, S. L. (2021). Dimensions of Migrant Integration in Western Europe. Frontiers in Sociology. doi:10.3389/fsoc.2021.510987
Hermansen, A. S., & Midtbøen, A. H. (2022). Etterkommere av innvandrere: mellom integrasjon og utenforskap? I I. Frønes & L. Kjølsrød (Eds.), Det norske samfunn (8 utg., s. 63-89). Oslo: Gyldendal.
NOU 2022: 18. Mellom mobilitet og migrasjon. Arbeidsinnvandreres integrering i norsk arbeids- og samfunnsliv. Oslo: Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
Rytter, M. (2019). Integration. Aarhus: Aarhus Universitetsforlag.
Schinkel, W. (2017). Imagined Societies. A Critique of Immigrant Integration in Western Europe. Cambridge: Cambridge University Press.
