Kvalitative forskningsmetoder som praktisk håndverk

Å undervise i kvalitative forskningsmetoder er ingen lett oppgave. I forhold til sin kvantitative motpart lar ikke de kvalitative metodene seg i samme grad formidle som mer eller mindre konkrete og entydige prosedyrer man kan studere, adoptere og implementere i utforskingen av på forhånd nøye avgrensede hypoteser og problemstillinger. Den kvalitative forskningens «fleksible» og «fortolkende» karakter, det store tilfanget av epistemologiske og ontologiske posisjoner forskeren må manøvrere innenfor, og de mer flytende overgangene mellom henholdsvis problemformulering, datainnsamling og analyse, gir alt sammen formidlingen noen særegne pedagogiske utfordringer.

Selv om studenter innimellom får et inntrykk av at mangelen på matematisk formalisme gjør de kvalitative metodene «enklere», er virkeligheten gjerne stikk motsatt. I all sosiologisk forskning er konstruksjonen og analysen av et datamateriale i hensikt å frambringe ny og relevant kunnskap, noe som krever ferdigheter godt utover pugging av stringente metodiske prosedyrer. Men med kvalitative metoder er slike analytiske ferdigheter særlig framtredende. Dette betyr selvsagt ikke at kunnskap om konkrete metodiske prosedyrer blir mindre viktige, kanskje tvert om, men det betyr at vellykket kvalitativ forskning er noe man lærer seg over tid, gjennom praktisk øvelse og repetisjon. Det vil si: gjennom forskningspraksisen.

Bourdieu oppsummerte i sin tid kultiveringen av sosiologens praktiske ferdighetsregister på denne måten:

«Når det er gitt at dét som det heile handlar om å formidle, det er vesentleg ein modus operandi, ein vitskapleg produksjonsmåte som føreset ein persepsjonsmåte, eit sett av prinsipp for samlande blikk og for oppdelingar, så finst det ikkje andre måtar å lære seg dette på enn å sjå korleis det verkar i praksis, eller å observere korleis denne vitskaplege habitus (for den bør gjerne nemnast ved sitt rette namn) ‘reagerer’ framfor praktiske val – så som ein type prøveutval, eit spørjeskjema osv. – utan at desse observasjonane nødvendigvis skal nedfelle seg i formelle forskrifter for korleis ein skal gå fram».[1] Sosiologien er, og særlig den som anvender kvalitativ metodologi, et håndverk.

Sosiologi som praktisk håndverk

May-Len Skilbrei har skrevet en bok som fokuserer på denne håndverkskarakteren i kvalitativ metodologi. Vaskeseddelen lover en «praktisk vinkling», og det er nettopp det leseren får.

Bokens hoveddel presenterer en detaljert gjennomgang av planleggingen og gjennomføringen av kvalitativ forskning. Til en slik oppgave er da forfatteren heller ingen hvemsomhelst. Skilbrei har gjennom mange år markert seg som en toneangivende kvalitativt orientert forsker, særlig hva gjelder feltet for prostitusjon og sexarbeid.

I Kvalitative Metoder – planlegging, gjennomføring og etisk refleksjon får leseren dra nytte av denne langsomt oppbygde og erfaringsbaserte metodologiske kompetansen. Dette er også bokens største fordel. Skilbrei beskriver nøye hvert et lite skritt i den kronglete og motsetningsfulle prosessen hvor problemstillinger sakte men sikkert krystalliserer seg, utvalg konstrueres og rekonstrueres, og hvor forskningsobjektet gradvis vokser fram i en vekselvirkning mellom teoretiske perspektiver og empiriske data. Hele veien bruker forfatteren sine egne erfaringer til å drøfte trinnene i forskningsprosessen.

Studenter vil ha et stort utbytte av – og mer erfarne forskere vil kjenne seg igjen i – disse små og store utfordringene som forskningen hele tiden konfronterer håndverkeren med. Av bokens fokusområder står særlig to tematikker fram som etter mitt syn behandles svært godt i denne boken sammenlignet med andre lignende introduksjonsbøker i kvalitativ metode, og som forfatteren derfor fortjener honnør for:

Behovet for kontinuerlig forskningsetisk refleksjon

For det første framhever Skilbrei etikk som en integrert del av forskningsprosessen fra sin begynnelse til slutt. Etikk, hevder hun, er ikke bare et selvstendig moment som vurderes og godkjennes før forskningen kommer i gang. Forskning krever – og særlig den som har menneskers handlemåter, oppfatninger og livsverden som sitt objekt – tvert om «kontinuerlig forskningsetisk refleksjon om forskningens begrunnelse, innhold og konsekvenser» (s.24).

Dette er en viktig påpekning som ikke kan komme tidlig nok i studenters møte med vitenskapelig praksis. Skilbrei viser hvordan etiske spørsmål både er konkrete i form av at de er nedfelt som retningslinjer av Den nasjonale forskningsetiske komité, men også figurerer om og om igjen og på uventede måter i gjennomføringen av et forskningsprosjekt. Hennes egne arbeider om prostitusjon fungerer godt som basis for å illustrere dette.

Å tenke analytisk gjennom å skrive

For det andre bruker Skilbrei mye plass på å drøfte skriving i seg selv. Også dette mener jeg er et godt grep. Boken har egne kapitler dedikert både «Hvordan skrive en akademisk tekst?» og deretter: «Veien fra akademisk tekst til offentlig debatt og praksis». Her øses det av tips og triks til hvordan akademisk tekst blir til og sys sammen, men kanskje enda viktigere: Skilbrei insisterer på at skrivingen ikke bare handler om – og sikter mot – å formidle et argument presist og tydelig, men er også selv en del av analyseprosessen.

«Skriving og tenking er tett forbundet» (s.190), hevder hun. Forskerens argumentasjon skrives «ikke bare ned, den skrives fram» (s.22). Skilbreis poeng her er godt, og jeg tror dette er et aspekt ved gjennomføringen av kvalitativ forskning som kanskje underkommuniseres i mange andre innføringsbøker: Den sosiologiske fantasien blir til og stimuleres gjennom ikke bare intellektuelt arbeid i eget hode, fordypelsen i bøker, eller i diskusjon med andre, men også ved at ordene nedtegnes i form av skriftlige resonnementer.

Det er gode grunner til at skrivetrening både bør og er så viktig i den akademiske dannelsen – en type praksis som stimulerer den sosiologisk forestillingsevne og håndverket som sådan.

Manglende metanivå

Skilbreis bok er derfor en oppfordring til å komme i gang. Planlegge nøye, men prøve seg fram – å lære sosiologi gjennom å gjøre sosiologi. Denne anmelderen slutter seg til dette. Men her ligger også bokens problem. Vektleggingen av den rent praktiske gjennomføringen av et forskningsprosjekt går etter mitt syn på bekostning av minst like viktige spørsmål om hvilken type kunnskap som potensielt kan frambringes gjennom kvalitative forskningsprosjekter. Boken mangler med andre ord et tilstrekkelig metanivå hvor de kvalitative metodenes ontologisk og epistemologisk status redegjøres for og diskuteres.

Det skal sies at en slik gjennomgang slettes ikke er helt fraværende – bokens andre kapittel heter da nettopp «Kunnskapsteoretiske forståelser, fortolkning og teoretisk anvendelse av kvalitative data». Men dette kapittelet framstår kort og summarisk. Leseren gjøres kjent med sentrale vitenskapsteoretiske skiller som de mellom positivisme vs. konstruktivisme, deduktive vs. induktive tilnærminger, og eksistensen av ulike fortolkningstradisjoner i kvalitativ forskning, men uten at egentlig noen av disse drøftes inngående.

Nevnte fortolkningstradisjoner – henholdsvis «hermeneutisk fenomenologi», «etnometodologi» og «symbolsk interaksjonisme» – vies kun et lite avsnitt hver. Dette er problematisk, mener jeg, fordi i likhet med de etiske spørsmålene er heller ikke teoretiske og vitenskapsteoretiske spørsmål avgrenset til valg forskeren konfronteres med før han eller hun kommer i gang. Tvert imot; de er med på å forme et forskningsprosjekt fra begynnelse til slutt.

Etter mitt syn kunne substansen i kapittelet derfor med fordel latt seg gjenfinne vevet inn i bokens praktisk orienterte kapitler. Hvordan tenker en positivistisk orientert forsker i planleggingen av sine utvalgskriterier? Hva med en konstruktivistisk? Hvilke teoretiske og vitenskapsteoretiske posisjoner brukte Skilbrei selv i sine arbeider? Hvilke analysestrategier brukte hun, og hvordan informerte slike avgjørelser hvilke spørsmål hun stilte, hvilke metodiske prosedyrer hun anså formålstjenlige, og hennes vurderinger av rekkevidden til den sosiologiske kunnskapen hun forsøkte å etablere?

Poenget mitt er at også dette er spørsmål som har praktiske aspekter ved seg. Refleksjon omkring hvilke ontologiske enheter man søker å avdekke, og statusen til kunnskapen om disse, er sentralt nettopp også i planleggingen og gjennomføringen av et vitenskapelig prosjekt. For all del, en bokforfatter må gjøre avveininger. Ingen bøker kan fokusere like godt inn på alt, og Skilbreis bok konsentrerer seg hovedsakelig om de (mange) rent praktiske aspektene ved forskningsarbeidet. Likevel mener jeg noe går tapt her som fører meg seg noe uklarhet angående hva som er ambisjonen i kvalitativ forskning.

I bokens nest siste kapittel – som tar for seg fortolkning av data og «analyseprosessen» – kommer Skilbrei inn på dette. Hun hevder ganske riktig at kvalitative data ikke kan gi oss «’ren’ kunnskap» om sosiale fenomeners årsaksforhold, men at eksempelvis intervjuer brukes for å forstå «hvordan mening og verdsetting skapes og opprettholdes» (s. 177-78). Men implikasjonene av denne innsikten kunne vært bedre drøftet. Boken hadde tjent på å diskutere hvilke spørsmål som egner seg til å besvares med kvalitative metoder og hvorfor.

På tross av at jeg slettes ikke tror det er forfatterens hensikt, virker det noen steder som om kvalitative metoders fremste formål er å trå inn der kvantitative datasett ikke eksisterer eller lar seg ansamle. For eksempel viser hun til sin egen forskning på prostitusjonsmarkedet hvor kvantitative datasett er mangelvare, og hvor kvalitative studier derfor er «hovedkilden til kunnskap» om prostituertes levekår (s.19).

I et annet mye brukt eksempel viser Skilbrei også til en tenkt problemstilling som forsøker å undersøke «hva som former ungdommers valg av høyere utdanning» (s. 15). I begge tilfeller synes jeg Skilbrei er litt for defensiv i beskrivelsen av hva kvalitative studier kan bidra med, for hvilke forskningsspørsmål metodene er formålstjenlige, og i hvilke tilfeller de ikke er det.

Når søker kvalitative forskningsprosjekt å grave ut biter av objektiv informasjon om holdninger, erfaringer eller sosiale fenomeners funksjonsmåte – og når antar kunnskapen som den kvalitative forskeren er på jakt etter en konstruert og fortolkende karakter, det vil si som en type kunnskap som oppstår diskursivt i intervjusituasjonen, men som ikke på samme måte reflekterer objektive ytre forhold? Trinnene i forskningsprosessen og teknikkene og prosedyrene som forskeren anvender vil i stor grad bli formet gjennom hvordan forskeren vurderer (også) slike spørsmål. Eller som Kvale og Brinkmann uttrykker det:

«Forskjellige epistemologier [er] ikke bare forskjellige glasurer på samme kake, ettersom de praktiske beslutningene som intervjuforskeren skal treffe i prosjektene sine implisitt eller eksplisitt preges av deres oppfatning av kunnskap». [2]

Kvalitative metoder – planlegging, gjennomføring og etisk refleksjon er like fullt et godt bidrag til metodelitteraturen, særlig med sin insistering på den praktiske håndverkskarakteren i kvalitativ metodikk. Men for meg vaker det altså litt for mange vitenskapsteoretiske spørsmål i bakgrunnen, spørsmål som i for liten grad gjøres til selvstendig tema. Også disse utgjør tross alt sentrale deler av håndverkerens «vitskaplege habitus».

Noter

[1] Bourdieu, P., & Wacquant, L. J. D. (1993). Den kritiske ettertanke – Grunnlag for samfunnsanalyse. Oslo: Det Norske Samlaget, s. 203

[2] Kvale, S. & S. Brinkmann. (2009). Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, s. 302.