Kapitalismens fremvekst: et europeisk mirakel som tas for gitt?

Sommeren 2004 satt jeg på flyet fra Gardermoen til New York. Været var strålende, og i en lang periode hadde jeg panoramautsikt til Grønland, et tilsynelatende folketomt isøde, sosialitetens nullpunkt. Noen timer senere fløy vi forbi Grønlands absolutte kontrast: Manhattan, et konsentrert uttrykk for det moderne, med skyskrapere, millioner av mennesker samlet på et lite område, og Wall Street som selve symbolet på den moderne kapitalismen. Tidlig på 1600-tallet var området befolket av indianere. I følge en mytisk vandrehistorie kjøpte nederlendere Manhattan av indianerne for 26$ i 1626. Det var i så fall ikke bare tidenes beste eiendomsinvestering, og et frampek mot moderniteten, men også et møtepunkt mellom antropologi og sosiologi.

Antropologien oppfattes gjerne som den mest eksotiske av samfunnsvitenskapene. Antropologer reiser på feltarbeid til fjerne strøk (oftere før enn nå), og kommer tilbake med fascinerende beretninger om mennesker med fremmedartede kulturer og institusjoner. Antropologene gir oss innsyn i det som er annerledes og eksotisk; sosiologer, derimot, tilbyr ofte noe mer gjenkjennelig og litt traurig: intervjuer med uføretrygdede, eller analyser av ‘alenemødres møte med et sosialkontor i ei lita utkantbygd’ (Pål Veidens lett sarkastiske forslag til doktorgradsprosjekt for håpefulle stipendsøkere i sosiologi). Er sosiologien egentlig et litt kjedelig fag? Eller er denne sammenligningen mellom antropologi og sosiologi villedende?

Indianerne som nederlenderne handlet med på Manhattan, var jegere og sankere, og drev sikkert i tillegg med fiske. Det er slik mennesker har levd gjennom det meste av historien, i små jeger- og sankersamfunn. Antropologien er derfor slett ikke eksotisk; tvert imot: Faget er vitenskapen om menneskenes langvarige normaltilstand.

Sosiologien, derimot, er vitenskapen om Det Store Avviket: En eksotisk liten tidsflik av historien vi kaller for moderniteten. Sosiologiens klassikere var opptatt av både drivkreftene bak det moderne gjennombruddet og modernitetens egenart. Sosiologien var i utgangspunktet den vestlige modernitetens selvrefleksjon.

Max Weber og vår tids sosiologi

Den fremste eksponenten for dette var Max Weber. Med bredt anlagte makrohistoriske perspektiver analyserte han den vestlige sivilisasjonens utvikling i et storslagent komparativt perspektiv. «Max Weber er utvilsomt den mest synlige og betydningsfulle enkeltskikkelse i sosiologien i dag», hevdet Fredrik Engelstad (1999:7) ved årtusenskiftet. På mange måter er dette riktig, men påstanden er samtidig svært misvisende. Det skal godt gjøres å få Ph.D-stipend i sosiologi med et Weberinspirert forsøk på å sammenligne Vesten med Kina.

Går du til en masterveileder i sosiologi i Norge med et slikt prosjekt, vil vedkommende trolig se på deg lett hoderystende og overbærende; som om du hadde forvillet deg inn på feil fag. Isteden vil du bli anbefalt å analysere et sosialkontor i et lita utkantbygd, eller intervjue noen ungdommer på Grorud. Norske sosiologer livnærer seg primært som velferdsstatens støttespillere.

Også hvis vi retter blikket ut i verden fremstår mye av sosiologien i vår tid som nærsynt og ahistorisk sammenlignet med Weber, og faget styrker i for liten grad vår evne til å forundres over det unike ved den moderne verden vi lever i. Sosiologien i sin nåværende form stimulerer heller ikke i særlig grad til refleksjon over hvordan vi havnet her. Fagets etos er å problematisere det vi tar for gitt, men sosiologien tar i for stor grad for gitt eksistensen av sitt eget studieobjekt. Det er imidlertid vanskelig å tenke seg noe det er mindre grunn til å ta for gitt enn fremveksten av den moderne verden.

En liten bok om et stort tema

Kanskje arven fra Weber blir bedre ivaretatt av historikere? For Weber (og Marx) var spørsmålet om modernitetens røtter nært knyttet til fremveksten av kapitalismen, «den mest skjebnesvangre makten i vårt moderne liv» (Weber 1978:107). Tyskere er ikke akkurat kjent for å fatte seg i korthet, men Jürgen Kocka er tydeligvis et unntak: Kapitalismens historie er en liten bok (160 sider) om et stort tema. Kocka er professor i historie ved Freie Universität i Berlin, og mottok Holbergprisen i 2011 [1].

I sin tidligere forskning har han blant annet vært opptatt av moderniseringen og industrialiseringen av Europa, med et særlig fokus på borgerskapet på 1800-tallet. Kocka har også gjort spesifikke analyser av store, kapitalistiske industriforetak, eksempelvis Siemens. Kocka har derfor en forskningsbakgrunn som gjør ham godt skodd for å gå løs på en ambisiøs analyse av kapitalismens historie.

Boken inneholder fire hovedkapitler og en kort avslutning. I kapittel I, ‘Hva er kapitalisme?’, drøfter Kocka hva kapitalisme er, og han presenterer kortfattet tre klassiske teoretikere om kapitalismen: Marx, Weber og Schumpeter. I kapittel II ‘Handelskapitalisme’, kapittel III, ‘Ekspansjon’ og deler av kapittel IV ‘Kapitalismen i sin epoke’, drøfter han kapitalismens fremvekst frem til og med den industrielle revolusjon.

Store deler av kapittel IV handler om kapitalismens historie i moderne tid etter den industrielle revolusjon; først under britisk hegemoni på 1800-tallet og tidlig 1900-tall, dernest epoken med amerikansk hegemoni etter 2. verdenskrig. Lesere som primært er interessert i dette vil kanskje bli skuffet. Ikke fordi innholdet er dårlig, slett ikke, men rett og slett fordi det er en krevende oppgave å skrive kapitalismens moderne historie på drøye 40 sider.

Kapitalismens historie er primært en bok om kapitalismens fremvekst, et hovedtema i Webers historiske sosiologi. Det er dette jeg vil fokusere på i essayet. Boken er godt forankret i Kockas egne studier, men enhver som vil skrive om et stort tema som kapitalismens fremvekst må i hovedsak forholde seg til andres forskning. Det gjør Kocka i stor grad (litteraturlisten er på nesten 10 sider), likevel savner jeg henvisninger til en rekke sentrale bidrag om kapitalismens fremvekst – se fotnote for eksempler [2]. Spørsmålet om kapitalismens fremvekst, ofte tematisert under den bredere betegnelsen ‘The Rise of the West’, er imidlertid et omfattende tema hvor det foreligger en enorm mengde forskning.

Ingen har fullstendig oversikt over alle relevante bidrag, og i en liten bok på 160 sider vil det uunngåelig være noen sentrale bidrag som enten overses eller blir stemoderlig behandlet. Likevel må Kocka svare for sine valg. Kocka forholder seg i liten grad til debattene om eurosentrisme, og i likhet med kritikerne av eurosentrismen har han ikke et tilfredsstillende svar på det jeg vil kalle for ‘Spania vs. England-problemet’. I tillegg mangler Kocka et blikk for det grunnleggende åpne ved historien. Konsekvensen er at han i for liten grad undrer seg over det mirakuløse ved kapitalismens fremvekst i Vesten.

Hva er kapitalisme?

Den moderne industrikapitalismen fikk sitt gjennombrudd med den industrielle revolusjon i England på slutten av 1700-tallet. Denne kapitalismen er unikt produktiv, drevet frem av konkurranse og hurtig teknologisk utvikling. En slik vekstøkonomi er noe helt nytt i historien. Med den fulgte en kultur som vektlegger verdiskapning, arbeid og innovasjoner. Denne kapitalismen gjorde også bønder til lønnsarbeidere i fabrikker. I marxismen er allmenngjort lønnsarbeid selve kjernen i den kapitalistiske produksjonsmåten.

I England etableres dette før den moderne industrikapitalismens gjennombrudd. Lønnsarbeid ses derfor som en forutsetning for kapitalismens fremvekst, og er samtidig systemets viktigste institusjonelle kjennetegn, sammen med kapitalistens private eiendomsrett til produksjonsmidlene. I førmoderne samfunn finner vi innslag av lønnsarbeid, men det var ikke dominerende. Holder vi oss til en ortodoks marxistisk forståelse blir derfor kapitalismen primært et moderne fenomen, eller et system med en kort forhistorie.

Kocka, i likhet med Weber, vil imidlertid vise at kapitalismen har en lang historie. For å få dette til, trenger vi en løsere avgrensning av begrepet som gjør det mulig å spore opp elementer i fortiden som peker frem mot den moderne kapitalismen.

Kocka (s.24-25) peker på tre dimensjoner: 1) individuell eiendomsrett og resultatorienterte beslutninger som fører med seg både gevinst og tap. Profitt aksepteres som målestokk. Med ‘individuell’ menes ikke bare enkeltpersoner, men også grupper, selskaper eller sammenslutninger av selskaper; 2) koordineringen av økonomiske aktører skjer primært via markeder, gjennom kjøp og salg, regulert av tilbud og etterspørsel; 3) kapital er grunnleggende for forretningsdriften: «Det innebærer investering og reinvestering av sparemidler og overskudd i nåtiden med tanke på oppnå fordeler i framtiden» (s.25).

Egen sparing er som regel ikke tilstrekkelig, tilgang til kreditt er nødvendig. Finansinstitusjoner, selskaper, profittorientering, markeder og handel er sentrale elementer Kocka ser etter i historien.

I bredeste forstand handler kapitalisme om å berike seg selv. Det unike med den moderne kapitalismen er at dette idealtypisk sett skjer gjennom markedsorientert, verdiskapende virksomhet. Koblingen mellom profittorientering og fredelig markedsbytte er imidlertid slett ikke normen i historien. For Adam Smith (1776) var mennesker nærmest av natur handelsmenn, opptatt av å livnære seg gjennom kjøp og salg på markeder. På dette punktet var Smith kanskje en litt naiv liberalist.

Det enkleste er pistol, sang Tramteateret på 1980-tallet, og historisk har mennesker vært svært tilbøyelige til å la seg forføre av det historikeren Finn Fuglestad (2010) kaller for ‘mafiafristelsen’: Tilbøyeligheten til å berike seg med tvang og vold hvis man har mulighet til det. For kynikeren Weber var dette noe man normalt må forvente i historien: fredelig handel og ikke minst hardt arbeid er derimot noe som må forklares.

Kocka er ikke like tydelig som Weber på disse distinksjonene, men også hos ham finner vi mange eksempler på sammenblanding av ulike måter å berike seg på. Om det nederlandske Ostindiakompaniet (etablert i 1602), skriver han eksempelvis at: «Overgangen mellom kapitalistisk forretningsdrift og krigføring var flytende. Det var år da selskapet åpenbart hentet mesteparten av inntektene fra kapring av konkurrerende og fiendtlige skip…Butikk, politikk og vold var knapt til å skille fra hverandre»(s.61). Samrøre av butikk, politikk og vold er svært utbredt i historien, og slett ikke noe spesifikt vestlig. Hva er det da som er særegent for Vesten? Hvorfor vokser den moderne kapitalismen først frem i Vesten, ikke et annet sted?

Andre sivilisasjoner i førersetet

Marco Polo (1254-1324) var i det mongolstyrte Kina i 17 år, og kom storøyd tilbake med beretninger om en storslagen og avansert sivilisasjon (Polo 2012). Hans hjemby Venezia var noe av det mest sofistikerte Vesten hadde å tilby på dette tidspunktet, likevel var kontrasten stor. Hadde Polo reist til Kina på Karl den stores tid, på 800-tallet, hadde kontrasten vært enda større. På gjengrodde stier, heter en selvbiografisk roman av Knut Hamsun, og på 800-tallet var romernes gamle veinett gjengrodd, byene var få og små, det var lite handel og markedsøkonomi, selvforsyning dominerte (se s.38-39).

Kina, derimot, blomstret under Tang-dynastiet (618-907), med pengeøkonomi, livlig handel og en hovedstad med anslagsvis 1,5 millioner innbyggere. Det arabiske riket ekspanderte kraftig i området rundt Middelhavet, og den islamske verden overstrålte Vesten i en lang periode, også sett med kapitalistiske briller: «På 800- og 900-tallet oppsto det i enkelte deler av Arabia tilløp til et handelskapitalistisk borgerskap, tydeligere enn noe annet sted i verden på den tiden» (s.38).

Sammenlignet med både Kina og den islamske verden var Vesten derfor en dynamisk etternøler, påpeker Kocka. Det er riktig nok, men poenget kan bankes gjennom på en mye sterkere måte: Vesten var rett og slett tilbakeliggende. På 800-tallets gjengrodde stier var det svært lite som pekte frem mot et moderne gjennombrudd på en forblåst øy nordvest i Europa 1000 år senere. Britene klarte ikke engang å stå imot invasjoner fra de barbariske vikingene.

Fordelen med å være tilbakeliggende

Teoretikere som er opptatt av ‘The Rise of the West’ blir ofte kritisert for eurosentrisme (se eksempelvis Blaut 2000), en tematikk Kocka godt kunne forholdt seg mer til. Diskusjonene om eurosentrisme tydeliggjør sentrale dimensjoner som er relevante for å forstå kapitalismens fremvekst. ‘Eurosentrikere’ blir blant annet kritisert for å nedtone eller nedvurdere samfunn utenfor Vesten. Dette rammer ikke Kocka (s.51), som påpeker at både Arabia og Kina var tidligere ute med kapitalisme enn Vesten.

Eurosentrikere blir også kritisert for å fremstille Vesten som iboende, eller naturlig overlegen, i forhold til andre sivilisasjoner; Weber (1978) står her lagelig til for hogg med sine gjentatte påstander om at ‘Bare i Vesten’ finnes osv. Likevel bygger Webers egen teori (se Nilsen 1995) og Kockas analyse i realiteten på det motsatte: Kapitalismens fremvekst i Vesten er et særegent eksempel på fordelen med å være tilbakeliggende.

‘Svakhet, ditt navn er kvinne’, skriver Shakespare i Hamlet. Hvis vi omformulerer denne kvinnediskriminerende kommentaren til ‘Svakhet, ditt navn er føydalisme’, har vi en nøkkel til Vestens fordel av å være tilbakeliggende. Kocka, derimot, påstår at det var fremfor alt «føydalismen som blokkerte for kapitalistiske tilløp i mesteparten av Europa» (s.72). Det er på mange måter riktig, men også svært misvisende, noe han selv antyder: I den føydale perioden var det rom for «øyer av kapitalistisk utvikling i et overveiende ikke-kapitalistisk hav» (s.55). Hvordan var det mulig?

Kina ble samlet til et enhetlig rike i 221 f.v.t, og til tross for dynastiskifter og invasjoner utenfra, besto det kinesiske riket i over 2000 år. Dette samfunnet var styrt fra toppen av keiseren og hans byråkrati. Handelsmenn ble stort sett tolerert, men sto lavest på den sosiale rangstigen, og ble noen ganger direkte motarbeidet av keiserens byråkrater. I den islamske verden hadde handelsmenn høyere status, men i likhet med i Kina fikk disse handelskapitalistene «aldri noen del i den politiske makten» (s.38).

Vesten, derimot, var politisk fragmentert etter Romerrikets fall i vest (i 476). Føydalismen var et relativt lite vellykket forsøk på å gjenopprette politisk orden, makten forble fragmentert og de politiske enhetene var lenge svake. Denne fragmenterte strukturelle situasjonen skapte en unik mulighet for kapitalismen. I høymiddelalderen (1000-1300) våkner Vesten fra dvalen. Handelen blomstrer på ny, og i byene klarer borgerskapet (i varierende grad) å skaffe seg politisk og økonomisk autonomi; ofte ved å spille klokt på maktkampene mellom føydalsamfunnenes aristokrati og pavekirken.

Alle sosiologistudenter har hørt om den protestantiske etikk, men få har fått med seg at for Max Weber var dette det store vendepunktet i Vestens historie. I byene oppstår det en økonomisk dynamikk som er meget godt beskrevet av Kocka (se.s.38-50). Blant annet beskriver han fremveksten av selskaper, en utvikling «det knapt er mulig å overvurdere betydningen av». Disse var egne rettssubjekter, og som Weber betoner han at «de var skilt fra privatøkonomien til dem som eide dem, ofte med mange eiere som dessuten skiftet over tid». Dette er trekk, påpeker han, som «åpenbart manglet i den eldre handelskapitalismen i Kina og Arabia» (s.43).

Videre ble handelskapitalismen supplert med fremveksten av banker og andre finanskapitalistiske institusjoner. Disse institusjonene er viktige for å forstå hvordan kapitalismen vokser videre i et samspill med fremveksten av den moderne staten. Mot slutten av middelalderen og fremover mot det moderne gjennombruddet er Europa preget av våpenkappløp og maktrivalisering.

Den føydale ridderen blir avleggs. Større krigsflåter, store infanterihærer, og ny våpenteknologi basert på kuler, krutt, geværer og kanoner, gjør det mye mer kostbart å føre krig. Ressurssterke, aspirerende herskere driver bort mindre sterke rivaler. De store spiser de små. De store er imidlertid avhengig av finanskapitalistene for å finansiere krigene sine, og bygge funksjonsdyktige moderne stater. For Kocka (s.46), i likhet med Weber, henger derfor dannelsen av moderne stater tett sammen med den gryende finanskapitalismen.

Denne dynamikken blir tydeligere mellom 1500-1800. I middelalderen blir kapitalismens utbredelse begrenset av at samfunnene fortsatt primært var jordbrukssamfunn, i varierende grad dominert av føydale institusjoner. Handel og finansinstitusjoner til tross: det meste av produksjonen var fortsatt håndverksbasert. I likhet med Weber peker Kocka (s.49) også på at «Kapitalakkumulering og vekst i virksomheten hadde under middelalderens sosiale og kulturelle vilkår ikke rukket å bli så dominerende mål som de skulle bli senere». Kapitalistene var ikke den herskende klasse. Den dominerende kulturen er fortsatt langt fra moderne.

Mot europeisk dominans

Dette er nok en grunn til at fortellingen vi lærer på skolen om modernitetens fremvekst ofte starter med de store oppdagelsene. Columbus blir symbolet på europeernes ekspansjon ut i verden. I konvensjonelle fortellinger er dette startskuddet for Vestens dominans. Kocka skriver et eget kapittel om denne ekspansjonen. Mye er velkjent. De italienske bystatenes storhetstid tar slutt. Kolonimakten Spania er den mektigste staten i Europa på 15oo-tallet; på 1600- og 1700-tallet forskyves makten til nordvest, først med nederlandsk hegemoni på 1600-tallet, før britene tar over på 1700-tallet.

Vi får blant annet den berømte trekanthandelen som jeg lærte om på skolen, den gang formidlet med en god dose selvrefsende moralsk patos; som om slavehandel var noe vi europeere fant opp i tidlig moderne tid. Kapitlet er lærerikt, og jeg er enig i mye av det Kocka skriver, særlig når han fremholder at «det forspranget som England og i noe mindre grad Nederlandene hadde på slutten av 1700-tallet, var en følge av langsiktige prosesser som strakte seg over århundrer» (s.91).

Det moderne gjennombruddet i England må forstås på bakgrunn av en særegen europeisk dynamikk, det kan ikke forklares med mer tilfeldige faktorer – som at britene var så heldige å ha rike kullforekomster til å drive dampmaskinene sine.

Kocka trekker imidlertid også inn betydningen av koloniseringen. Her er vi muligens mer uenige, og for å få dette tydelig frem må jeg også ta til motmæle mot kritikerne av eurosentrismen. Betegnelsen The European Miracle ble først brukt av E.L. Jones i 1981, og har blitt møtt med massiv kritikk av blant andre Blaut (2000). Denne kritikken har gått såpass inn på en ‘eurosentriker’ som John A. Hall (2001) at han har følt behov for å skrive en «Confessions of a Eurocentric».

Det er imidlertid ingen grunn til å skrifte, verken for bruken av ordet ‘mirakel’ eller koblingen til Europa. Mirakel, (fra latin miraculum av mirari = undre seg) eller et under, er en uforklarlig eller uforståelig hendelse. Her gjelder det å undre seg, for hvis noe er et under, så må det være dette.

Intet mindre enn et mirakel

Kapitalistiske tilløp til tross: Et moderne kapitalistisk gjennombrudd i førmoderne jordbrukssamfunn er generelt sett svært usannsynlig. Aristokratiske eliter forherliger vold og ære, og forakter arbeid; geistlige eliter konsentrerer seg primært om åndelige sysler. De historisk særegne kinesiske embetsmennene var dannede humanister. I likhet med den katolske kirken var denne eliten svært skeptisk til de moralsk korrumperende virkningene av profittorientert virksomhet.

Byråkratene hadde kulturelt hegemoni, selv hos kapitalistene: «Den ene ideen hos enhver sønn av en handelsmann var å bli en lærd, tre inn i imperiets eksamenssystem, og stige høyt i byråkratiet» (Needham 1969: 202). I jordbrukssamfunn lever en liten elite fornemme liv som parasitter på det store flertallet av fattige bønder, som har få incentiver til å drive med innovasjon og teknologisk utvikling. Produktiviteten i matproduksjonen er lav, og fødes det flere munner enn man klarer å mette, havner befolkningen i den ‘malthusianske fellen’: Mangelfull ernæring, smittsomme epidemier og økt dødelighet bringer folketallet brutalt ned igjen. Livet er «nasty, brutish and short» (Hobbes 1991:89). Det er tilsynelatende ingen vei ut. Likevel klarte Vesten det. Av mange grunner er dette intet mindre enn et mirakel.

For det første var Vesten, som nevnt tidligere, tilbakeliggende etter Romerrikets fall. For 1200 år siden var det svært vanskelig å se for seg et moderne gjennombrudd i Vest-Europa. For det andre har Weber vist oss (Nilsen 1995) at den vestlige utviklingen hvilte på en særegen, sårbar konfigurasjon av faktorer som sto i et visst balansert forhold til hverandre.

To eksempler: Borgerne i middelalderens byer skaffet seg autonomi ved å utnytte de fragmenterte maktforholdene i den føydale perioden. Weber var imidlertid overbevist om at mennesker som blir for autonome og for sterke vil la seg forføre av ‘mafiafristelsen’: Ty til tvang og vold for å berike seg. Med unntak av særlig de mektigste italienske bystatene, var borgerne i byene i middelalderen sjelden så sterke, de ble derfor isteden tvunget til å livnære seg ved fredelig handel og finansvirksomhet. I tillegg er den moderne kapitalismen avhengig av en sterk stat som skaper forutsigbarhet og beskytter borgernes liv og eiendom.

Hvis en stat imidlertid blir for sterk og egenrådig, kan den vende seg mot kapitalismen; slik staten i Kina tidvis gjorde. De vestlige statene konkurrerte intenst seg imellom, og var av den grunn avhengig av å stå på god fot med finanskapitalistene. Skjøre maktbalanser skaper en dynamikk som peker frem mot den moderne kapitalismen. Kocka ser noe av dette, men unnlater å problematisere den underliggende historiske åpenheten disse mekanismene peker mot.

Denne åpenheten blir for det tredje enda mer åpenbar hvis vi skjerper blikket for det kontingente, tilfeldige, ved historien. Jeg er enig med Kocka i at kapitalismens fremvekst må forstås i et langsiktig perspektiv. Samtidig må vi imidlertid også gjøre det stikk motsatte: fokusere på kritiske hendelser som kunne endret historiens kurs, noe Kocka ikke gjør. Igjen er Weber (1999) et forbilde.

For å klargjøre betydningen av historiske hendelser må vi stille kontrafaktiske hypoteser, hevder han: Hva ville skjedd hvis en spesifikk hendelse fikk et annet utfall? Selv antyder Weber (1999:96) at hvis ikke grekerne hadde vunnet slaget ved Marathon mot perserne i 490 f.v.t., hadde den vestlige sivilisasjonen blitt kvalt i sin fødsel.

Mitt favoritteksempel er sjøslaget i den engelske kanalen i 1588. Godt hjulpet av dårlig vær vant en underlegen engelsk flåte en nærmest mirakuløs seier mot den mektige spanske armada. Med et annet utfall hadde både England og Nederlandene blitt kontrollert av de reaksjonære spanjolene. Konsekvensen ville blitt at den moderne kapitalismen ble avlivet før sin unnfangelse. I så fall ville de fleste av oss vært lutfattige bønder, trolig med heksebrenning som favorittunderholdning.

Det mirakuløse ved kapitalismens fremvekst har også en fjerde dimensjon: Den kan knyttes til noe jeg vil kalle for ‘Spania vs. England-problemet’. Et kjerneelement i kritikken av eurosentrismen er å projisere den såkalte avhengighetsteorien tilbake på historien. Opprinnelig ble teorien utviklet for å forklare misforholdet mellom rike og fattige land i moderne tid. Sentralt i teorien står forestillingen om at moderne, utviklede land har blitt rike på fattige lands bekostning. Teoriens svakhet er at evnen til å utnytte andre ikke nødvendigvis forklarer så mye.

Spania vs. England-problemet

Det var særlig spanjolene som hentet enorm rikdom fra koloniseringen av Sentral– og Sør-Amerika. Rikdom er imidlertid slett ikke det samme som en kapitalistisk vekstøkonomi. Spanjolene lot seg forføre av mafiafristelsen: De utviklet en parasittisk økonomi. Spanjolene sluttet nærmest å produsere noe på egenhånd, isteden importerte de varer og tjenester utenfra, og betalte andre for å sloss for seg.

De herskende adelsmennene «fant ingen ære i handel eller industri» (Hanson 2005:36), spanjolene oppførte seg «som en lottovinner som sløste bort førstepremien på luksus» (Frankopan 2018:284). Da rikdomskildene i Amerika tørket ut, gikk Spania derfor inn i en langvarig underutviklingsprosess (Fuglestad 2004:21).

Hvis «man vil forstå hva det vil si at kapitalismen kom til verden dryppende av blod og skitt, er det nødvendig å ikke slippe forbindelsen til slaveriet og andre former for ufritt arbeid av syne», skriver Kocka (s.70). Dette er tilslørende. Problemet er at både Spania og England beriket seg på slaveri og slavehandel, men det var kun britene som utviklet en moderne industrikapitalisme. Ja, kapitalismen kom til verden dryppende av blod og skitt, men spanjolene var blant dem som veltet seg aller mest i blod og skitt, uten at det kom en moderne kapitalisme ut av det. Derfor Spania vs. England-problemet.

Sjøslaget i den engelske kanalen i 1588 ble blant annet fremprovosert av at britene stadig plyndret spanjolenes transport av edelmetaller fra Amerika (Ferguson 2004:8). Senere ble britene kolonister de også, de dominerte verdenshavene militært fra 1700-tallet, og de grunnla ikke verdenshistoriens største imperium uten å få masse blod på hendene. Britene ble stadig mektigere, og de brukte denne makten til å konsolidere sine interesser, og til å skaffe seg en gunstig posisjon i den internasjonale arbeidsdelingen.

Det er imidlertid noe utilfredsstillende ved å knytte forklaringen av noe helt unikt (en moderne vekstøkonomi), til noe helt allment: Menneskers tilbøyelighet til å bruke tvang og vold for å berike seg. For å utnytte andre mer systematisk må man først vokse seg sterk, og da britene hadde vokst seg sterke, brukte de makten sin til noe mer enn mafiavirksomhet.

Dette er det europeiske miraklets fjerde dimensjon: Britene skapte en unik vekstøkonomi, de lot seg ikke fullstendig forføre av mafiafristelsen, slik spanjolene gjorde. Kocka påstår på ingen måte at England bare plyndret seg til et moderne gjennombrudd. Likevel drøfter han ikke ‘Spania vs. England-problemet’, noe som gjør ham mindre tydelig på hva som er nytt i den kapitalistiske vekstøkonomien som vokser frem i England.

Den nye vekstøkonomien

Går vi tilbake til England på slutten av 1400-tallet finner vi imidlertid et historisk berømt eksempel på ‘mafiafristelsen’: Godseierne starter inngjerdingen av allmenningene og proletariserer bøndene (Marx 1992), gjennom «en form for privatisering utført med våpen i hendene» (Priestland 2013:64). Resultatet var at store deler av befolkningen ble kastet ut i et liv preget av fattigdom og avmakt, og først senere ble de tatt inn i industrien som lønnsarbeidere.

Landbruket ble imidlertid restrukturert i kapitalistisk retning. Dette førte med seg en kraftig produktivitetsforbedring (Rider 2003:148-156), en jordbruksrevolusjon (Kocka s.76), allerede før den industrielle revolusjon. De første frøene til en vekstøkonomi sås her, men trolig var den politisk-institusjonelle utviklingen enda mer betydningsfull, noe Kocka overser.

For Acemoglu og Robinson (2013:182-197) markerer den konstitusjonelle Glorious Revolution i 1688 et avgjørende historisk vendepunkt: Landet får en form for parlamentarisme hvor kongemakten tvinges til å bli ansvarlig ovenfor parlamentet. De politiske institusjonene blir mer inkluderende, og makten mer spredd, hevder Acemoglu og Robinson. Likevel er det på ingen måte snakk om et moderne demokrati: Landet blir styrt av et tett sammenvevet oligarki av gentlemen: Aristokratiske godseiere og rike, urbane handelsmenn, «ofte helt bokstavelig ført sammen gjennom ekteskap» (Priestland 2013: 65).

Med handelsmenn i maktens innerste sirkler blir imidlertid den nye konstitusjonen kapitalismevennlig: Acemoglu og Robinsons hovedpoeng er at konstitusjonen skaper positive synergier mellom politiske og økonomiske institusjoner, og legger grunnlaget for vekst og modernisering.

Et eksempel er etableringen av Bank of England i 1694, en direkte konsekvens av den konstitusjonelle revolusjonen (Acemoglu & Robinson 2013:195). Banken fører med seg en finansiell revolusjon: Finansmarkeder og bankvirksomhet ekspanderer, noe som tjener både statens og kapitalistenes interesser: Med kjøp av statsobligasjoner bidrar private investorer til å finansiere utbyggingen av verdens mektigste krigsflåte, samtidig blir det også mye enklere for vanlige forretningsmenn å få kreditt.

Acemoglu og Robinson bygger på et noe rigid skille mellom institusjoner og kultur, hvor det er inkluderende institusjoner, ikke kultur, som legger grunnlaget for utvikling. I løpet av 1600- og 1700-tallet skaper imidlertid britene en kultur for vitenskap og innovasjoner. Den brede innovasjonskulturen favner over filosofer fra overklassen, entreprenører, industrialister, håndverkere og teknologer: «alle disse gruppene kom sammen for å initiere en innovasjonskultur som skapte kontinuerlig, akselererende endring», hevder Goldstone (2008:134).

Innovasjonstakten øker dramatisk i den nye industrikapitalismen: Det er først med denne kapitalismen vi får et samfunn preget av det Schumpeter kalte for ‘kreativ ødeleggelse’, påpeker Kocka (s.99). Det er en sterk kobling mellom den nye innovasjonskulturen og industrialiseringen: Spredningen av nye vitenskapelige oppdagelser og teknologier «var avgjørende for nærmest ethvert steg i britenes industrialisering», hevder Goldstone (2008: 133).

Industrikapitalistene vokser seg sterkere, de utfordrer maktoligarkiet, og skaffer seg mer politisk makt og innflytelse utover 1800-tallet. De møter imidlertid selv motstand fra den voksende arbeiderklassen som lever under svært kummerlige kår i den første fasen av industrialiseringen (Engels 1969).

Motstanden fører til at livsvilkårene blir bedre for folk flest: Arbeidstiden reduseres, og reallønnen øker. Mellom 1850-1899 stiger reallønningene i London til et mye høyere nivå enn i noen by tidligere i Europas historie (Goldstone 2008:81). I det kapitalistiske industrisamfunnet spres fruktene av moderniseringen gradvis til store deler av befolkningen.

Den nye innovasjonskulturen er nært knyttet til et bemerkelsesverdig kulturtrekk: Kapitalismens ånd er nærmest en helt egen mirakeldimensjon; en dimensjon som i Storbritannia nok i større grad kjennetegnet den nye industrigründeren enn den eldre eliten av gentlemen (Priestland 2013:66-67).

Kapitalismens ånd

Marxister flest forstår forskjellen på verdiskapning og plyndring, likevel analyseres den moderne kapitalismen som en form for røveri: Det er arbeiderne som skaper verdier, kapitalistene bidrar ikke med noe, og fortjener derfor heller ikke egentlig noe (Andreski 1984:122). Dette perspektivet tilslører at vi for første gang i historien får en herskende klasse som er aktivt involvert i verdiskapning (Andreski 1984:122), og som istedenfor å forakte arbeid, gjør det til en dyd: «Ideen om arbeidet som sin egen belønning er selvsagt selve kjernen i borgerskapets ånd» (Gellner 1988:35).

Ironisk nok, påpeker den vittige Gellner (1988:35), er marxismen selv en «borgerlig ønskedrøm fantasi: Arbeid skal være sin egen belønning, livet handler egentlig om arbeid, livet finner sin mening i arbeid».

Kocka fanger ikke helt opp dette, [3] en grunn kan være at han hopper lett over Webers (1995) berømte teori om Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Weber selv trodde at hans teori primært var relevant for å forklare kapitalismen fremvekst: Vel etablert er systemet preget av en konkurransetvang som kapitalisten må tilpasse seg, enten han vil eller ikke, noen indre motivasjon kreves ikke. Dette er misvisende. Kapitalister som tjener seg rike kan jo selge seg ut, og leve i sus og dus uten å gjøre et arbeidsslag. Noen gjør nok det, men mange gjør det stikk motsatte: De fortsetter å jobbe iherdig hele livet, selv om de er styrtrike.

I Scandinavia er Olav Thon og IKEA-grunnleggeren Ingvar Kamprad gode eksempler. Det er lite troverdig å hevde at kapitalister av denne støpningen er drevet av en rent ytre tvang.

Det er bemerkelsesverdig at vi for første gang i historien får en herskende klasse som driver med forretninger, enda mer oppsiktsvekkende er det at denne klassen forherliger arbeid som et mål i seg selv. Det er en mirakuløs kulturell snuoperasjon, sammenlignet med jordbrukssamfunnenes arbeidsskye eliter.

Enorme fremskritt

Kocka overser ikke kapitalismens skyggesider, men balanserer dette med å fremheve at kapitalismen også har brakt med seg enorme fremskritt i store deler av verden, «særlig for de mange menneskene som ikke tilhører en velsituert overklasse, når det gjelder materielle levekår og fravær av nød, økt levealder og bedre helse, valgmuligheter og frihet» (s.148). Det er trolig særlig venstreorienterte intellektuelle (hvorav mange sosiologer) som vil lese boken hans.

Slike kan bli moralsk indignerte hvis man antyder at kapitalismen har ført mye godt med seg. De indignerte kommer ofte fra møblerte hjem, hvor tykke lag med kulturell kapital tilslører at deres privilegerte liv har den (vulgære) kapitalistiske vekstøkonomien som sin forutsetning. Kapitalismens kritikere har ofte svært mye mer enn sine lenker å miste, og mange har vanskelig for å ta innover seg at «Til nå har alternativene til kapitalismen vist seg underlegne både når det gjelder å skape velstand og legge til rette for frihet» (s.149).

Slutten på verden slik vi kjenner den er tittelen på en hylende morsom roman av Erlend Loe (2016), og helt siden Marx har marxister håpet på at verden slik vi kjenner den skal ta slutt, at kapitalismen (endelig) skal grave sin egen grav. Mye tyder på at kapitalismen heller er på vei inn i en ny fase.

Make China Great Again?

11.september 2001 falt World Trade Center til jorden i New York, 375 år etter at nederlenderne gjorde tidenes eiendomsinvestering med sitt kjøp av Manhattan. Terrorangrepet rammet symboltungt midt i hjertet av den amerikanske kapitalismen. Dernest kom finanskrisen i 2007 med nye rystelser på Wall Street. Krisen spredte seg fra USA og skapte store negative ringvirkninger i verdensøkonomien.

Nå har superkapitalisten Trump flyttet fra sitt hovedkvarter på Manhattan til Det hvite hus. Derfra forsøker den uberegnelige presidenten å føre USA tilbake til noe som minner om isolasjonismen som sto sterkt i amerikansk politikk frem til landets inntreden i 2. verdenskrig. ‘Make America Great Again’ er Trumps slagord, men spørsmålet er om ikke politikken hans heller er et symptom på at det amerikanske hegemoniet i verdensøkonomien går mot slutten.

Kanskje den vestlige dominansen i verden bare var et mellomspill på noen få hundre år, og at vi nå er vitne til en historisk revansje for ‘midtens rike’? Det hevder Martin Jacques (2012) i When China Rules the World: The End of the Western World and the Birth of a New Global Order. Et eventuelt kinesisk hegemoni i en kapitalistisk verdensøkonomi er en smule ironisk, det er ikke lenge siden mange av kapitalismens kritikere viftet med Maos lille røde, og så til Kina som et kommunistisk paradis på jord. Hvis det utgis en Kapitalismens historie om 100 år kan boken komme til å se ganske annerledes ut enn Kockas.

Noter

[1] Se Holbergprisens nettside og konferanse for en nærmere beskrivelse av Kocka og hvorfor han fikk Holbergprisen.

[2] David Landes (1998): The Wealth and Poverty of Nations (kontroversiell historiker, ofte kritisert for eurosentrisme); Daron Acemoglu & James A. Robinson (2012): Why Nations Fails – The Origins of Power, Prosperity and Poverty (interessant institusjonelt perspektiv som burde appellere til sosiologer, denne kommer jeg tilbake til); John A. Hall (1985): Powers & Liberties – The Causes and Consequenses of the Rise of the West (tydelig inspirert av Weber, også Hall har blitt kritisert for eurosentrisme); Jack Goody (2004): Capitalism and Modernity – The Great Debate (dyktig antropolog med nyanserte analyser av forskjeller og likheter mellom Vesten og Asia); Jack Goldstone (2008): Why Europe? The Rise of the West in World History, 1500-1850 (vektlegger kulturelle faktorer, særlig fremveksten av en vitenskapsvennlig innovasjonskultur i England, denne kommer jeg tilbake til); Jared Diamond (2011): Våpen, pest og stål – Menneskenes historie gjennom 13000 år (originalt geografisk perspektiv, mer om hvorfor Eurasia hadde fortrinn i utviklingen av jordbrukssivilisasjoner, enn spesifikt om kapitalismens fremvekst); Ian Morris (2011): Why the West Rules – For Now (en murstein av en historiebok om det meste, med mye relevant om kapitalismens fremvekst); Neil Ferguson (2011): Civilization: The West and the Rest (svært inspirert av Weber –uten at dette kommer så tydelig frem på mange punkter), og sist – men ikke minst – E.L. Jones (1981) The European Miracle (denne kommer jeg tilbake til). Flere kunne vært nevnt. Det er ikke å forvente at Kocka skal henvise til norske tekster, men historikeren Finn Fuglestad har levert to gode bidrag til dette feltet: Se min litteraturliste.

[3] Selv om han (s.82) nevner det den nederlandske økonomihistorikeren Jan De Vries (2008) har kalt ‘the industrious revolution’ – flittighetsrevolusjonen.

Litteratur

Acemoglu, Daren & Robinson, James A.  (2012): Why Nations Fails – The Origins of Power, Prosperity and Poverty. London: Profile Books

Andreski, Stanislav (1984): Max Weber’s Insights and Errors. London: Routledge & Kegan Paul

Blaut, J.M. (2000): Eight Eurocentric Historians. New York & London: The Guilford Press

Engels, Friedrich (1969, 1. tyske utg. 1845): The Condition of the Working Class in England. London: Granada

Engelstad, Fredrik (1999): «Innledning». I Weber, Max (1999): Verdi og handling. Oslo: Pax Forlag

Ferguson, Niall (2004): Empire – How Britain Made the Modern World. London: Penquin Books

Frankopan, Peter (2018): Silkeveiene – En ny verdenshistorie. Oslo: Gyldendal

Fuglestad, Finn (2004): Fra svartedauden til Wienerkongressen: Den vesterlandske kulturkretsens historie fra 1347-1815 i et globalt-sammenliknende perspektiv. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag

Fuglestad, Finn (2010): Vekstøkonomi. Et globalhistorisk essay. Oslo: Unipub

Gellner, Ernest (1988): Plough, Sword and Book: The Structure of Human History. University of Chicago Press

Goldstone, Jack (2008): Why Europe? The Rise of the West in World History, 1500-1850. McGraw-Hill

Hall, John. A. (2001): «Confessions of a Eurocentric». International Sociology, Vol 16(3):488-497

Hamsun, Knut (1949): På gjengrodde stier. Green Integer Forlag

Hanson, Neil (2005): The Confident Hope of a Miracle. The True History of the Spanish Armada. London: Knoph

Hobbes, Thomas (1991, 1.utg.  1651): Leviathan. Cambridge: Cambridge University Press

Jacques, Martin (2012): When China Rules the World: The End of the Western World and the Birth of a New Global Order.  London: Penquin Books

Jones, E.L. (1981): The European Miracle. Cambridge University Press

Loe, Erlend (2016): Slutten på verden slik vi kjenner den. Oslo: Cappelen Damm

Marx, Karl (1992): «Overgangen til kapitalismen», i Det beste av Karl Marx. Oslo: Pax Forlag

Needham, Joseph (1969): The Grand Titration: Science and Society in East and West. London: Allen & Unwin

Nilsen, Rune Åkvik (1995): «Max Weber og det europeiske miraklet». Sosiologi i dag, nr.2:3-30

Polo, Marco (2012): Marco Polos reiser. Oslo: Kagge Forlag

Priestland, David (2013): Merchant, Soldier, Sage. A New History of Power. London: Penquin Books

Rider, Christine (2003): En introduktion till Ekonomisk historia. Kapitalismens bakgrund och utveckling i främst Västeuropa, USA och Japan. Malmö: Liber Ekonomi

Shakespare, William (2002): Hamlet: Prins av Danmark. Oslo: Kolon Forlag

Smith, Adam (2007, 1.utg. 1776): Nasjonenes velstand. Oslo: Sonstad Forlag

Vries, Jan De (2008): The Industrious Revolution. Cambridge University Press

Weber, Max (1978): «Vestens rasjonalitet». I Østerberg, Dag (Red.): Handling og samfunn. Oslo: Pax Forlag

Weber, Max (1995): Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Oslo: Pax Forlag

Weber, Max (1999): Verdi og handling. Oslo: Pax Forlag