Frafall eller bortvalg – skolesluttere som sosiologisk problem

Frafall i videregående skole har vært et problem i over 20 år, og uavhengig av tiltak og innsats har antallet frafalne elever ligget stabilt på ca 20 prosent. Men hvem er det som faller fra, hvorfor slutter de, og hva er egentlig konsekvensene? Bak frafallstallene skjuler det seg mange ulike problemer, dels overlappende og dels motsetningsfylte.

I boka «De frafalne» gir redaktørene Kaja Reegård og Jon Rogstad oss gjennom ni kapitler med nyanserte forklaringer på frafallet i skolen, og beskrivelser av ungdommen som faller fra.

Strukturelle forklaringer, individuelle begrunnelser

I «De frafalne» har man brukt et godt sosiologisk grep, ved å først vise frem strukturene – klasse, kjønn og etnisitet har stor betydning for om individet velger yrkesfag eller studiespesialisering, og om de kommer gjennom løpet eller ei. Gutter har større risiko for frafall, minoritetselever gjennomfører sjeldnere og sosial bakgrunn har betydning for elevenes prestasjoner.

Grunnlaget for prestasjonene i videregående skole legges i grunnskolen, og karakterene fra 10. klasse kan fortelle oss mye om hvem som vil lykkes og hvem som vil slutte når de begynner på videregående skole.

Handlingsrommet

Etter strukturene viser forfatterne frem det individuelle mulighetsrommet – hva er rasjonelt å gjøre, hvilke fremtidsutsikter har man egentlig, hva gjør man om man har begynt på byggfag men egentlig bare har lyst til å danse?

Bak frafallsstatistikken lurer det individuelle valg – det å velge bort en studieretning man ikke trives med eller ønsket om et friår fra klasserom og lekser.

Begrepet frafall dekker over mange nyanser: de som gjør omvalg, det vil si at de underveis velger en annen studieretning eller program, havner i frafallsstatistikken, det gjør også de som stryker i ett eller flere fag etter å ha fullført et videregående-løp.

For hvem er frafall et problem?

Reegård og Rogstad peker på interessante motsetninger når de hevder at den politiske bekymringen for frafallet er samfunnsøkonomisk motivert, og preget av en forventning om at ungdom skal velge utdanning basert på antagelser om fremtidens arbeidskraftsbehov.

Samtidig utøver ungdom komplekse livsløp, og er preget av kulturelle forestillinger om at utdanningsvalg skal være individuelt begrunnet og personlig meningsfullt.

Da reises det et viktig spørsmål: for hvem er frafall et problem? For arbeidsmarkedet som går glipp av kvalifisert arbeidskraft? For den enkelte ungdom, som begrenser sine muligheter og risikerer en svak tilknytning til arbeidsmarkedet?

For skolen, som ikke klarer å få elevene gjennom? For samfunnet, som mangler plass til de som ikke fullfører 13 års skolegang?

Ansvaret legges på skolen

Mye av frafallet skyldes utfordringer hos elevene som skolen tradisjonelt ikke har hatt ansvaret for: psykiske problemer – angst og depresjon – er den grunnen som oftest oppgis blant elever som avbryter utdanningen.

Videregående skoler og skoleledere blir målt på gjennomføringen og frafallsprosenten, og ansvaret for frafallet ligger fremdeles hos skolen, uten at skolen nødvendigvis har redskapene til å motivere skoletrøtte elever eller tilrettelegge for ungdom med lammende sosial angst.

Trenger vi frafall?

Reegård og Rogstad stiller spørsmål ved om samfunnet trenger frafall. Ikke alt frafall ender i utenforskap, og samfunnet trenger også noen til å gjøre den typen jobber som ikke krever høyere utdannelse eller fullført videregående skole. Ikke alle ungdommer har interesse eller kapasitet til utdanning, det må finnes en plass i samfunnet og arbeidsmarkedet for dem også.

Reegard og Rogstad har med denne boken tatt på seg en meget sosiologisk ambisjon – la de marginaliserte og tause komme i tale, nyansere vedtatte sannheter, og justere forskerens begrepsbruk. Boka er forskningsbasert, men er ikke utelukkende rettet mot forskere – av de som kan ha nytte av boken nevnes både skoleledere, NAV-veiledere og partene i arbeidslivet.

For forskere og studenter kan «De frafalne» være en god introduksjon til feltet. For andre utenfor forskning, kan boken muligens åpne opp for en bredere forståelse av frafall fra elevenes ståsted, særlig sammenhengen mellom samfunnsstrukturer og elevenes individuelle rasjonalisering rundt muligheter og begrensninger på arbeidsmarkedet.

Enda viktigere er det at antologien insisterer på å diskutere betydningen av frafall for samfunnet, gjennom spørsmålet om de frafalnes plass i arbeidslivet og i samfunnet, og hvorvidt det skal skapes plass og aksept for denne gruppen. Da blir den også meget sosiologisk interessant.