En gang for rundt fem år siden forvillet jeg meg inn på høyresidens tankesmie Civita sin sommerfest. Utenom de andre deltakernes påfallende sosioøkonomiske fellestrekk, husker jeg det artige kåseriet som utgjorde underholdningen. Jeg tror det ble holdt av en kommentator fra Dagens Næringsliv. Et av poengene hans, som fikk alle til å le godt, var noe sånn som at «Den norske modellen er ikke lenger det den en gang var, den har blitt rund ved midjen. Den norske modellen heter Jan Davidsen». Ikke uventet kanskje, at høyresiden ler og sukker over vår store offentlige sektor og fagbevegelsen, her representert ved daværende leder i Fagforbundet, som organiserer de kommuneansatte. Men latteren inneholder en stor ektefølt uro: denne store offentlige sektoren og fagbevegelsen framstår for høyresiden som en trussel for vårt lands økonomi.
Etter å ha lest antologien Den norske modellen. Internasjonalisering og vitalisering, er det fristende å låne boka videre til eventuelle Høyre-folk en skulle kjenne. Vår sterke fagbevegelse og velferdsstat er snarere premisset for, heller enn trusselen mot vårt lands robuste (sic!) økonomi. Selv administrerende direktør i NHO Kristin Skogen Lund høres ut som en hvilken som helst Arbeiderparti-statsråd når hun kort blir intervjuet om den norske modellen i denne boka.
Den norske modellen. Internasjonalisering som utfordring og vitalisering. Brita Bungum, Ulla Forseth og Elin Kvande (red.) 2015, Fagbokforlaget. 326 sider.
Kompleks virkelighet
Den norske modellens hovedtrekk, slik det beskrives i innledningen til Den norske modellen. Internasjonalisering som utfordring og vitalisering, er økonomisk styring, organisert arbeidsliv og offentlig velferd. Videre at det er en stor velferdsstat med skattefinansierte, universelle ytelser og brede offentlige tjenester. Antologien retter hovedsakelig blikket mot arbeidsmarkedsdelen av den triangelen den norske modellen teoretisk består av. Noen av kapitlene omhandler offentlig velferd, som et om kontantstøtte og et om skolen, men de aller fleste handler om det norske arbeidslivet i endring, og da med partssamarbeidet mellom fagforening og sjef.
En tillitsvalgt jeg kjenner, hun har jobbet mye i organiseringen av hotell og restaurant, var en gang med på en av de mange konferansene som jevnlig arrangeres om arbeidsliv og den norske modellen. Hun hørte en forsker innlede, med formuleringene som stadig gjentas i denne sammenhengen. Det var trolig noe slikt som Jon Erik Dølvik presist og konsist er sitert på om Norge innledningsvis i denne boken: «Arbeidslivet er preget av sterke organisasjoner, sentrale samordnede avtalesystemer med fredsplikt i avtaleperiode, og et velutviklet lokalt nivå for forhandlinger og medvirkning og sterke lovfestede arbeidstakerrettigheter.» Den tillitsvalgte lyttet interessert underveis, og kommenterte tørt etterpå: «Ja, den norske modellen høres ut som en god idé. Vi har aldri sett noe til den.» Heldigvis faller ikke forfatterne i fallgruven med en virkelighetsfjern idyllisk teoretisk skildring. Like fullt er det også i denne boka en stadig utfordring at beskrivelsene av den norske modellen, som er en teoretisk konstruksjon, til enhver tid vil strides med en virkelighet som er langt mer kompleks.
Ingrid Wergeland er forfatter av blant annet Fellesskap fungerer. Hvorfor fagbevegelsen gjør Norge mer produktivt og Deltidsfella. Wergeland er utdannet sosiolog fra Universitetet i Oslo.
Historisk fravær
Antologien består av søtten kapitler, med studier fra mange ulike deler av arbeidslivet. Etter en effektiv innledning med et introduserende overblikk, tas vi fra den ene bransjen til den andre: vi er i olja, en internasjonal kunnskapsbedrift, om face time på arkitektkontoret Snøhetta både i Oslo og New York. Kapitlene er relativt korte og konsise, og har gjennomgående godt språk og er tilgjengelig lesning. Som leser sitter en igjen med følelsen av å ha fått god oversikt over feltet. Hvert kapittel har en tydelig vinkel, med historier som er godt fortalt. Noen definisjoner blir litt repeterende, men det er et naturlig resultat av at hvert kapittel har en ny forfatter, som neppe kjenner detaljene i de andres tekster. I tillegg er det vel et ønske om at hver enkelt artikkel må kunne stå for seg selv, til en senere anledning, som pensum til ulike kurs.
Det er flere utfordringer ved å skrive om det norske arbeidslivet. Først en mer fundamental fagkritisk innvending. Historien glimrer med sitt fravær i mye sosiologisk forskning. Det er et par setninger om framveksten av partssamarbeidet, men i det store opplever jeg at sosiologisk forskning tar tempen på situasjonen i dag, beskriver samspillet mellom ulike aktører og institusjoner og gir en analyse av det. Det gjør at vi går glipp av en dypere forståelse av maktkamper og av aktørenes roller og mulighetsrom. Et annet problem med det historiske fraværet, er den klamme følelsen av en avpolitisert konsensus rundt den norske modellen, heller enn en historie om klassekamp, kompromisser, tap og seiere.
En annen utfordring ved skildringen av den norske modellen, er at den blir fortalt som en slags høyeste nivå av sivilisasjon. Vi har medbestemmelse på arbeidsplassen, lite autoritære sjefer, ordnede lønns- og arbeidsvilkår, vi kan kombinere arbeidsliv og familieliv. Faren for å idyllisere virker forfatterne av boka oppmerksom på i alle delene. Det er en rekke trusler mot hvordan det norske arbeidslivet teoretisk fungerer: både i bransjene hvor denne idealtilstanden rett og slett ikke er en realitet, men som forskerne viser gjennom mange eksempler er internasjonaliseringen kritisk for opprettholdelsen av den norske modellen.
Vi får lese om uverdig behandling av arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa i byggebransjen, om omsorgsunderskuddet som oppstår med norsk import av sykepleiere fra Latvia, om hvordan partssamarbeidet i bedrifter mellom klubb og ledelse trues med innføring av HR-avdelinger som bryr seg mer om individ enn kollektiv i sin tilnærming til ansatte, og hvor uvant og totalt uforståelig det oppleves med enevelde-aktige sjefer fra USA som tar med seg sin lederstil inn i den norske arbeidslivskulturen.
Vi får muntlige sitater som rommer så mange erfaringer og følelser at leseren må trekke pusten dypt og rekker å bli blank i øynene
Det norske glansbildet
Norge har ikke vært en glasskule du kan riste på, med vakker snø som daler sakte ned, inntil arbeidsinnvandringen på begynnelsen av søtti-tallet, østutvidelsen av EU og etableringen av internasjonale storselskaper i Norge. Presset på lønnsmottakere fra arbeidsgiverhold har alltid og vil alltid være tilstede. Det er mange spennende historier, og ut av de tidvis litt tørre tekstene trer det mennesker av kjøtt og blod. Vi får muntlige sitater som rommer så mange erfaringer og følelser, at leseren må trekke pusten dypt og rekker å bli blank i øynene.
Som i Bente Rasmussen og Siv-Lena Mjønes kapittel om bemanningsindustrien, hvor en tillitsvalgt forteller: «De tror at de kommer til et velordnet arbeidsliv, og så blir de behandlet verre enn de noen gang har blitt behandlet hjemme. De blir behandlet som dritt, som en slags pariakaste. Jeg har opplevd at norske arbeidsgivere har tillatt seg ting overfor østeuropeiske arbeidsinnvandrere som de bare kan drømme om å tillate seg overfor norske.»
Jeg savner historier fra offentlig sektor. Med unntak av en interessant artikkel om skole som integreringsarena og sterke enkelthistorier om latviske sykepleiere, er det lite om hvordan helse og omsorg som arbeidsfellesskap preges av internasjonaliseringen og hvordan markedstenkningen preger de ansattes rom for medbestemmelse. Arbeidsfellesskap under press finner vi også i hotell, restaurant og butikk. De store sektorene med kvinneyrker mangler, med andre ord. Velferdsordningene våre tas opp i kapitlene om kontantstøtte og barnefattigdom, deriblant jenta som ikke får danse ballett, etter at kommunen sluttet å støtte det.
Klarer vi integreringsarbeidet på arbeidsmarkedet, uten å skape en ytterligere forsterket underklasse? At vi slik kan løfte arbeidsstyrken i møte med eldrebølgen og slik endre den demografiske brøken som skaper den såkalte forsørgerbyrden?
Store utfordringer
Det skjer store endringer her og nå. Vi har en flyktningkrise som vil skape utfordringer for samfunnet og arbeidslivet slik vi kjenner det. Klarer vi integreringsarbeidet på arbeidsmarkedet, uten å skape en ytterligere marginalisert underklasse? At vi slik kan løfte arbeidsstyrken i møte med eldrebølgen og slik endre den demografiske brøken som skaper den såkalte forsørgerbyrden? Eller slår vi bunnen ut av arbeidslivet, slik vi ser i stadig flere bransjer, slik at det solidariske og utjevnende ved det norske arbeidslivet svekkes desto mer?
Etter å ha lest denne boka, får man ikke følelsen av at det blir lett, i alle fall. Lise Widding Isaksen konkluderer slik når hun skriver om latviske sykepleiere: «Derfor blir det sannsynlig at transnasjonale omsorgsrom vil bli en sosial og usynlig kilde som genererer ulønnet omsorg som gjør det mulig å holde liv i forestillinger om at Norge har en demokratisk, sosialt utjevnet og kjønnsrettferdig velferdsstat.»
Disse konsekvensene kan bli gjeldende på et langt mer omfattende plan om ikke vi møter innvandringen av både flyktninger, arbeidsinnvandrere og internasjonale storselskaper med en fornyet og styrket arbeidsmiljølov og gode arbeidsfellesskap basert i solidariske fagforeninger.
