Den danske makteliten fem år senere

Siden utgivelsen av Magteliten – Hvordan 423 danskere styrer landet i 2015 har de danske sosiologene Anton Grau Larsen og Christoph Houman Ellersgaard vært en del av en oppblomstring i interessen for eliten, både i Danmark og i resten av Europa. Å stille spørsmål ved og forstå hvem som har makt i et samfunn har vært et av sosiologiens grunnleggende spørsmål, selv om det ikke alltid har stått like høyt på offentlighetens agenda. Siden 2015 har Grau Larsen og Ellersgaard rukket å utgi ytterligere to bøker; Magtens atlas i 2016 som viser hvordan ulike sektorer og organisasjoner i Danmark er koblet sammen og debattboken Tæm eliten i 2017 som diskuterer hvordan en kan gå fra en maktelite til et borgerdemokrati. I tillegg har disse utgivelsene resultert i radioprogrammet Magtens stemmer, som gikk på Radio 24syv i 2018 (også tilgjengelig som podcast). Nå har de altså kommet med oppfølgeren til Magteliten, nemlig Personer forgår magten består – Udviklingen i magteliten over fem år, sammen med Sarah Steinitz.

Den nye boken er en oppfølging av 2015-utgivelsen, basert på en ny innsamling av datamateriale om hvem som sitter i danske styrer, råd, utvald med mer. Som forfatterne skriver kan ikke leserne forvente å bli overrasket av endringene den danske makteliten har gjennomgått på disse fem årene. Makten er seg selv lik, og strukturene i den danske makteliten fremstår først og fremst som et stabilt fenomen selv om persongalleriet endrer seg.

Hva har endret seg fra 2012 til 2017?

Mesteparten av datamaterialet i Personer forgår magten består er samlet inn i 2017 og inkluderer ca. 10 prosent flere flora enn datamaterialet i Magteliten, som hovedsakelig ble samlet inn i 2012. Den nye analysen inneholder også noen endringer i metode. Blant annet gjeler dette endringene i hvordan en finner kjernen i nettverket og hvor mye sterkere forbindelsen mellom to enkeltpersoner blir når de sitter i flere felles fora. Helt enkelt kan en si at man går fra 38 544 personer og 5588 fora til en kjerne på 396 personer gjennom å fjerne personer helt til det å fjerne et enkelt individ vil svekke nettverket som helhet.

Samtidig er det viktig å påpeke at sentralitet i nettverket ikke handler om hvor mange posisjoner noen innehar, men hvor langt ut i nettverket en kan nå i andre ledd. De mest sentrale i den danske makteliten har altså potensial til å nå ut til over 1200 personer hver gjennom kun et enkelt mellomledd som de selv sitter i et styre, råd eller utvalg sammen med.

Hva gjør makteliten mektig?

Makteliten forstås i Personer forgår magten består som den gruppen i det danske samfnnet som har flest forbindelser til hverandre i kraft av sine posisjoner i de utvalgte styrene, rådene, utvalgene og så videre. Det er ikke makt i seg selv som måles, men nettverk. Forfatterne er meget klare og tydelige på denne forskjellen, og at store nettverksrekkevidder ikke nødvendigvis kan overføres til det å ha stor makt. Det er tydelig at dette er en problemstilling som har vært en sentral del av den responsen de har fått helt siden den første boken i 2015, i og med at de faktisk går så langt som å skrive i innledningen med store bokser at: «Listen over personer etter rekkevidde er ikke en rangering av personer etter deres makt».

Det er likevel ingen tvil om at boken setter likhetstegn mellom de ressursene en person potensielt har tilgjengelig gjennom sitt nettverk, og det å ha makt. Begrunnelsen for denne antakelsen baserer seg på at medlemmene møtes i fora som ikke bare krever samarbeid og gjensidig anerkjennelse, men også tar viktige beslutninger som påvirker hverdagen til mange mennesker, har store økonomiske konsekvenser, og legger premissene for offentlig debatt og politiske beslutninger.

Uten at boken går i detalj på hvordan nettverkene brukes eller har blitt brukt for å utøve makt eller påvirke, er svært mange av medlemmene i dette maktnettverket sjefer, direktører og ledere som uten tvil besitter makt gjennom sine posisjoner. Ressursene som personene besitter individuelt blir potensielt tilgjengelig for flere i nettverket gjennom disse fellesarenaene. Grunngivingen for å forstå nettverk som makt, eller i hvert fall som potensial for makt, er med andre ord god. Selv om det alltid kan stilles spørsmål ved nøyaktig hvor mye makt disse personene har og hvordan de bruker den, slik forfatterne selv påpeker.

Hva er det så metoden til Ellersgaard, Grau Larsen og Steinitz ikke fanger opp? Her som ellers er fremstillingen i boken eksemplarisk i sin åpenhet, når det gis et godt og grundig eksempel på dette gjennom beskrivelser av hvordan Mærsk-familien, som kontrollerer Danmarks klart største selskap, kun dukker opp i utkanten av makteliten. Metoden fanger med andre ord ikke opp mer tilbaketrukne eiere, men inkluderer i stedet de direktørene som representerer disse eiernes interesser, uten av dette nødvendigvis tar vekk analysen som sådan.

Svingdører i stabile sektorer

Boken beskriver veldig stabile forhold mellom de ulike sektorene som eliten deles inn i: næringslivet, fagbevegelsen, arbeidsgiverorganisasjoner, politikken, staten, vitenskap og utdannelse, og frivilligheten. Det er de samme organiasjonene og sektorene som utgjorde den danske makteliten i 2015 som i 2019. Kjernen, eller det som omtales som «etablerte organiasjoner», har beholdt sine posisjoner, mens noen av organisjonene i periferien av maktnettverket er skiftet ut.

Av de 396 personene som utgjør den danske makteliten i 2019 er hele 57% av dem nye. De var altså ikke en del av de 423 som ble identifisert i 2015. Med andre ord kan man si at personene skiftes ut mens organiasjonene, og forholdet mellom dem, vedvarer.

Størst har utskiftningen vært i politikken, mens næringslivet er sektoren med størst stabilitet. Når næringslivet også er dominerende med over 40% av maktelitens medlemmer, sier dette noe om styrkeforholdet mellom sektorene i den danske eliten. Forfatterne diskuterer dette litt, men ikke utførlig, og selv om det går utenfor bokens formål ville det vært svært interessant å lese en grundigere analyse av hvordan dette påvirker utviklingen i det danske samfunnet.

Et av spørsmålene som gjenstår et likevel om ikke så store utskiftninger i persongalleriet fører til at hele eliten også endrer seg grunnleggende? Ellersgaard, Grau Larsen og Steinitz argumentet for at så ikke er tilfellet, basert på at de nye medlemmene i makteliten blir en del av en allerede eksisterende kultur og fellesskap, noe som sannsynliggjøres hvis de nyankomne deler felles sosial bakgrunn, yrkeserfaring og utdanning med personene de erstatter.

Har så den store utskiftningen av personer i makteliten endret hvordan makteliten ser ut som en gruppe? Utdanningsmessig er det økonomer, jurister og statsvitere som dominerer i makteliten. Disse «djøf’erne» (navnet kommer fra fagforbundet som tidligere het Danmarks Jurist- og Økonomforbund) har i datamaterialet fra 2017 vokst til å utgjøre hele 58,6% av den danske makteliten, med økonomer som den største enkeltgruppen. Fagbevegelsen fungerer som en motvekt både til denne faglige ensrettingen og til overvekten av personer med høyere utdanning generelt.

På tross av den store utskiftningen av personer har en stor del av eliten fremdeles overklassebakgrunn. Overklassen utgjør kun en prosent av den danske befolkningen, men fremdeles ca. en tredjedel av makteliten. Eliteposisjoner går med andre ord i arv, som oftest innenfor samme sektor. Et interessant spørsmål forfatterne ikke omtaler, er hvorvidt disse arvingene er relativt tilfeldig plassert i makteliten eller om de i større grad inntar sentrale posisjoner.

Utskiftningen av personer har heller ikke hatt noe å si for den geografiske plasseringen til makteliten. Fremdeles bor de fleste i utvalgte deler av Nordsjælland og København. Denne gruppen er med forfatternes ord fortsatt «ultradansk». Det mest eksotiske opprinnelseslandet for et medled av makteliten er kronprinsesse Mary som kommer fra Australia. Kjønnsbalansen har på den annen side gjennomgått en rimelig stor forandring. Andelen kvinner i den danske makteliten har faktisk økt fra 19 til 26 prosent på fem år. Men likevel er kvinnene spredt posisjonert i nettverket, og bare en femtedel av forbindelsene er direkte mellom to kvinner.

Det vi kan kalle stabile sosiale kjennetegn på gruppenivå, bidrar til å underbygge forfatternes argument om at makteliten har holdt seg stabil og ikke gjennomfått grunnleggende endringer på tross av en utskiftning av personer på over 50%.

God som innføring

Ved siden av å vise endringene i den danske makteliten, fungerer samtidig Personer forgår magten består overrakende godt som en slags case-basert innføring i nettverksanalyse. Relativt kompliserte teorier og metoder beskrives i et klart og tilgjenglig språk, selv om «bruksanvisning» for hvordan man skal forstå de mange ulike figurene i boken til tider kan være mangelfulle.

Forfatterne viser også med gode eksempler hvordan denne typen datamateriale og nettverksanalyse kan brukes til å avdekke mønstre i elitemobilitet. For eksempel gjelder dette hvordan dansk politikk fungerer som et utgangspunkt for personer som flytter seg videre til næringslivet og arbeidergiverorganisasjoner, men som fremdeles opprettholder sin plass i makteliten.

For norske lesere vil enkelte deler av bokens beskrivelser og analyser naturlig nok omhandle mange personer og organisasjoner en ikke har kjennskap til fra før. Dette tar ikke vekk bokens hovedpoenger, men kan gjøre det utfordrende å ha alle navn og forkortelser klart for seg til enhver tid.

Konsensus eller kamp?

Et av flere spørsmål som jeg står igjen med etter å ha lest Personer forgår magten består, er om den danske makteliten faktisk er så gemyttlig og konsensusbasert som boken gir uttrykk for. Dette diskuteres kun i korte trekk, men hadde fortjent en grundigere diskusjon. Det sentrale premisset som analysen bygger på, er at makt tiltrekker seg makt i nettverk. Det er likevel ingen tvil, heller ikke fra forfatternes side, om at medlemmene av maktnettverket ønsker å få noe ut av sine posisjoner, enten det er snakk om viktige beslutninger i sin favær, mer indirekte påvirkning, eller personlig prestisje. På et eller annet tidspunkt vil det være mer rimelig å anta at disse interessene og målene vil føre til konflikt – ja, kanskje til og med til kamp.

Ellersgaard, Grau Larsen og Steinitz gir en svært god beskrivelse og analyse av hvordan den danske makteliten har utviklet seg det siste året, både nårdet gjelder sektorer, organisajoner og enkeltpersoner. Samtidig er det et sentralt spørsmål som jeg sitter igjen med: Hvordan bruker faktisk makteliten makten sin?

Litteratur

Ellersgaard, Grau Larsen & Steinitz (2019). Personer forgår magten består – Udviklingen i magteliten over fem år. København: Hans Reitzel Forlag.

Ellersgaard, Grau Larsen & Bernsen (2015). Magteliten – Hvordan 423 danskere styrer landet. DK: Politikens Forlag.