Serien som hadde sin første sesong i 2002 og sin siste i 2008 er laget av journalist og forfatter David Simon. Handlingen finner sted i byen Baltimore, USA. Et gjennomgående tema i alle sesongene er krigen mot narkotika. Serien blir ofte omtalt som en av tidenes beste, både av medievitere og journaliser, men også av kjente sosiologer som William Julius Wilson eller tidligere President Barack Obama. Wilson, som er Professor i sosiologi på Harvard Universitetet, og en person som har forsket på ulikhet i byer i flere tiår, har til og med gått så langt som å si at The Wire har gjort mer for vår forståelse av ulikhet enn noe annet media eller vitenskapelig publikasjon (Penfold-Mounce et al., 2011). Hvorfor får denne serien så mye ros, også av samfunnsvitere og politikere?
Det er nok ikke fordi den fulgte kjente og kjære Hollywood metoder for hvordan lage en fortelling om politi og røver, men fordi den utfordret disse narrativene. I The Wire fikk seerne komplekse fortellinger om krevende samfunnsproblemer. Dette kan være en av grunnene til at serien aldri var populær da den gikk. Manus var tro til hvordan folk snakket i Baltimore og ga seeren ingenting gratis, heller ikke i form av lettvinte løsninger på hverdagsproblemer. Man måtte rett og slett være villig til å forkaste vante måter å være seer på, til fordel for denne nye og mer krevende måten. På andre siden ventet et innblikk i en verden som på mange måter minner om den man får når man leser en god sosiologisk studie om et gitt tema.
Krigen mot narkotika og sosiologisk fantasi
Selv om The Wire er innom mange viktige temaer, som politivold, korrupsjon og falske nyheter (som ingen kunne vite omfanget av før senere), er kjernen i HBO serien krigen mot narkotika. Her møter man dopselgere, politifolk, gjengledere, politikere, foreldre, lærere, skoleelever, og journalister. Det som binder disse personene sammen er ofte problemer rundt det illegale rusmarkedet som: vold, overdoser, og korrupsjon. Undertonen er at dette er problemer som langt på vei er skapt av ulikhet, og håndteringen av ulikhet, i det amerikanske samfunn. Det er mye fattigdom i Baltimore, og mange av byens unge har få muligheter utenfor det illegale rusmarkedet. På denne måten er serien minst like mye samfunnsvitenskap og systemkritikk som underholdning.
I serien knyttes ofte personers livsløp til samfunnsutviklingen. Serien har dermed en tilnærming til sosiale problemer som kan minne om C. W. Mills sin sosiologiske fantasi (Mills, 2000). Seeren blir vitne til hvordan ‘dealere’ og politibetjenter knyttes sammen i en evig katt og mus jakt de ofte opplever lite kontroll over. Går man ett nivå opp, til institusjonene, og hvordan de styres, blir denne koblingen enda tydeligere fra seriens skaper – Baltimore journalisten David Simon. Vi møter et Baltimore politi, med ledere som Ervin Burrell som er mer opptatt av flatterende medieoverskrifter enn godt politiarbeid. Kanskje viktigst av alt viser serien til hvordan metodene for å løse problemer knyttet til det illegale rusmarkedet har mislyktes. Politiets ledelse er for eksempel mer innstilt på å gjøre mange arrestasjoner på gatenivå enn å gjøre få viktige arrestasjoner av personer høyere opp i hierarkiet. Politibetjentene som er satt til å håndheve disse lovene er ofte frustrerte, mange ser at arbeidet ikke hjelper.
Dette konstante fokuset på det illegale rusmarkedet tar også verdifulle ressurser vekk fra annet politiarbeid, som for eksempel drapssaker og annen kriminalitet som hvis bekjempet kunne gjort nabolagene tryggere for innbyggerne. Det overordnede problemet knyttet til krigen mot narkotika er godt oppsummert i et av seriens mest minneverdige sitater:
I mean you call something a war, and pretty soon everybody is going to be running around acting like warriors. They are going to be running around on a damn crusade, storming corners, slapping on cuffs, racking up body counts. And soon the neighborhood you are supposed to be policing, that’s just occupied territory.
Sitatet viser til et gjennomgående tema i serien: det er ikke mulig å vinne krigen mot narkotika.
At krigen mot narkotika har gjort at politiarbeid handler mer om å «occupy» enn å «police», vitner også om større utfordringer i det amerikanske samfunnet. De siste tiårene har flere og flere byer i USA trukket tilbake velferdstjenester til fordel for økt tilstedeværelse fra politiet (se f.eks., Stuart 2016). Marginaliserte grupper skal kontrolleres, og ansvaret for å komme seg ut av rusproblemer og fattigdom blir ofte lagt på individet. Dette er store utfordringer, og samlet sett evner serien å belyse de ulike delene av problemet og hvordan de henger sammen.
Ingen enkle løsninger
Serien viser til flere viktige og komplekse samfunnsproblemer som: et underfinansiert skolesystem, korrupte politiker, rusavhengighet, og fattigdom; men slik jeg husker det, kommer den med få enkle løsninger, heller ikke når det gjelder problemer knyttet til det illegale rusmarkedet. La meg komme med et eksempel: mot slutten av sesong 3 evner Baltimore politiet å omsider få bukt med Barksdale-gjengen, som har stått for mye av distribusjonen i Vest-Baltimore. Men seieren er kortlevd – i vakuumet trer Marlo Stanfield og hans gjeng inn, og fortsetter å forsyne byen med ulovlige rusmidler. At det ikke nødvendigvis hjelper å arrestere en gjengleder for å få slutt på kriminalitet finner man også eksempler på fra forskningen (se f.eks., Vargas, 2014).
Et annet eksempel kommer i sesong 4. Den unge og lovende politikeren Tom Carcetti ønsker reform av politiets metoder ved å gå fra kvotearrestasjoner til kvalitetsarrestasjoner, men må tidlig se slaget tapt da det blir kjent at byens skoler er i en budsjettkrise. Byen er relativt fattig og har ikke råd til både politireform og å redde skolene. Håndteringen av et problem må vike for et annet og mer presserende.
Kort fortalt: serien kommer ikke med enkle løsninger på disse problemene. Litt som en god sosiologisk studie er det The Wire gjør best å få oss til å forstå disse problemene.
Er serien relevant i dag?
Serien var helt klart relevant da den kom ut, spesielt for å forstå problemer knyttet til krigen mot narkotika. Men hva slags betydning har The Wire for ulikhet og ruspolitikk i dag? Jeg tror den peker på at det er komplekse utfordringer det her er snakk om, og at det er viktige å se det store bildet. Et slikt perspektiv passer godt med de utviklingene vi ser i narkotikapolitikken i dag. Nylig tilga for eksempel USAs President Joe Biden tusener av personer som satt fengslet på cannabisrelaterte dommer. Mange vil mene at det er et sted i riktig retning. Men legaliseringen av cannabis viser også til vedvarende ulikhet. Det er ofte de som har tapt mest på krigen mot narkotika som nå tjener minst på den voksende cannabis økonomien.
Videre er det heller ikke slik at løslatelse løser et individs problem. Det er en ting at USA har verdens største fengselsbefolkning, men det som er mindre snakket om i forbindelse med krigen mot narkotika, er at det er langt flere på utsiden av murene som på en eller annen måte har vært i kontakt med strafferettssystemet, og som preges av det lenge etter løslatelse (for en bedre forståelse av disse utfordringene se spesielt Jonathan Reuben Miller sin forskning, f.eks., Miller, 2021). Dette er personer som ofte opplever barrierer for inkludering i det amerikanske samfunnet. Avkriminalisering og/eller legalisering er nok et steg i riktig retning, men kun ett steg av mange.
Til slutt vil jeg komme med en anmodning til de som måtte være interessert i en bedre forståelse av problemer knyttet til narkotikapolitikk og ulikhet. Se The Wire. Sammenlign den med lignende problemer andre steder. Flere av de tekstene jeg har vært innom vil antagelig være til hjelp. Men det er langt flere jeg kunne ha nevnt. For eksempel er Elijah Andersons bok The Code of the Streets en god kilde for å forstå de strukturelle barrierene mange av de unge som er involvert i narkotikaøkonomien i The Wire opplever, og gatekulturen som oppstår i møte med disse utfordringene. Serien trenger selvfølgelig ikke kun å være relevant for de som er interessert i ulikhet i USA. Ruspolitikken i Norge har vært påvirket av den Amerikanske. Willy Pedersen skrev nylig i Aftenposten om hvordan vår egen ruspolitikk har gjort oss sårbare for vilkårlig maktbruk og brudd på menneskerettigheter. I tillegg rammer lovene våre ulikt – de med lavere sosioøkonomisk bakgrunn blir oftere straffet (Pedersen et al., 2022). Men ruspolitikken er i endring, både i Norge og internasjonalt. Jeg opplever at The Wire kan være et fint tilskudd for å forstå opphavet til problemene og mulige løsninger.
Referanser
Miller, R. J. (2021). Halfway home: Race, punishment, and the afterlife of mass incarceration. Little, Brown.
Mills, C. W. (2000). The sociological imagination. Oxford University Press.
Pedersen, W., Moffitt, T. E., & von Soest, T. (2022). Privileged background protects against drug charges: A long-term population-based longitudinal study. International Journal of Drug Policy, 100, 103491.
Penfold-Mounce, R., Beer, D., & Burrows, R. (2011). The Wire as social science-fiction?. Sociology, 45(1), 152-167.
Stuart, F. (2016). Down, out, and under arrest: Policing and everyday life in skid row. University of Chicago Press.
Vargas, R. (2014). Criminal group embeddedness and the adverse effects of arresting a gang’s leader: A comparative case study. Criminology, 52(2), 143-168.
