Smittestopp- appen som rettssosiologisk problem

Imidlertid har denne mobiliseringen også muliggjort inngrep – og unnlatelser— og igangsatt prosesser som gjør at vi også bør føle et visst ubehag, og ha et kritisk blikk på den perioden vi nå legger bak oss.  Som observert av den amerikanske sosiologen Craig Calhoun, når man har erklært noe for å være en krise, så definerer det ikke bare hvem som skal gjøre noe, men også hva. Fokuset på at det er knapt med tid og at det haster, at noe må gjøres, former våre oppfatninger av hva som skjer i verden, hva slags alternativer som foreligger og hva slags avveininger som kan rettferdiggjøres.

Fra et rettssosiologisk perspektiv, så betyr det at vi må være opptatt av hvordan retten påvirker samfunnets koronarespons. Dette gjelder lovens tilsiktede, utilsiktede og tilslørende effekt. Det opprinnelige forslaget til «Koronalov», utarbeidet i hemmelighet og fremlagt 19. mars, innebar en omfattende maktoverføring fra Stortinget til regjeringen med hensyn til å tilsidesette eksisterende lovverk og fastsette midlertidige forskrifter for å tilpasse gjeldende lov til ‘koronatiltak’.

Forslaget vakte enorm bestyrtelse og ble kritisert av jurister, sivilsamfunn og akademia i skarpe ordelag.  Et enstemmig Storting vedtok et sterkt endret lovforslag uken etter (for en oppsummering, se her). Myndighetene har hele tiden understreket at det ikke har vært på tale å fravike menneskerettighetslovgivningen. Men hvordan Koronaretten begrenser borgernes materielle og prosessuelle rettssikkerhet og eventuelt menneskerettigheter er empiriske spørsmål, og må analyseres ved bruk av vår verktøykasse av kvalitative og kvantitative forskningsmetoder.

Samtidig må rettssosiologien også undersøke hvordan Koronahåndteringen virker inn på retten. Vi må granske hvordan Koronapandemien, som en opinionsdanner og ny materiell faktor som trenger rask regulering virker inn på grunnleggende rettsstatlige prinsipper som legalitet og rettssikkerhet, lovgivningsprosesser. En god kandidat her er Smittestopp-appen.

Smittestopp: Frykt, enighet, tillit og hastverk

16 april lanserte FHI og Simula Smittestopp appen. I følge FHI, når du laster ned Smittestopp, vil du få varsel dersom du har vært i nærheten av andre brukere av appen som har påvist smitte med koronaviruset. Varselet, som sendes via SMS, gir deg råd om hvordan du kan beskytte egen og verne andres helse.

Nordmenn er ivrige og tillitsfulle brukere av kommersielle og statlige digitale tjenester. I slutten av april hadde 1,5 millioner nordmenn lastet ned denne appen, antall aktive brukere per 28. april 2020 var 899 142. 7 mai sendte FHI likevel ut melding om at de «trenger flere smittestopp brukere». Mange land har tatt i bruk eller eksperimenterer nå med smittesporingsapper. Det er viktig å være oppmerksom på at den tekniske løsningen for Smittestopp ikke er den eneste mulige løsningen for en smittesporingsapp.  Måten Smittestopp selges inn på følger et velkjent kulturelt repertoar som det er gode grunner til å gå etter i sømmene.

En viktig problemstilling å undersøke gjelder forholdet mellom tillit og det voldsomme hastverket med å utvikle og lansere Smittestopp og slippe et så uferdig produkt løs på befolkningen. En annen gjelder det prinsipielle i at staten nå ønsker å overvåke borgerne på en helt ny og invaderende måte, og at dette sklir ut.Denne bloggen foretar en grovsortering av innvendingene mot Smittestopp, og ser på tekniske, kommunikasjonsmessige og rettssikkerhetsmessige motforestillinger.

Rotete anskaffelse, uferdig produkt og sikkerhetsproblemer

Rettslige konflikter mellom stat og borger løses hos oss ofte ved å (av)lede misfornøydhet inn i formaliserte og byråkratiserte klagespor. Mange er misfornøyde med utviklingen av appen: Simula kontaktet FHI for egen maskin og halte i land en 16 millioners kontrakt. Den totale kostnaden var 45 millioner. Anskaffelsesprosessen, eller mangel på sådan, er allerede klaget inn til KOFA, klageorganet for offentlige anskaffelser.

Kildekoden har ikke vært åpen, noe som har vært gjenstand for kritikk fra tek-miljøet som mener den kollektive stresstestingen – altså en slags dugnadshacking – av sikkerheten til appen kunne vært bedre.  Sikkerhetseksperter har påvist problemer med cybersikkerhet og mulighet for at SMS forfalskes – altså at både avsendernavn og innholdet i SMSen er manipulert –såkalt spoofing—og brukes i svindelhensikt, eller også for å skremme.

Det har vært rettet kritikk mot kombinasjonen av blåtann (Bluetooth) og GPS, som medfører kontinuerlig overvåkning og har svært inngripende personvernsimplikasjoner. I andre land er denne løsningen valgt bort fordi den har vist seg ineffektiv, har produsert såkalte ‘falske positiver’ og hatt problemer med konnektivitet- men også fordi den har vært forholdsmessig inngripende med kontinuerlig overvåkning.

Uklar kommunikasjon om rettslig inngripende formål

Det rettslige grunnlaget for appen er Smittevernsloven og herunder Forskrift om digital smittesporing og epidemikontroll i anledning utbrudd av Covid-19.  Lovkommunikasjon er sentralt for at en lov –eller som her, en forskrift – skal få virkning. For å bruke Smittestopp og forstå hva Smittestopp innebærer kreves det fra borgernes side en godt utviklet ‘tekno-rettsbevissthet’ (Sandvik (2018) om techno-legal consciousness) altså en kombinasjon av teknologisk forståelse, rettsbevissthet, rettighetsbevissthet og risikobevissthet. Fra det offentliges side har fokuset vært på kombinasjoner av dugnad, frihet og frivillighet.

Mens man har vært nøye med å understreke at data skal slettes etter 30 dager, har man vært langt mindre nøye med å kommunisere at appens andre formål er forskningsrelatert, og at anonymisert informasjon for forskningsøyemed har et helt annet livstidsløp.   Formålet slik det er formulert i §1 er at forskriften –og appen – skal «bidra til rask oppsporing av og formidling av råd til personer som kan være smittet av koronaviruset SARS CoV-2. Gjennom overvåkning på befolkningsnivå skal forskriften også bidra til å følge smitteutbredelse og vurdere effekt av smitteverntiltak. Under ‘§ 6.Sletting av personopplysninger’ fremkommer det at ‘Lokasjonsdata skal slettes etter 30 dager. Når deltakeren fjerner applikasjonen fra sin mobiltelefon, skal alle personopplysninger om deltakeren i sporingssystemet straks slettes eller anonymiseres.’ Dette betyr for det første at dataene ikke slettes, i den betydningen vanlige borgere legger i ordet «sletting». Med et så lavt antall smittede som i Norge, og relativt begrenset testing, oppstår det dessuten store spørsmål om anonymitet og identifisering. Datatilsynet har åpnet tilsynssak.

‘Vil den virke’: Effektivitet og effekt

Det har vært uttrykt sterk tvil om appen faktisk vil virke, det vil si om den vil komme til å produsere nyttig informasjon til brukerne, i form av SMS. Kontakt er ikke det samme som smitte. Hva skal man gjøre med en beskjed om kontakt? Appen er foreløpig under testing, så noen umiddelbar effekt får den ikke. Norge er i gang med å gjenåpnes uten Smittestopp.

Spørsmålet om effektivitet er imidlertid neppe det mest interessante her. Det er spørsmålet om effekt, og hva appen kommer til å gjøre rent teknisk—men også med mellommenneskelige relasjoner.

Det er også viktig å rette kritisk oppmerksomhet mot de rettssikkerhetsmessige konsekvensene av tekniske endringer i offentlige anbefalinger om avstand: En plutselig endring fra 2 til 1 meters avstand dro teppet under et forslag om å redusere antall meddommere i retten. Endrer man Smittestopps SMS funksjon fra 2 meters nærhet i 15 minutters til 5 minutter og 4 meter, vil appen ‘produsere’ mange flere nyttige varslinger – og også samle inn og sammenkoble langt mere data. Samtidig vil Smittestopp kontinuerlig produsere lokasjonsdata om bevegelsesmønstre i befolkningen.

Smittestopp som problem

Det er alltid en fare for at kombinasjonen av frykt og enighet resulterer i sviktende dømmekraft. Fra et rettssosiologisk perspektiv må vi da også undersøke spørsmålet om enkeltmenneskets frihet versus kollektivet i dugnadskonteksten.  Mens det er viktig å få avgjort om tekniske aspekt ved anskaffelsesprosessen og databehandlings aspektene ved Smittestopp var lovlige eller ei, endrer dette ikke på det faktum at denne appen representerer et kvantesprang i villigheten til å overvåke norske borgere. Nordmenn lar daglig sin digitale kropp bli produsert, invadert, og kontrollert av internasjonale teknologigiganter som Facebook og Google.

At det nå er staten som står for denne invasjonen – via en mobilisering av dugnads- og tillitsbegreper er en krøllete anskaffelsesprosess, et uferdig produkt det er uklart om vil virke og tilsynelatende uten noen form for risiko og konsekvensanalyse,  gjør Smittestopp til en innovasjon som er «disruptiv» også i forhold til grunnleggende rettsstatlige verdier.

Staten understreker sterkt at det er «frivillig» å laste ned Smittestopp.  Likevel, statsminister Erna Solberg har uttalt at«Personlig mener jeg at hvis vi skal få hverdagen og friheten tilbake, må flest mulig laste ned appen». Som en kommentar til den massive skepsisen og kritikken appen har blitt møtt med, har Solberg kommentert at «Jeg har respekt for folks følelser, men jo færre som deltar, desto lengre tid vil det være strengere tiltak på andre områder.»

På lanseringsdagen twitret Folkehelseinstituttet «Hei folkens. Det er mange som ønsker å laste ned #smittestopp akkurat nå. Hvis du ikke får det til så prøv igjen senere. Og takk til alle dere som vil bidra i dugnaden også på denne måten».

________________________________________________________________

Kommentar: I en tidligere versjon av denne teksten sto det ukorrekt at «Simula … landet en kontrakt verdt 45 millioner kroner.» Dette er nå endret for å tydeliggjøre at kontrakten var 16 millioner, og den totale kostnaden var 45 millioner.