TEKST: Roar Hagen, professor UiT Norges arktiske universitet og Truls Tunby Kristiansen, Phd. Forsker Nasjonalt senter for e-helseforskning.
Refleksjon
I krisen begrunnes krav om kollektive handlinger med konsekvensene for samfunnet. Men et begrep om kollektiv rasjonalitet har foreløpig ingen plass i sosiologien. Premissen for denne faglige refleksjonen er at vi ser verden gjennom begreper. Gode begreper gjør oss i stand til å «se bedre», men vitenskapelige begreper kan også være hva G. Bachelard (2001) kalte epistemologiske hindringer. Det som særlig står i veien for analysen er et ufruktbart skille mellom solidaritet og rasjonalitet.
Samfunnsteori – funksjonell differensiering
«Alle» snakker om funksjoner, og kritiske samfunnsfunksjoner, med særlig referanse til det medisinske systemet. Dette passer godt med tesen om funksjonell differensiering. Sentrale sosiologer som E. Durkheim, T. Parsons, og N. Luhmann hevder at moderne samfunn er delt opp i en rekke spesialsystemer som vitenskap, utdanning, politikk, massemedier, kunst, økonomi, rett, idrett osv. Hvert system fyller en funksjon og løser et problem for samfunnet. Vitenskapen produserer ny kunnskap. Det politiske systemet gir samfunnet kapasitet til å fatte kollektivt bindende beslutninger. Det medisinske behandlingssystemet utvikler programmer for å gjøre syke mennesker friske osv.
Foto: Roar Hagen (UiT) og
Truls Tunby Kristiansen (Forsker Nasjonalt senter for e-helseforskning).
Invitasjon til sosiologi-stafett:
I denne sosiologi-stafetten, publiserer vi tekster som tar for seg sosiologiske refleksjoner rundt det som skjer i samfunnet under Korona pandemien.
Ønsker du å skrive? Send ditt bidrag på 1600 ord, og bilde av deg selv til : Lise.Isaksen@uib.no og/eller margunn.bjornholt@nkvts.no
Men funksjonsbegrepet er høyst problematisk som redskap for en vitenskapelig analyse (Elster, 1983). Funksjon betegner ikke bare en bestemt type virkninger, hvor en del av samfunnet betraktes som mer eller mindre nyttig for samfunnet som helhet, men at den nyttige virkningen for samfunnet virker tilbake på delen og forårsaker den. Sosiologien kan imidlertid ikke forklare hvordan virkningen blir til årsaker. I stedet for å vise hvordan antar man som f.eks. Parsons bare at det skjer. Funksjonsanalysen forfaller til funksjonalisme.
I et forsøk på å komme rundt problemet har N. Luhmann (2016) gitt ny mening til teorien om funksjonell differensiering. Det moderne samfunnet består utelukkende av sine delsystemer. De er globale og styrer seg selv. Verdenssamfunnet er ingen enhet og uten evne til selvregulering.
Luhmanns analyse er treffende et stykke på vei. Viruset og sykdommen er globale fenomener. Forskere over hel verden samarbeider om å finne en kur. Politiske systemer og den kollektive handlingsevnen er imidlertid nasjonalt forankret. Det er nasjonalstatene som nå mobiliserer solidaritet i sine befolkninger, og statsborgerskapet som sikrer individene tilgang til medisinsk behandling og økonomisk kompensasjon. Det er de samme territorielt avgrensede politiske systemene som finansierer globale forskningsbestrebelser og internasjonale organisasjoner som WHO. Det har betydning hva politikerne gjør. Luhmanns tese er empirisk feil.
Kollektiv og individuell rasjonalitet
Det faglige botemidlet mot funksjonalismen har vært å komplementere kausalforklaring med en intensjonal forklaring. Mellom virkninger og årsaker finner vi en aktør som tar konsekvensene i betrakting når hun velger handling. Dette gir mening.
Myndighetene argumenterer med konsekvensene for samfunnet, eller altså funksjoner. Vi må begrense spredningen av viruset. Det kan vi bare få til i fellesskap gjennom en rekke tiltak som til sammen utgjør den såkalte dugnaden. Funksjoner er for samfunnet og altså «for alle». De er kollektive goder. Men ifølge sosiologisk teori kan ikke kollektive fordeler motivere handling.
Riktig nok kan det lønne seg å samarbeide. Men som spillteorien viser lønner det seg enda mer å være gratispassasjer på de andres felles anstrengelser (Elster, 2015; G. Hardin, 1968; R. Hardin, 1982; Olson, 1965). Kollektive handlinger konfronterer deltakerne med en konflikt mellom kollektiv og individuell rasjonalitet, mellom handlinger som lønner seg for alle sammen, og handlinger som lønner seg for den som handler alene for seg selv. Valghandlingsteoriens rasjonelle aktør må velge å svikte fellesskapet fordi det er det alternativet som lønner seg mest, uansett hva de andre gjør.
- Elster kan derfor konkludere en omfattende faglig debatt med følgende påstand:«The social sciences must emphatically not try to explain successful collective action in terms of the benefits it brings to the group» (Elster, 1989, p. 34). Hvordan skal kollektive handlinger da forklares? På samme måte som Parsons forklarer Elster kollektive handlinger med en følelse av forpliktelse overfor fellesskapet. Aktørene vurderer ikke konsekvensene av handlingene sine, men handler ut fra internaliserte forestillinger om rett og galt. Elsters slutning er teorilogisk konsistent, men den strider mot erfaringen.
«Deeper meanings» – sosiale ontologier
Hvorfor har sosiologien så vanskelig for å gripe de rasjonelle aspektene av kollektive handlinger (Hagen, 2018)? Det skyldes grunnantakelsene faget arbeider med. Skillet går mellom ontologisk individualisme og ontologisk holisme. På begge sider tenker man på mennesker som kropper og handlinger som fysiske bevegelser.
Dette skaper et rasjonale for begrepskonstruksjon hvor man i det første tilfellet legger løsningen på kollektive handlingsproblemer i individet. Samfunnet består av mennesker, og da finnes ikke noe annet sted å gjøre av den sosiale ordningen enn i mennesket. Typisk skiller forskeren mellom to mennesketyper – den rasjonelle egoisten og det solidariske mennesket. De siste kan så sanksjonere de første til samarbeid.
Holisme plasserer på sin side løsningen på den kollektive handlingens problem utenfor individet i det sosiale systemet. Gjennom sosialiseringsprosessen internaliserer individene samfunnets normer. Ytre struktur blir til indre overbevisning.
I begge tilfeller forsvinner skillet mellom kollektiv og individuell rasjonalitet fra aktørenes horisont av meningsfulle alternativer. En forsker begynner f.eks. som metodologisk individualist med en antakelse om at samfunnsmedlemmene er rasjonelle egoister (Elster, 2015). Når denne forutsetningen ikke strekker til fyller man på med nødvendige verdier, normer og følelser. Slik kan man forklare «alt». Unntatt sosial endring.
Når vi har identifisert den epistemologiske hindringen – forutsetningen om mennesker som kropper og handlinger som fysiske bevegelser – kan vi foreslå nye grunnantakelser. Sosiale systemer er ikke bestemmende årsaker, men betingelser. De utstyrer handlinger med konsekvenser og gjør det mulig å velge. På dette grunnlaget kan vi utvikle begreper som griper krisen bedre. Kollektiv handling er et sosialt system som konfronterer deltakerne med konflikten mellom kollektiv og individuell rasjonalitet. Samfunnsmedlemmene er ikke enten eller, men både kollektivt og individuelt rasjonelle, og de må velge fra situasjon til situasjon. Fordi konflikten både er en objektiv egenskap ved kollektive handlinger og kan erfares subjektivt kan den også skape solidaritet.
Norge som handlingsdyktig fellesskap
Debatten om viruset skaper kollektiv bevissthet. Vi lærer hvordan smitte sprer seg og forstår at vi må praktisere sosial distanse for å bremse sykdommen slik at behandlingssystemet kan holde tritt. Kravet om solidariske handlinger er altså rasjonelt begrunnet. Som samfunnsmedlemmer skal vi gi avkall på egne interesser for et felleskap vi selv er en del av (Hagen, 2006). Å dra på hytta er å sette egne interesser foran fellesskapets og fordømmes som egoisme. De som ofrer seg for fellesskapet får status som helter.
Rasjonell solidaritet skaper normative forventninger og følelser (Kristiansen, 2017). Men konflikten består. Alle tar inn over seg den kollektive handlingens logikk som et overgripende sosialt system. Resultatet av mine handlinger avhenger av hva de andre gjør. Hvis de andre hamstrer og blåser i reglene, hjelper det lite at jeg begrenser meg.
Fordi den er rasjonell og betinget av hva de andre gjør, må solidariteten understøttes av statens kollektive makt, som straffer egoistiske handlinger og belønner samarbeid. Det hjelper som kjent ikke å være solidarisk alene. Utøvelse av kollektiv makt må på sin side møtes med kollektiv anerkjennelse. Ved å se sine handlingsalternativer som elementer i en kollektiv handling på samfunnsnivå kan samfunnsmedlemmene forstå hvorfor staten bruker tvang for å løse felles problemer.
I orienteringen mot funksjoner ligger også et komparativt prinsipp (Hagen, 2012; Kristiansen, 2020). Det er mulig å sammenlikne forskjellige ting. Den integrerende mekanismen virker slik: De sosiale aktørene kan gjerne ha egne interesser knyttet til de ulike funksjonssystemene. De kan imidlertid bare få støtte ved å vise at deres forslag løser problemer for samfunnet. Nå står liv og helse fremst. Men de andre systemene kan ikke stenges ned for lenge. Det går ut over realøkonomien. Barn trenger utdanning og idrett. Målestokken er den samme for alle krav. Deltakerne i den offentlige debatten må demonstrere at deres forslag løser problemer for samfunnet. De må gjøre oss mer handlingsdyktige som felleskap.
Konklusjon
Kollektiv rasjonalitet fungerer i dag som en restkategori i sosiologisk analyse. Begrepet introduseres for å gjøre greie for den kollektive handlingens problem. Men det forsvinner med den normsosiologiske løsningen. Dermed blir sosiologien tilbakeskuende. Solidaritet er noe allerede eksisterende og kan ikke iakttas som prosess. Ved å utvikle kollektiv rasjonalitet til vitenskapelig begrep kan vi gi ny mening til kollektive fenomener. Kollektiv handling viser ikke til internaliserte sosiale normer, men til en subjektiv erfaring av konflikten mellom kollektiv og individuell rasjonalitet. Å handle kollektivt betyr å velge den kollektive siden av distinksjonen på bekostning av den individuelle. Som vi har forsøkt å vise kan konflikten binde del og helhet sammen. Funksjoner blir institusjonaliserte sosiale realiteter gjennom kollektivt rasjonelle handlinger.
Referanser
Bachelard, G. (2001). The formation of the scientific mind : a contribution to a psychoanalysis of objective knowledge. Manchester: Clinamen Press.
Elster, J. (1983). Explaining technical change : a case study in the philosophy of science. Cambridge: Cambridge University Press ; Oslo : Universitetsforlaget.
Elster, J. (1989). The cement of society : a study of social order. Cambridge: Cambridge University Press.
Elster, J. (2015). Explaining social behavior : more nuts and bolts for the social sciences. Cambridge: Cambridge University Press.
Hagen, R. (2006). Nyliberalismen og samfunnsvitenskapene : refleksjonsteorier for det moderne samfunnet. Oslo: Universitetsforl.
Hagen, R. (2012). Samfunn som handlingsdyktig fellesskap. In H. E. Næss & K. Dahlgren (Eds.), Tanker om samfunn(pp. 108-129). Oslo: Universitetsforl.
Hagen, R. (2018). Collective action: Why is it so difficult for the social sciences to grasp the rational aspect of collective action? In H. Leiulfsrud & P. Sohlberg (Eds.), Concepts in Action (pp. 222-243). Leiden Boston: Brill.
Hardin, G. (1968). The Tragedy of the Commons. Science, 162(3859), 1243-1248. Retrieved from http://www.jstor.org/stable/1724745
Hardin, R. (1982). Collective action. Baltimore: Published for Resources for the Future by the Johns Hopkins University Press, Baltimore, Md.
Kristiansen, T. T. (2017). Det norske samfunnet som handlingsdyktig fellesskap : svikt og endring etter 22. juli-terroren. UiT Norges arktiske universitet, Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, Tromsø.
Kristiansen, T. T. (2020). The sociological observation of society as a whole. Cybernetics and Human Knowing, 27(1).
Luhmann, N., & Pedersen, E. (2016). Samfundets samfund. København: Hans Reitzels forl.
Olson, M. (1965). The logic of collective action: Public goods and the theory of groups. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.
