Vår paradoksale naturforståelse

Sosiologi som disiplin ble i stor grad grunnlagt på at det materielle naturmiljøet ikke skulle være gjenstand for sosiologisk analyse. Disiplinen er slik bygget på en dualisme, en klar adskillelse av det naturlige og det sosiale. Denne dualismen har satt et sterkt preg på miljøsosiologien. Til tross for flere forsøk på omgå, unngå, eller rett ut overse dualismen – har de fleste miljøsosiologiske programmer i liten grad evnet å overskride den. 

Dette er slik jeg ser det uheldig, det har ført til rekke mindre produktive interne stridigheter og begrenset sosiologers evne til å tilnærme seg problemstillinger om miljø. Det har særlig gjort det vanskelig å analysere relasjonen mellom naturmiljø og samfunn. Hvordan skal vi for eksempel forholde oss til størrelser som global middeltemperatur eller biologisk mangfold? Hvordan kan slike størrelse trekkes inn i analyser av samfunnsforhold? Skal de behandles som fakta om naturmiljøet eller bør vi anvende et mer kritisk eller konstruktivistisk perspektiv? 

Jeg vil hevde at slike størrelse verken kan eller bør oversees når vi søker å forstå samfunnet, de bør absolutt være med i vår samfunnsanalyser. En rekke nyere teoridannelser gir oss mulighet til å gjøre nettopp det. Dette er verken et enkelt prosjekt, eller et ferdig forskningsprogram – og det har sine feil og mangler. Men det tilbyr likevel miljøsosiologien viktige redskaper og perspektiver som gjør det mulig å forstå viktige dimensjoner ved dagens situasjon. 

Problemstillingene som er indikert er relativt omfattende. I denne teksten tillater jeg meg en litt røff og polemisk tone. Jeg skal først gi en grovkornet skisse av hvordan faghistorien har bidratt til å skape en slik dualisme og hvorfor dette er et problem i mange sentrale teoriretninger. I teksten brukes den globale middeltemperaturen som et gjennomgående eksempel. Deretter antydes noen alternative perspektiver og jeg illustrerer hvordan og hvorfor de foreslåtte tilnærmingsmåtene gir redskaper til å forstå miljøproblemene vi står ovenfor i dag og samfunnets håndtering av dem. Avslutningsvis antydes noen overordnede paradokser på miljøfeltet for å ytterligere understreke behovet for teoretisk og empirisk nybrottsarbeid på feltet.   

Hvordan naturen og det sosiale ble adskilt – en faghistorisk skisse

I de første forsøkene på å etablere sosiologi som egen disiplin i siste halvdel av 1800-tallet ble det ofte eksplisitt trukket en grense mellom studiet av samfunnsforhold – det sosiale – og de mer veletablerte naturvitenskapelige disiplinene som tok for seg natur. Fagets grunnleggere og klassikere, Durkheim, Marx, og Weber, introduserte innflytelsesrike definisjoner av sosiologien som for en stor grad ekskluderte studiet av naturmiljøet fra det sosiologer skulle befatte seg med. Nettopp fordi sosiale fenomener ikke kunne forklares med fysiske lover, geologiske og klimatiske variabler eller biologiske prinsipper var det behov for – og plass til – sosiologien som egen disiplin. Vi kan derfor si at sosiologien som disiplin for en stor del ble basert på at «det sosiale» og «det naturlige» ble adskilt. 

Mest kjent er nok Durkheims doktrine om at sosiologien skal studere sosial fakta og undersøke hvordan sosiale fakta – forhold utenfor enkeltindividet – utøver tvang (bredt forstått) over individene. Allerede i sine første møter med sosiologien lærer ferske sosiologistudenter fremdeles budskapet fra Durkheim: Variasjoner i selvmordsfrekvens kan ikke forklares med klimatiske endringer eller individuelle psykologiske trekk – men med sosiale fakta, som grad av integrasjon. 

Max Weber definerte på sin side sosiologien som en fortolkende vitenskap. Sosiologer skulle ifølge han ta for seg sosiale handlinger, handlinger som han definerte som kjennetegnet ved at aktører tillegger dem mening – intensjon. Dette var vesentlig for hvordan den nye sosiologidisiplinen kunne skilles fra disipliner som betraktet menneskelig handling som adferd, hvor biologiske karaktertrekk ble brukt til å forklare hvordan mennesker oppførte seg. 

Eksemplene illustrer at de innflytelsesrike klassikerne ga sosiologien et disiplinært fundament – en kjerne – som har vært med å sette noen begrensinger for utviklingen av et miljøsosiologisk forskningsprogram. Hvis vi med ordet «miljø» mener menneskenes sosiale og kulturelle omgivelser er jo det klart at det meste av sosiologien er miljøsosiologi. Men dersom vi med miljø mener de materielle, biologiske, kjemiske – ja kort sagt naturmiljøets betydning for sosial handling og for samfunnsforhold – ja da er det betydelig mindre plass til en miljøsosiologi. 

Når formuleringene ovenfor ikke er kategoriske, så er det fordi klassikerne ikke helt overså naturmiljøets betydning. Durkheim anerkjente at sosial tvang kunne ha et materielt fundament. Weber nevner i en bisetning at den moderne økonomiske orden ser ut til å ha så sterk kraft og momentum at den kanskje vil fortsette, «perhaps it will so determine them until the last ton of fossilized coal is burnt» (Weber, 1952:181-182). Og ikke minst – i arbeidene til Marx og Engels spiller den materielle basisen for samfunnet en vesentlig rolle og menneskelig omforming av natur, gjennom arbeid, er sentralt. Selv om nye sosiologer først og fremst lærer om Marx sitt perspektiv på klassedannelse og det kapitalistiske økonomiske system, så beskriver han også hvordan kapitalismen kan føre til utpining av naturen og til fremmedgjøring hvor mennesker anser seg som løsrevet fra natur. 

I tillegg må det nevnes at humanøkologien særlig i USA og i miljøet rundt Chicago-skolen i sosiologi var et viktig perspektiv på starten av 1900-tallet. Humanøkologien forsøkte å forstå betydningen det bygde og naturlige miljøet hadde på samfunnsforhold. Denne retningen er blant unntakene som over lang tid har gitt bidrag hvor interaksjon mellom natur og samfunn har blitt analysert.  

Det er like fullt et vesentlig poeng at selv om sosiologien som disiplin delvis vokste ut av de samfunnsendringene som den industrielle revolusjon medførte, som ga merkbare endringer i form av forurensingsproblemer (ikke minst når det kom til luftkvaliteten og søppelproblemer i byene) så ble disse konsekvensene av industrialiseringen i liten grad et fundament for disiplinen. Menneskelig interaksjon med naturmiljøet ble i liten grad en sentral katalysator for teoridannelse og videreutvikling av sosiologien utover på 1900-tallet. På den måten kom i alle fall store og sentrale deler av faget til å implisitt bygge på en dualisme, samfunn og natur – kunne og burde – studeres adskilt.

Dette er slik jeg ser det uheldig, det har ført til rekke mindre produktive interne stridigheter og begrenset sosiologers evne til å tilnærme seg miljøsosiologiske problemstillinger.  For å henvise til det jeg skal bruke som et gjennomgående eksempel: Den globale middeltemperaturen var ikke noe sosiologer skulle studere eller bruke som relevant variabel i sine analyser. 

Dualismen – varianter over samme tema

Dualismen har også hatt betydning for en rekke miljøsosiologiske forskningsprogrammer og vært strukturerende for en rekke grunnlagsdebatter i disiplinen. 

I forlengelsen av den humanøkologiske tradisjonen lanserte amerikanerne Catton og Dunlap på slutten av 1970-tallet et forslag til et nytt miljøsosiologisk forskningsprogram som utfordret denne grensedragningen (Catton & Dunlap, 1978). De begrepsfestet det som et nytt miljøsosiologisk paradigme. De rettet eksplisitt kritikk mot det de mente var mainstream-sosiologiens blindhet for at samfunnet hadde et økologisk fundament, og for å anta at mennesker var fritatt for økologiske begrensinger. Her nevner de eksplisitt funksjonalismen, symbolsk interaksjonisme, etnometodologi, marxistisk teori og andre konflikt-teoretiske retninger. Det uholdbare utgangspunktet ble oppsummert av på følgende måte:

1. Humans are unique among the earth’s creatures, for they have culture.
2. Culture can vary almost infinitely and can change much more rapidly than biological traits.
3. Thus, many human differences are socially induced rather than inborn, they can be socially

altered, and in convenient differences can be eliminated. 

4. Thus, also, cultural accumulation means that progress can continue without limit, making all social problems ultimately soluble. (Catton og Dunlap 1978:42-43)

De lanserte samtidig tre alternative teser som skulle legges til grunn for det nye paradigme 

1. Human beings are but one species among the many that are interdependently involved in the biotic communities that shape our social life.
2. Intricate linkages of cause and effect and feedback in the web of nature produce many unintended conse quences from purposive human action.
3. The world is finite, so there are potent physical and biological limits constraining economic

growth, social progress, and other social phenomena (Catton og Dunlap 1978:45).

Catton og Dunlap argumenterte altså for at miljøsosiologien eksplisitt må undersøke interaksjon mellom naturmiljøet og det sosiale systemet. Sosiologer som studerer holdninger til miljøvern, hvordan miljøpolitikk blir utformet o.l. – driver ifølge dem ikke med miljøsosiologi, men heller med en sosiologi om miljø og miljøproblemer. Den egentlige miljøsosiologien, er den som gir oss en samlet analyse av det økologiske og samfunnsmessig – og som evner å se det som ett stort system. For Catton og Dunlap er således den globale middeltemperaturen noe sosiologer bør ta inn i sine analyser. En økningen i den kan – og her tillater jeg å anta hva de mener om saken – forstås som en uintendert konsekvens av menneskelige handlinger som dokumenterer at natursystemet setter grenser for økonomisk vekst.  

Realisme, kritisk realisme og konstruktivisme 

Har Catton og Dunlap feil eller rett? Og dersom de har rett, hvordan kan sosiologer – som er eksperter på samfunnsforhold – mer konkret integrere naturforhold i sine analyser? Dette er vanskelige spørsmål, blant annet fordi programmet til Catton og Dunlap krever at vi tar standpunkt til en rekke grunnlagsteoretiske og til dels filosofiske spørsmål. De baserte sitt program på at naturmiljøet har en reell betydning for samfunnsforhold. I den forstand inntar de også det vi kan kalle en realistisk posisjon. De inntar også et eksplisitt perspektiv på hvordan verden egentlig er. Den globale middeltemperaturen kan i et slikt perspektiv behandles som et direkte mål på – en avdekking – av hva tilstanden i naturen egentlig er. 

En alternativ posisjon til slike spørsmål er den kritisk realismen. De kritiske realistene vil enkelt sagt hevde at det er slik at all kunnskap, både om samfunn og natur, er filtrert gjennom de målemetodene og begrepene som menneskene selv har utviklet. Så selv om vår kunnskap om virkeligheten kan vise til en objektiv realitet, så vektlegger de at vår kunnskap og forståelse av slike prosesser også kan være feil og at vi vanskelig kan vite helt sikkert om vi tar feil. Problemet er at vi ikke har direkte tilgang til hva som er «tilstanden i verden rundt oss».

På den ene siden kan man derfor anerkjenne at det finner sted en interaksjon mellom naturforhold og samfunnsforhold, på den andre siden bør miljøsosiologiske analyser ta hensyn til at menneskelig respons på slik interaksjon – og på forurensingsproblemer – både kan være knyttet til reelle effekter av naturforhold, vår potensielt mangelfulle kunnskap om dem, men også den sosialt medierte – sosialt konstruerte om man vil – oppfatningen av virkeligheten. Dermed kan man betrakte den globale middeltemperaturen som en måling av naturen slik den egentlig er, samtidig som man tillater at vår kunnskap kan være litt feilaktig og også kan være preget av kulturelle og symbolske prosesser. 

Når jeg velger å introdusere begrepet «sosialt konstruert» sånn i forbifarten er det dels fordi store deler av grunnlagsdebatten mellom ulike realister og konstruktivister ikke er så veldig produktiv slik jeg ser det. Sosial konstruktivisme blir av og til knyttet til den posisjonen at alt kan reduseres til ideer og symboler. Svært få miljøsosiologer vil argumentere for at fysiske og biologiske systemer ikke har en eksistens. Det er således relativt få som inntar en ontologisk sosial-konstruktivistisk posisjon, hvor den globale middeltemperaturen kun er en diskurs. Det som oftest ligger til grunn er en epistemologisk konstruktivisme. Det er vår kunnskap om verden, enten det er snakk om dens sosiale, eller fysiske natur, som er sosialt konstruert. Og her vil sosial-konstruktivistene hevde – og mange av de kritiske realistene være enig – at siden våre handlinger i verden er knyttet til vår forståelse av den, så er det vesentlig å gripe hvordan vi gir mening til verden rundt oss. 

På tross av advarselen til Catton og Dunlap har derfor en betydelig del av miljøsosiologien fortsatt å anvende ulike sosialkonstruktivistiske perspektiver. De forsøker typisk å vise at vår forståelse av naturmiljøet, eller for eksempel den globale middeltemperaturen – er avhengig av andre sosiale fenomener, som klasse, kultur, fremstillinger i massemedia, maktforhold og så videre. 

Det er også en rekke nyere teoridannelser som på ulike måter trekker veksler på innsikter fra den kritiske-realismen. Dette gjelder for eksempel mange av bidragene til teoridannelser innen den ny-marxistisk politiske økologien og de som gjerne samles under betegnelsen økologisk moderniseringsteori. Innen begge finner vi bidrag som er positive til prosjektet som Catton og Dunlap lanserte, men som nyanserer det gjennom å innta en kritisk-realistisk posisjon. 

De marxistisk forankrede perspektivene vil her typisk knytte miljøproblemene til det kapitalistiske produksjonssystemet, og analysere hvordan dette er med å forme hvordan vi erfarer og forsøker å løse problemene. Slike perspektiver er gjerne samfunnskritiske – og argumenterer typisk for at et økologisk forsvarlig samfunn må bygge på ikke-vekst, deindustrialisering og avskaffelse av kapitalismen. Økologisk moderniseringsteori representerer en mer konsensusorientert motvekt. Den grunnleggende posisjonen i denne retningen er typisk at økologiske problemene kan løses gjennom fortsatt modernisering og revisjon av samfunnets institusjoner.

Derfor er det typisk for økologisk moderniseringsteori å legge vekt på løsninger og muligheter for å etablere ”grønn kapitalisme”, for eksempel ny teknologi. Og ikke sjeldent forstås fremveksten av miljøpolitikken som et resultat av at man nå har en «bedre forståelse» av de negative konsekvensene industrialiseringen har påført naturmiljøet. Samfunnet «modnes» og jo bedre forståelse vi har av virkningene i naturen, jo «bedre» miljøpolitikk kan bli ført. 

Her skal jeg ikke gå i dybden – og det er mange andre perspektiver og teoridannelser som kunne vært nevnt – men hva med dualismen? Er det noen av disse perspektivene som overskrider den? På tross av sine forskjeller vil jeg hevde at alle de nevnte perspektivene har det til felles at de viderefører dualismen, de betrakter natur og det sosiale som vesensforskjellige størrelser som i sin «natur» –  er og bør – behandles forskjellig. 

Enten, som Catton og Dunlap, ved å hevde at det naturlige setter noen absolutte grenser for det sosiale. 

Eller, som i økologisk moderniseringsteori, ved å basere analysene på at samfunnets institusjoner gradvis tilpasser seg, etter hvert som vi får bedre forståelse av hvordan naturen ”egentlig” virker. 

Eller som hos enkelte av ny-marxistene, ved å forutsette at slike grenser finnes og vise hvordan kapitalismen bidrar til å drive oss utfor stupet. 

Mer moderate sosialkonstruktivister er vanskeligere å klassifisere, siden de ofte ikke befatter seg med spørsmålet i det hele tatt. De viser «bare» hvordan den menneskelige forståelsen av natur og miljøproblemer er forankret i sosiale prosesser, og at problemet dermed ikke – i alle fall ikke bare – handler om materielle eller «naturlig fakta». Sosialkonstruktivismen har derfor – til dels med rette – blitt kritisert for «økologisk blindhet» og for å ignorerer de konkrete og materielle dimensjonene.

Hvorfor er dualismen et analytisk problem?

Dualismen medfører etter mitt syn til en rekke analytiske svakheter, og reduserer alle de nevnte perspektivene sin evne til å fange opp vesentlige dimensjoner ved dagens situasjon. Hvilken posisjon man tar til slike grunnlagsteoretiske spørsmål kan hevdes å være vesentlig, men har samtidig en karakter som gjør det problematisk å slå endelig fast hva som er den riktige posisjonen. Derfor vil jeg derfor gjerne understreke at jeg ser det slik at det kan gjøres interessante, reflekterte og nyanserte miljøsosiologiske analyser fra ulike grunnlagsteoretiske posisjoner. Det kan også hevdes at Catton og Dunlap har et poeng. Det er fristende å si at det kun er ved å bli helt indoktrinert og disiplinert som sosiolog at man kan tro at mennesker er løsrevet fra natur og at det sosiale kan studeres som noe som ikke er knyttet til naturmiljøet og det materielle. 

Hovedproblemet er at ulike former for realisme gir svært lite rom for en kritisk miljøsosiologi og ofte reduserer miljøsosiologien til en «hjelpevitenskap». Årsaken er at naturen blir forstått som en gitt størrelse, med klare avgrensninger, mekanismer og egenskaper, som naturvitenskapene, i alle fall ideelt sett, kan avdekke. Det sosiale på det andre siden, er formbart og her er det et potensial for intensjoner og handling. Dualismen tillater dermed en verdensforståelse som er bygget opp slik at responser på «naturlig fakta» og den materielle realiteten kan defineres som «rasjonelt», mens responser som er knyttet til ideer og symboler er noe som ”bare er” sosialt og kulturelt, som kunne vært annerledes og som vi kanskje kan klare oss uten. Dette er ikke bare et implisitt perspektiv i mange sosiologiske analyser, jeg mener at en slik forståelse av forholdet mellom det sosiale og naturlige også dominerer det meste av miljøpolitikken. Miljøforskningsprogrammene til forskningsrådet bygger eksempelvis på en slik forståelse av arbeidsdelingen mellom ulike disipliner. 

Dersom miljøsosiologi handler om å bringe naturmiljøet inn i forståelsen av det sosiale, er det derfor – så lenge dualismen består – snakk om å bringe inn kunnskap om natur som grunnlag eller korreksjon til det sosiale. I ytterste konsekvens betyr dette at bedre naturvitenskapelig kunnskap om hvordan naturen virker er helt avgjørende for å forstå og dermed for å løse miljøproblemene. Restansen som det blir opp til sosiologer og andre samfunnsvitere å forklare, er hvorfor slik kunnskap likevel ikke – eller noen ganger faktisk – får betydning. Og dette siste punktet er kanskje det som gjør at sosiologer ofte henfaller til en moderat sosial-konstruktivisme som er agnostisk til betydningen det materielle spiller, eller at de finner seg et annet tema å studere. 

Oppriss til en alternativ forståelse av relasjonen mellom samfunn og natur  

De siste tiårene har dualismen blitt utfordret av flere litt ulike teoridannelser. Jeg tenker her på aktør-nettverks-teori (Latour, 1998, 2004), governmentality-tradisjonen etter Foucault (Foucault, Burchell, Gordon, & Miller, 1991), deler av vitenskapssosiologien (særlig den som kalles STS-feltet) (Jasanoff, 2004), miljøhistorikere (Asdal, 2003; Warde, Robin, & Sörlin, 2018), samt bidrag fra en rekke enkeltforfattere – eksempelvis Ulrich Beck (Beck, 1992).

Veldig mange flere bidrag kunne vært nevnt. Typiske emneknagger for disse perspektivene er at de er post-strukturalistiske og post-konstruktivistiske. Slike «post» betegnelser er ikke selvforklarende, så jeg skal konkretisere hva som kjennetegner dem og hvordan disse teoridannelsen kan bidra til miljøsosiologien. Samtidig må det sies at det er mange ulike varianter, og teoridannelsene er svært langt fra så samstemte at de kan kalles et forskningsprogram. Selv om den neste delen henter inspirasjon fra mange er de i liten grad navngitt, og den kan forstås som en beskrivelse av min egen posisjon. Jeg tillater meg derfor følgende fremgangsmåte 

For det første skal jeg gi en kort beskrivelse av det grunnlagsteoretiske fundamentet jeg mener denne litteraturen gir for å overskride dualismen. 

For det andre skal jeg diskutere hvorfor en slik posisjon er viktig, men ikke perfekt, for å forstå dagens situasjon. 

De ulike bidragene jeg henviste til over har – slik jeg leser dem – det til felles at de tar utgangspunkt i at vår forståelse av verden – både den naturlige og sosiale – alltid er konstruert. Å si at den er sosialt konstruert er likevel feilaktig. Vi må heller forstå vår forståelse av verden som resultatet av en kontinuerlig konstruksjon som alltid er bygget på både materielle og sosiale elementer. Tankemåten kan kort oppsummeres slik:

Enkeltindivider og sosiale institusjoner forholder seg til den verden de er i, og den verden kan kun erfares som en fortolket realitet. Fortolkningen av verden er imidlertid både knyttet til vår materielle forankring i den, og våre begreper, ideer og symboler. Når vi ikke kan kalle dette sosial-konstruktivisme er det fordi dette begrepet impliserer at det sosiale og materielle kan forstås som to ulike sfærer. Som at vi står på utsiden av den materielle verden, og fortolker den rent «sosialt». Et alternativ perspektiv, som jeg støtter, er at mennesker er materielle og at vår forståelse av verden og våre handlinger alltid også har en materiell forankring.

Vi kan derfor ikke forstå mennesker eller samfunn som løsrevet fra en materiell virkelighet eller fra natur. Mennesker er en del av – og forholder seg til – en verden som er både materiell og sosial, samtidig. Det er derfor feil å si at noen ting bare er natur, og at noe annet bare er sosialt. Alt er i utgangspunktet begge deler, og det samtidig. 

Den aller viktigste implikasjonen for miljøsosiologien er at dette gir et annet blikk for naturens materialitet og hvordan vi kan forstå fakta om naturen. Fakta blir bare fakta gjennom at vi kan erfare dem, og den eneste måten å erfare på er gjennom interaksjon med verden, og slik interaksjon er alltid både materiell og sosial. Dette utgangspunktet gir en produktiv inngang til å forstå betydningen av naturmiljøet. Det blir eksempelvis relevant å analysere hvordan det materielle og sosiale blir blandet sammen. Det blir et analytisk prosjekt å utforske hvordan noen egenskaper ved virkeligheten kommer til å bli definert som «naturlige fakta» og andre forhold som «ideer» eller «moral». Og den grunnleggende posisjonen er at sosiologien må søke å forstå dette som resultatet av konstruksjonsprosesser, som har både en materiell og sosial forankring. Fakta om naturmiljøet er derfor ikke noe som «avdekkes» i naturen, fakta må konstrueres gjennom et kontinuerlig arbeid. 

La oss bruke den globale middeltemperaturen som eksempel (inspirert av Miller, Edwards, & Haas, 2001): For å konstruere denne trenger vi måleinstrumenter, både kvikksølv-termometere og mer avanserte varianter på satellitter. Termometere interagerer med våre materielle omgivelser, de må kunne fange opp atomenes bevegelser for å fungere, for å være termometere. Vi trenger også systemer for å loggføre temperaturen ulike steder på kloden, og datamaskiner som er kraftige nok til beregne den globale middeltemperaturen. Det trengs også et stort samarbeid mellom en rekke mennesker – deriblant naturvitenskapelige forskere – som har bygget avanserte modeller som slike målinger kan plottes inn i. I tillegg; den globale middeltemperaturen påvirker ikke samfunn og politikk av seg selv. Aktører må anse målingene som pålitelige og relevante.

Men ved å bli konstruert som et objektivt faktum som måler verden slik den egentlig er, så kan den få betydelige politiske implikasjoner. Og dersom middeltemperaturen hadde blitt konstruert på andre måter, ved hjelp av atomer som bevegde seg saktere eller raskere, ved hjelp av andre måleinstrumenter, en annen måte å loggføre resultatene på, eller ved hjelp av andre statistiske systemer, så ville det vært en annen global middeltemperatur som ble konstruert, med potensielt andre politiske og sosiale implikasjoner. Kort sagt – hele konstruksjonsprosessen er vesentlig for å forstå hvordan samfunnets aktører responderer på, justerer og hele tiden videreutvikler sin relasjon til naturmiljøet. 

Det første en slik posisjon tilfører miljøsosiologien er et grunnlag for studere produksjonen av fakta om naturmiljø og miljøproblemer. Istedenfor å se etter hvordan moral eller politikk påvirker – og besudler – avdekkingen av naturens egentlige egenskaper – åpner det for en utforskning av hva som skal til for å produsere fakta om naturmiljøet og miljøproblemet. Dette gir sosiologer som studerer miljøet et ståsted hvor man ikke i ytterste konsekvens, enten må overlate spørsmålet om sannhetsgehalten i naturvitenskapelige spørsmål til naturvitere eller definere slik kunnskap som sosialt konstruert. Og at det faktisk finnes flere ulike forslag til hva som er den globale middeltemperaturen, blir heller ikke et «problem» som vi trenger å forklare. 

Dette åpner for detaljerte, empirisk forankrede og kritiske analyser av kunnskapsproduksjon som er helt vesentlig for å forstå hvordan vi i dag forholder oss til miljøproblemene. En av grunnene til at slike analyser er viktige, er at samfunnet i dag responderer på miljøproblemer som vanskelig kan erfares direkte. Kunnskapen om klimaendringer og reduksjon av biologisk mangfold er avhengig av avanserte måleapparater, bruk av biologiske indikatorer og avanserte simuleringsmodeller, slik som klimamodellene eller norsk naturindeks. Slike indirekte målesystemer kan forstås som sammensatte og komplekse konstruksjonsprosesser. De er i dag helt vesentlige for hvordan naturen gjøres relevant for samfunnet, for vår kjennskap til problemene og for hvordan vi forsøker å løse dem. De bør derfor være en vesentlig del av det miljøsosiologien studerer.

Et annet viktig bidrag fra dette perspektivet er at konstruksjonen av fakta ikke betraktes som noe som skjer i en ”lukket” naturvitenskapelig sfære. Forskere og vitenskapskvinner kan være vesentlige i konstruksjonsprosessen, men tilnærmingen ber oss se nærmere på hvordan produksjonen av fakta finner sted og hvem det er som bidrar. Og her foreslår de nevnte perspektivene at vi anlegger et svært åpent perspektiv, både objekter og subjekter kan spille en rolle: ulike måleteknikker, instrumenter, loggføringssystemer, vitenskapelige teorier, dokumenter, forskrifter, parlamentariske debatter og moralske prinsipper og så videre – de kan alle vise seg å være viktige elementer i konstruksjonen. 

Dette kan virke som et uoverskuelig prosjekt, men flere av de nevnte perspektivene foreslår også at vi skal legge vekt på å studere situerte handlinger og konkrete praksiser. Istedenfor å studere sluttresultatet, bør man som forsker forsøke å studere prosessene som er involvert i å skape dem. Dette er jo ikke et absolutt krav, men det er en metodologisk anbefaling om å kartlegge de ulike elementene og de komplekse nettverkene som er involvert. 

Her er det fristende å bruke mitt eget avhandlingsprosjekt som eksempel (Andersen, 2017). Avhandlingen gir blant annet en analyse av hvordan norsk miljøpolitikk har utviklet seg i etterkrigstiden. Mest grunnleggende er det at jeg har utforsket hvordan samfunnsaktører – i mitt prosjekt stortingspolitikere – selv gjør naturmiljøet relevant. Det innebærer at jeg ikke har startet ut med en definisjon av hva som er «miljøproblemer» eller hva som er «forurensing». Istedenfor er dette en helt vesentlig del av det som studeres. Utgangspunktet åpner for å gripe aktørenes egen definisjon av hva som er natur, hvorfor den eventuelt bør beskyttes, eller hvorfor det eventuelt er greit med litt mer forurensning.

Dette er altså ikke en studie av hvordan ideen om naturmiljøet er blitt «sosialt konstruert», det jeg først og fremst har ønsket å kaste lys over, er hvordan naturmiljøet og miljøproblemer har blitt en politisk realitet i parlamentet. Med utgangspunkt i stortingsdebatter har jeg derfor forsøkt å spore opp hvilke forståelser av natur og miljøproblemer som vokser frem og hvordan dette skjer. Så utviklingslinjene i miljøpolitikken blir ikke i utgangspunktet analysert som et resultat av maktforhold, ideologi, eller det kapitalistiske system, eller til å være en refleksjon av hva vi vet om hvordan naturen «egentlig er». Istedenfor blir parlamentet fortolket som en arena hvor alle mulige slags hensyn bringes sammen, og hvor det er et empirisk spørsmål hva som spiller en rolle.

Analysen viser at fakta om naturens egenskaper og materialitet slik den er blitt konstruert med tilgjengelige målemetoder, er viktig for parlamentet. Sammen med moral, politiske målsetninger og annet, spiller den en rolle for hvordan man diskuterer hva man bør gjøre. Helt konkrete hendelser, slik som et stort oljeutslipp eller en algeoppblomstring, eller utviklingen av nye måleinstrumenter – kan også potensielt få en betydning for politisk argumentasjon.

Implisitt i min beskrivelse ligger det også en annen metodologisk føring: Historisk-sosiologiske tilnærminger er nyttige og fruktbare på dette feltet. Dette gjelder kanskje spesielt i dagens situasjon, hvor det nesten er dagligdags å bruke apokalyptiske begreper for å mane til handling. En historisk tilnærming gir ofte større rom og distanse for å gripe det særpregede ved nåtidige forståelser og handlinger. I tillegg til at Ulrich Beck (Beck, 1992) er en opplagt referanse skal jeg har nøye meg med å bare vise til et nytt bidrag fra risikoforskeren Zinn (2018) og en begrepshistorisk analyse av «the environment» (Warde et al., 2018).

Avslutningsvis vil jeg trekke frem to nyere trender som jeg mener miljøsosiologien bør forholde seg til og utvikle en bedre forståelse av. De kommer i form av paradokser: 

Første paradoks:

Forståelsen av naturmiljøet bygger i økende grad på at dette er et svært komplekst system som vi vanskelig kan kontrollere, likevel er den dominerende samfunnsresponsen å utvikle systemer for å måle naturtilstanden som kan redusere denne kompleksiteten til binære kategorier som ”trygt” eller ”farlig”. Disse målesystemene er vesentlige for samfunnets respons på problemet. 

Den globale middeltemperaturen har for eksempel blitt en helt sentral målestokk for å ”løse” klimaproblemet. Det trygge nivået er etter Paris-avtalen definert som å være mellom 2 og 1,5 grader celsius økning. Et slikt enkelttall bygger på en enorm forenkling. Klimaendringer er samtidig anerkjent som et svært komplekst problem, som på uoversiktelige måter griper inn i alt fra oljepris, matproduksjon, biodiversitet, migrasjon, PH-nivået i havet, til isutbredelsen ved polene. Og vi vet at det finnes en rekke tilbakekoblingsmekanismer som kan gjøre det vanskelig å forutsi hvilke effekter som vil finne sted ved en gitt påvirkning på klimaystemet. Men selv om denne kompleksiteten anerkjennes, så er den samfunnsmessige responsen knyttet til forenkling. Dette gjelder ikke bare klimaspørsmålet, men er et generelt trekk ved responsen på miljøproblemer. De kan sies å være strukturert av et krav om at miljøeffekter og sannsynligheten for ulike utfall blir nøyaktig kalkulert slik at man kan føre en kunnskapsbasert politikk. Og ideelt sett er det miljøeffekten på det globale økosystemet i evig fremtid som skal kalkuleres nøyaktig.

Slike systemer for å kalkulere effekter på en forenklet måte er ofte av vesentlig politisk betydning ved at de ofte brukes for å sikre maksimal menneskelig nytte av natur, for å sikre at reguleringer er effektive og ikke blir strengere enn «nødvendig». Et hovedproblem er at slike systemer bygger på helt urealistisk høye krav til hva det er mulig å ha kunnskap om, samtidig som mangler ved «kunnskapen» blir håndtert som «kunnskapshull» som kan og skal tettes.

Det å gripe dobbeltheten er både en analytisk og empirisk utfordring. Dette er en av grunnene til at miljøsosiologien trenger et teoretisk perspektiv som åpner opp for kritiske analyser av hva slags kunnskap om naturmiljøet som blir produsert. Derfor kan vi ikke basere sosiologiske analyser av samfunnets respons på en dualisme som i ytterste instans selv definerer naturvitenskapene som en premissleverandør for hva som «egentlig er» miljøproblemer, eller som resultatet av en «diskurs». 

Jeg har i denne sammenheng argumentert for et annet perspektiv: Sosiologien – inkludert miljøsosiologien – bør fortsatt også være studiet av det sosiale gjennom å studere menneskelig interaksjon, hva som former den og hvordan den former og omformer verden rundt seg. Men en uløselig del av dette er vår materielle forankring, og omforming av denne materialiteten.

Andre paradoks:

Vi behandler natursystemet som en uforanderlig størrelse, samtidig som vi diskuterer hva slags naturtilstand vil skal ha i fremtiden. Denne dobbeltheten er for eksempel tilstede i hvordan miljøpolitikken de siste to tiårene i økende grad har dreid seg om å etablere en økosystemforvaltning. Begrepet viser til noen helt konkrete nye systemer for å måle og regulere menneskelig bruk av naturen, men det viser også til en ny mentalitet. Økosystemene er noe som kan forvaltes, og som i en forstand kan styres. 

At mennesker har et forvalteransvar er på den ene siden bare videreføringen av en «gammel» idé om å bevare naturlig natur. Naturen bør bevares slik den er. På den andre siden er behovet for en slik tilnærming forankret i en forståelse av at mennesker har utviklet en betydelig evne til å påvirke og omskape natursystemet – til menneskehetens beste, eller verste.

Dette paradokset blir særlig synlig når pågående menneskelig omforming av natursystemet muliggjør nye utnyttelsesmåter eller endrer hva som er naturtilstanden. For eksempel at temperaturen har steget såpass mye at iskanten i Barentshavet har trukket seg nordover, og at et flertall på Stortinget derfor har funnet det legitimt å åpne for oljeleting der iskanten var før. Rigmor Andersen Eide fra KrF, uttrykte dette slik i en stortingsdebatt for noen år siden (S.tid.2014/15:4565): «Iskantsonen er truet av den globale oppvarminga. Det er paradoksalt nok derfor den har flyttet seg nordover». Paradokset hun valgte å vise til er at menneskelige handlinger hadde endret hvor den biologiske produksjonen i økosystemet fant sted, og dette ble brukt for å hevde at petroleumsproduksjon lengre nord ville være «bærekraftig», fordi den ikke lengre vil gi en negativ påvirkning på økosystemet i iskanten: Økosystemprosessene i iskanten var flyttet og omformet av menneskelige handlinger. 

Dersom en slik realitetsforståelse blir normalen, kan den få betydning for hvordan vi forholder oss til natur. Den vil gjøre det tydeligere at egenskapene til fremtidens natur i alle fall delvis er noe som formes av samfunnet selv, og av politiske beslutninger. Naturgitte egenskaper ved økosystemet kan da svært vanskelige bli lagt til grunn for hva som er en god beslutning. Diskusjonen bør heller være hva slags natur vi ønsker oss i fremtiden, og hvordan vi skal skape – eller for å si det mer provoserende – produsere denne naturen.

For å konkludere: Miljøsosiologi må videreutvikles for å også forstå slike paradokser bedre. En slik miljøsosiologi vil ikke «løse miljøproblemene», men som jeg har argumentert for: Den vil gi verdifulle bidrag til samfunnets selvforståelse.  

Referanser

Andersen, G. (2017). Parlamentets natur. Utviklingen av en legitim miljø- og petroleumspolitikk (1945-2013). Oslo: Universitetsforlaget – https://www.idunn.no/parlamentets-natur 

Asdal, K. (2003). The problematic nature of nature: the post-constructivist challenge to environmental history. History and Theory, 42(4), 60-74. doi:http://www.jstor.org/stable/3590679 

Beck, U. (1992). Risk society: towards a new modernity (M. Ritter, Trans.). London: Sage.

Catton, W. R., & Dunlap, R. E. (1978). Environmental sociology: a new paradigm. The American Sociologist, 41-49. doi:http://www.jstor.org/stable/27702311

Foucault, M., Burchell, G., Gordon, C., & Miller, P. (Eds.). (1991). The Foucault effect: Studies in governmentality. Chicago: University of Chicago Press.

Jasanoff, S. (Ed.) (2004). The States of Knowledge: The Co-Production of Science and Social Order. London: Sage.

Latour, B. (1998). To modernize or to ecologize? That’s the question. In B. Braun & N. Castree (Eds.), Remaking Reality: Nature at the Millenium (pp. 221-242). London: Routledge.

Latour, B. (2004). Politics of nature: How to Bring the Sciences into Democracy. Cambridge: Harvard University Press.

Miller, C. A., Edwards, P. N., & Haas, P. M. (2001). Changing the atmosphere: Expert knowledge and environmental governance. Cambridge og London: MIT Press.

Warde, P., Robin, L., & Sörlin, S. (2018). The Environment: A History of the Idea. Baltimore: John Hopkins University Press.

Weber, M. (1952). The Protestant Ethic and the Spirit of Capitalism. New York Scribner.

Zinn, J. O. (2018). The Proliferation of ‘at risk’ in The Times.

A Corpus Approach to Historical Social Change, 1785-2009. Historical Social Research / Historische Sozialforschung, 43(2 (164)), 313-364. doi:http://www.jstor.org/stable/26454291