En ny tilnærming til sosial handling

Da jeg var student, var de beste sosiologiske teoriene jeg visste de som fikk meg til å forstå verden på en ny måte. De helt selvsagte tingene – alt det jeg bare tok så for gitt at jeg aldri hadde reflektert over det.

Noen ganger kunne det være helt enkle biter som falt på plass. Jeg husker fortsatt hvordan foreleser Rune Aakvik Nilsen i undervisningen av faget sosiologiens klassikere, spurte oss som satt i auditoriet «hva som kjennetegnet det moderne samfunnet?». Og hvordan ingen av oss klarte å tenke på «nasjonalstaten» som et svar. Et konsept med knappe 200 års historie – og langt kortere for mange av verdens land. Likevel så opplagt for oss som hadde levd rundt en tidel av den tida.

Det, i likhet med mange av svarene som vi ga, framsto så selvfølgelige for oss at vi ikke hadde sett noen grunn til å tenke over det. Slik var det med mange deler av samfunnet vårt viste det seg – etter hvert som vi fikk stadig flere redskaper og briller til å forstå det. Og stadig større og mer komplekse aha-opplevelser av både samfunnet og hvordan vi selv var formet av kultur og samfunn, etterhvert som vi dykket dypere ned i det sosiologiske terrenget.

Hva kan sosiologien bidra med?

For meg er dette sosiologi på sitt beste: Kunnskap som får meg til å forstå verden og meg selv i verden på en ny måte. Kunnskap som skaper nysgjerrighet, som gjør en klokere – og noen ganger også med potensiale til å bruke kunnskapen til å handle på og endre samfunnet vårt – og da helst til det bedre. Det er dette jeg ønsker meg fra en sosiologi om miljø- og klimafeltet også.

På miljø- og klimafeltet har vi ikke vært så opptatt av å produsere god, sosiologisk kunnskap. Snarere tvert imot. Da jeg startet som masterstudent ved Universitetet i Oslo i 2010, fikk jeg i stedet høre: «Miljø og sosiologi? Hva har det med hverandre å gjøre?».

I denne teksten vil jeg hevde at sosiologien som fagdisiplin har et stort, uutnyttet potensiale til å utvikle seg på miljø- og klimafeltet. Med det mener jeg ikke at det ikke finnes mange gode enkeltstudier i norsk miljøsosiologi, og flere dyktige sosiologer på feltet. I stedet er det jeg ønsker meg at vi tenker stort. Jeg ønsker meg færre enkeltstudier av holdninger til klima-spørsmål og statistikk over forbruksmønstre. Og heller flere studier som tør å gå bredere ut og tenke mer helhetlig sosiologisk. Som ikke bare er etter boka metodisk, men er virkelig sosiologiske og evner å tenke, analysere og utforske teorier og koblinger på et mer overordnet nivå, selv på et så komplekst felt som miljø- og klimafeltet.

God miljøsosiologi gir oss teoriutvikling, og klarer å koble prosesser på mikro- og makro-nivå som en løsning på det klimaforskning- og debatt hittil har slitt med. God miljøsosiologi vil gi oss gode aha-opplevelser og nye bilder av verden, slik sosiologer har gitt oss på så mange andre felter før.

Tør vi tenke så stort? I denne teksten vil jeg argumentere for at vi kan klare det. Men jeg vil hevde at det er tre premisser som må bli oppfylt for at vi skal skape god og relevant miljøsosiologi:

1.  Vi må klare å konseptualisere endring på en god måte.
   
2. Vi må utvikle og ta i bruk rammeverk som gjør oss i stand til å integrere den materielle virkelighet med sosiale teorier.
3. Vi må gå tett på folks liv.

Det er flere sosiologer jeg kunne trukket på i denne sammenhengen. I denne teksten har jeg valgt å trekke fram én: den britiske sosiologen Elisabeth Shove. I forlengelsen av dette valget vil jeg understreke at praksisfeltet er stort og mangfoldig, og jeg kunne ha viet plass til flere som har bidratt til å tråkke opp dette akademiske feltet , også før Shove. Jeg har valgt Shove fordi jeg ser hennes teori om sosiale praksiser som et fruktbart utgangspunkt for å få norsk miljøsosiologi til å blomstre. Det er dette jeg primært vil bruke denne teksten til. Men først skal jeg gå nærmere inn i de tre premissene jeg har skissert opp.

Premiss 1: Forklare endring

Det aller første premisset for å utvikle en god og relevant miljøsosiologi er at vi må klare å beskrive og forklare endringsprosesser. Utgangspunktet for denne miljøsosiologi-serien er påstanden om at vi nå befinner oss i en overgangsfase lik den sosiologiens grunnleggere befant seg i. Forskjellen er at omstillingen i dag er til en grønn samfunnsorden. Med andre ord: Vi befinner oss i en endrings-fase.

På miljø- og klimafeltet er behovet for endring først og fremst tilstede som et behov i samfunnet vårt. Vårt livsgrunnlag som samfunn er truet som følge av akselererende klimaendringer, og et stadig mer sårbart ressursgrunnlag i naturen. Vi må endre oss om vi skal overleve.

I det ligger også et behov for både å forstå, og potensielt klare å legge til rette for endringsprosesser. På miljø- og klimafeltet kan sosiologien både komme til nytte som kunnskapsdisiplin – som gir oss forståelse av de sosiale prosessene som har ført oss til og fortsetter å føre oss til den krisesituasjonen vi står i i dag. Og som styringsdisiplin: I å gi verktøy å navigere etter som kan skape grunnlag for å endre samfunnet vårt til et bærekraftssamfunn som er tilpasset naturens tålegrenser.

Man kan også si det slik Willy Guneriussen formulerer det i sin tekst i denne serien, det handler om å finne måter vi kan begrense oss på. Det er her utfordringen for en god og relevant miljøsosiologi ligger i å forklare endringsprosesser: Vi må kunne forstå og beskrive de prosessene som fører til økt forbruk og stadig mer press på naturressurser og atmosfære – og vice versa: Hvilke mekanismer er avgjørende i tilfellene der man klarer å snu utviklingen mot overforbruk?

Premiss 2: Integrere den materielle virkelighet

I dette ligger også et behov for å koble sammen deler av vitenskapen som tidligere har vært atskilt. En sentral del av den overgangsfasen vi er inne i – og som også invitasjonen til denne miljøsosiologiserien peker eksplisitt på, innebærer en erkjennelse av at den fysiske virkeligheten vi er del av påvirker oss som samfunn i mye større grad enn før.

Dette behovet har ikke vært der før. Da sosiologien oppsto som fagdisiplin i vestlige land, var det innenfor rammene av et industrisamfunn. Mennesket var, gjennom teknologi, nye oppfinnelser og ny organisering av samfunnet, i ferd med å underlegge seg naturen og strekke seg mot et nytt nivå av materiell velstand. Den voldsomme forurensningen som også fulgte av denne utviklingen ble ikke sosiologenes emne. Sosiologien behøvde ikke å forholde seg til naturen. Naturvitenskapene var allerede godt etablert, og det var naturlig at sosiologien ikke forholdt seg til deres studieobjekter, men stedet konsentrerte seg om å produsere kunnskap som svarte til det behovet den hadde vokst fram som et svar på: rask sosial endring, og hva det gjorde med samfunn, kultur og mennesker.

Nå er vi i en situasjon som utfordrer dette skillet. Naturen har begynt å slå tilbake – og er blitt en trussel mot samfunnet. Som Willy Guneriussen beskrev det i sin tekst i denne serien: «Naturen er ikke lenger den «naturlige», trygge og stabile forutsetningen man har tatt for gitt. Den har endret seg og vender tilbake i form av naturgitte trusler». Den tyske sosiologen Ulrich Beck har beskrevet det som at vi ikke lenger kan forstå naturen som noe som står utenfor samfunnet. I vår tid har naturen blitt «samfunnliggjort», i den forstand at det ikke finnes miljøproblemer som ikke er samfunnsproblemer. Som Beck beskrev det allerede i 1986: «Nå, på slutten av 1900-tallet, er natur samfunn, og samfunn er (også) natur» (Lidskog og Sundqvist 2013:44).

Beck kaller denne nye samfunnsordenen for risikosamfunnet. Zygmunt Bauman, en annen tysk sosiolog har kalt det forbrukssamfunnet, i kontrast til produksjonssamfunnet som dominerte det industrisamfunnet sosiologiens klassikere vokste fram i (Lidskog og Sundqvist 2013:113). I denne serien om miljøsosiologi har den nye samfunnstypen blitt beskrevet som en «grønn samfunnsorden». Uavhengig av hva man kaller overgangen, er en av de sentrale implikasjonene at sosiologien må finne en måte å integrere den fysiske virkeligheten med sosiale teorier. Dette er et helt nytt behov, som stiller store krav til hvordan vi tenker om og gjør vår egen fagdisiplin.

Premiss 3: Gå tett på folks liv

Som jeg innledet med å skrive: God sosiologi, sett i mine øyne, er kunnskap som får meg til å forstå verden og meg selv i verden på en ny måte. Lite av den kunnskapen som blir produsert på miljø- og klimafeltet i dag, er i mine øyne kjennetegnet av det.

I stedet har det blant politikere og i den offentlige debatten, både i Norge og i verden forøvrig, eksistert en tro om at markedet (gjennom kjøp og salg av kvoter og andre markedsmekanismer) og utvikling av ny teknologi (som vil være mer energieffektiv, eller sørge for renere utslipp) vil løse klimautfordringene våre på sikt. Men tenk over det: Et økonomisk marked for kjøp og salg av klimakvoter? Penger til regnskog i Brasil? Teknologiutvikling og fangst av C02? Ingenting av dette berører valgene vi tar i våre hverdager. Det gir meg ikke følelsen av at det angår meg og mitt liv.

Dessverre har dette også kjennetegnet mye samfunnsvitenskapelig forskning på feltet. Naturlig nok; politikken legger sine føringer på mye forskningsmidler. Det er forskere fra statsvitenskap, økonomi og i skjæringspunktet teknologi/vitenskap/politikk som har dominert samfunnsvitenskapens inngang til klima- og miljøfeltet, i sine studier av prosesser og resultater fra internasjonale klimaforhandlinger, effekter av kvotehandel, og utviklingen av nye teknologier. Også her kan man få samme følelsen som når man leser om politiske tiltak i den offentlige debatten: Dette angår ikke meg.

I takt med at vi ser at tidligere tilnærminger ikke har ført fram, er vi nødt til å tenke nytt. Vi må ned til kjernen av problemet: Hva det er som gjør at vi forbruker så mye som vi gjør? Hvilke mekanismer og prosesser har ført oss til det forbrukssamfunnet som Zygmunt Bauman mener beskriver vår nåværende tid?

For å gjøre det må vi tett på folk, og livene vi lever. Her kommer sosial praksisteori inn i bildet.

Sammenligningens metode: Å trigge sosiologisk fantasi

Selv ble jeg delvis introdusert for sosial praksisteori da jeg tok bachelorgraden min ved Universitetet i Oslo. Jeg tok det som blir kalt annenfordypning (40-gruppe) i sosiologigraden i «Miljø og utvikling» ved Senter for utvikling og miljø (SUM), Tilbudet, som dessverre ikke lenger eksisterer, besto av et tverrfaglig løp over ett år, der vi ble introdusert for et bredt spekter av tverrfaglige innganger til miljø-og klima. Av dem var også en del sammenlignende og etnografiske studier som trigget min sosiologiske fantasi.

Blant flere øyeåpnende studier var Harold Wilhites artikkel «A cross-cultural analysis of household energy use behaviour in Japan and Norway» (1996). Her sammenlignet Wilhite, sammen med japanske forskerkolleger, forbruksmønstre i bruken av varmtvann, oppvarming og belysning i Japan og Norge. De to landene er interessante å sammenligne fordi de begge er preget av høyt velstandsnivå, og innbyggere med tilnærmet lik kapasitet for forbruk.

Det interessante ved denne studien var hvor store forskjeller det var i måten vi bruker energi på, og på hva. For eksempel var japanerne langt mer bevisste enn oss nordmenn på strømforbruket sitt, som eksempelvis gav utslag i at de bare pleide å varme opp et rom i huset av gangen. Likevel prioriterte de alltid det daglige, varme og svært energiintensive badet i badekaret. Det var tradisjon og kultur – og deres måte å praktisere hvile på.

I Norge på sin side, viste det seg at etablerte kulturelle konsepter som å ha det koselig, var med på å holde forbruket av belysning og oppvarming høyt. Både i den forstand at vi ikke sparte på energien ved å varme opp kun ett rom på vinteren, men at vi foretrakk å ha det varmt (og koselig) i hele huset. I tillegg synes ikke nordmenn flest det var noe særlig koselig å ha en sterk lyskilde fra taket i stua (som japanerne synes var helt ok). Derfor, viste studien, brukte vi også mye mer energi på belysning med våre i snitt 9,6 lyspærer per stue, der japanerne i snitt hadde 2,6.

Også i vannforbruk var det forskjeller. Flere japanske familier gjenbrukte badevannet fra badekaret som flere av familien hadde badet i til å vaske klær i vaskemaskinen – en praksis som er helt ukjent i Norge (Wilhite et al 1996:800). For en miljøengasjert sosiologistudent var det slående å se hvordan kulturelle og sosiale tradisjoner, vaner og praksiser kunne føre til så ulike måter å bruke energi på.

En forelesning som Tanja Winther holdt fra et forskningsprosjekt som hun hadde utført på Zanzibar i Tanzania ga meg en lignende opplevelse. Winther studerte, i likhet med Wilhite, strøm og energibruk. Hun beskrev hvordan hun hadde hadde blitt overrasket over noen av situasjonene hun så gjentok seg i forskningsprosjektet: Når kvinnene hun fulgte skulle koke opp vann til å fylle termoser, klarte de gang etter gang å måle opp eksakt den mengde vann de trengte å koke opp.

Dette sto i sterk kontrast til Norge, der det normale var å bruke vannkoker – og ofte bomme på vannmengden. Winter beskrev hvordan hun forsto etterhvert at kvinnene her, i motsetning til i Norge, bevisst tok stilling til hvor mye vann de trengte hver gang. Skulle de koke opp en termos med vann, fylte de først termosen med kaldt vann, før de helte innholdet i termosen opp i karet de skulle koke det opp med. Grunnen? Elektrisitet – eventuelt andre former for energi – var et knapphetsgode, og det var dyrt. Det var best å ikke bruke mer energi enn man trengte.

På noen måter kan slike eksempler virke banale. Men det er banalt på samme måte som bevisstheten om at nasjonalstaten er en historisk unik og fortsatt fersk komponent i vårt samfunn, en av flere bestanddeler som vi ikke kan ta for gitt. Det er enkel, men samtidig viktig kunnskap i den forstand at det peker mot at noe kunne vært annerledes.

Det er nettopp kunnskap som peker mot et annerledes samfunn, eller andre måter å organisere oss på, handle på, og være i verden, som vi trenger om vi skal produsere relevant kunnskap på miljø- og klimafeltet. For meg startet denne oppdagelsen ved Senter for utvikling og miljø, og det var noen av studiene jeg ble introdusert for her som satte meg videre på sporet av Elisabeth Shove og hennes praksisteori.

Sosiale praksiser – et overblikk

Slik jeg leser teorien om sosiale praksiser oppfyller det alle tre premissene jeg beskrev tidligere for å skape god miljøsosiologi. I denne teksten har jeg valgt å lene meg på spesielt én bok: The Dynamics of Social Practice av Shove, Pantzar og Watson. Shove og hennes kollegaer har skrevet flere bøker og artikler som kunne vært anvendt i denne teksten. Fordelen ved boka jeg lener meg på her er at den gir en grundig og helhetlig gjennomgang av teoriens analytiske rammeverk.

Hva er sosial praksisteori? Det korte svaret er at det er en måte å forstå hvorfor vi gjør som vi gjør. Sosial praksisteori handler om å forstå bedre alle de rutinene, vanene, praksisene og sosiale konvensjonene vi er innordnet under eller trekker veksler på som mennesker, hva som former dem – og ikke minst hvordan det forandrer seg. Dette er viktig fordi mange av disse rutinene og praksisene er konkrete svar på helt grunnleggende behov hos alle mennesker. For eksempel trenger vi å spise, og vi har et behov for å holde oss noenlunde rene, varme og tørre.

Samtidig varierer svarene på hvordan man møter disse behovene, mellom både kulturer, tid og generasjoner. De ulike svarene på hvorfor vi gjør som vi gjør, er et resultat av ulike sosiale, kulturelle og økonomiske settinger. Hvordan holder du deg selv ren, for eksempel? Hvis svaret er at du dusjer: hvor lenge og hvor ofte dusjer du? Hvor varmt er vannet du bruker? Sannsynligheten er stor for at det er lommeboka di, hvilken del av verden du bor i – og hvilken tidsperiode du lever i – som avgjør nettopp det, som jeg beskrev i eksempelet med energikulturer i Japan og Norge.

Sosial praksisteori slik det er utviklet av Elisabeth Shove er et analyseverktøy som kan brukes på flere typer felt. Det er ikke utviklet spesielt for studier av miljø- og klimarelaterte spørsmål, men er regnet å ha verdi i å utforske flere typer komplekse problemstillinger (Shove et al 2012:2).

Samtidig er teorien spesielt godt egnet for feltet vi nå tar for oss, fordi svarene på spørsmål av typen jeg stilte over har konsekvenser i et miljø- og klimaperspektiv. I kulturer der det har utviklet seg vaner i befolkningen om at det er både digg, normalt og mest hygienisk å dusje mye og lenge, vil man bruke langt mer vann – inklusive varmtvann – enn i kulturer og settinger der man dusjer kort og sjeldent. Varmtvann (og bruk av vann generelt, gjennom dets kretsløp i rensesystemer) krever energi, og med det ofte også utslipp av klimagasser.

Hva er praksisteori?

Siden praksisteori er et større og ganske spredt felt, som også er befolket av en del internasjonalt anerkjente sosiologer, kan det være nyttig å situere sosial praksisteori i et større akademisk landskap før vi går videre.

Sosial praksisteori slik den er presentert av Elisabeth Shove inngår i et større felt av praksisteorier. I noen grad har det likhetstrekk med andre teorier, og skiller seg fra dem på andre måter. Feltet praksisteori har lange tradisjoner, med røtter bakover til Wittgenstein og Heidegger. I samfunnsvitenskapene ble det for alvor kjent og popularisert med den franske sosiologen Pierre Bourdieu, og da spesielt i relasjon til hans begrep habitus – Bourdieus løsning på spørsmålet om hvordan sosial struktur og individers handlinger er sammenkoblet og gjensidig påvirker hverandre.

Bourdieu skrev om praksisteori i tilknytning til hans prosjekt med å utvikle habitus-begrepet, men han utviklet aldri en helhetlig teori om praksiser. Likevel spilte han en viktig rolle i å bringe praksisteori på den sosialteoretiske agendaen på 1980-tallet. En del av årsaken var at habitus-begrepet også resonnerte med andre arbeider på den tiden, som de av hans landsfrende og sosiologkollega Michel Foucault (Shove et al 2012: 6). Her minnet Foucaults konsept om disiplinering om Bourdieus habitus, i synet på at sosial struktur kroppsliggjøres i individer og med det former deres disposisjoner for handling.

Kjennetegnende for begge disse var at praksis ikke nødvendigvis var et resultat av personers verdier eller bevisste valg, men kunne ha komplekse samspill med samfunnet for øvrig og utledes av både underbevisste og miserkjente forhold. Årsaken til praksis var med andre ord ikke alltid synlig eller språklig.

For sosiologer vil også den britiske sosiologen Anthony Giddens teorier om praksiser være velkjent. Ifølge Giddens er det gjennom praksiser aktør og struktur forenes og forstås. På mange måter er Giddens og hans strukturasjonsteori fra 1984 en god inngang for den som vil forstå Shoves praksisteori. Shove er på linje med Giddens i forståelsen av at aktør og struktur påvirker hverandre gjensidig, og i en dynamisk prosess. De deler et syn på at forholdet aktør/struktur skiller seg fra teorier som teorien om rasjonelle valg, med sin mer nedenfra-og-opp-forståelse av samfunnet. Både Giddens og Shove legger på sin side vekt på at folk slett ikke alltid handler bevisst og målrettet. Mye av det vi gjør, og måten vi gjør det på, har i stedet bakgrunn i det ubevisste.

Det unike ved Shove

Shove skiller seg imidlertid fra Giddens på noen punkter. Ifølge Shove er Giddens praksisteori god på å forklare hvordan praksiser er med på å holde samfunn stabile, men stiller svakt i å forklare endring. Resultatet, mener Shove, er at Giddens lar mange viktige spørsmål bli stående ubesvart. Som for eksempel hvordan praksiser endrer seg, utvikler seg og blir borte (Shove et al 2012:4). Alle spørsmål som er viktige å svare på om vi ønsker å endre ikke-bærekraftige praksiser som bidrar til global oppvarming i dag.

En annen helt utpreget særegenhet ved Shoves tilnærming, både sammenlignet med Giddens og mye annen praksisteori, er vekten hun tillegger ting og materialer. Tradisjonelt har praksisteori fokusert på betydningen av delte forståelser, normer, mening og praktisk bevissthet – alt veldig klassiske sosiale fenomener, og både Giddens og Bourdieu sine praksisteorier er hovedsaklig sosiale (Shove et al 2012:23). Shoves sosiale praksisteori tar på sin side utgangspunkt i at ting og våre fysiske omgivelser også har en viktig, konstituerende rolle i dagliglivet.

Her bruker Shove og co delvis ideer som er utviklet innen forskningsfeltet kjent som STS (Science and technology studies), og som har mye til felles med praksisteori, men der forskjellen er at ting og teknologi spiller en sentral rolle i STS. Shoves sosiale praksisteori skiller seg imidlertid fra STS, inklusive innflytelsesrike STS-tenkere som Bruno Latour, i synet på i hvilken grad ting kan strukturere sosial handling. Som Shove, Pantzar og Watson beskriver det slik: «We do not go along with the idea (common in STS) that materials constitute the sticky anchor weights of social action or that they should be treated as immutable and relatively incorruptible transporters of power or influence (Shove et al 2012:10). I stedet inntar de det de selv beskriver som et mer dynamisk perspektiv på relasjonen ting/sosiale praksiser.

Shoves sosiale praksisteori: Tre elementer

Utgangspunktet til Shove er at sosiale praksiser består av et sett med elementer, og at disse elementene kobles sammen når praksisen utføres. Det er når koblingene mellom disse elementene gjøres, endrer seg eller brytes at sosiale praksiser oppstår, utvikler seg, består og/ eller forsvinner (Shove et al 2012:22). Og det er selve elementene, og koblingene mellom disse, som Shove er mest interessert i. Her skiller teorien hennes seg fra mye annen samfunnsteori – og praksisteori – som har en tendens til å ta utgangspunkt i aktørene (individene) og følge dem (Shove et al 2012:22).

I følge sosial praksisteori inngår det tre elementer i sosiale praksiser. Disse tre er alltid til stede, uansett om det handler om å kjøre, å gå, å lage mat – eller annet.

De er:

• materialer – inkludert ting, teknologier, våre fysiske omgivelser, materialer som ting er laget av
• kompetanse– ferdigheter, kunnskap og teknikker
• mening – symbolske meninger, ideer og ambisjoner

Med denne grupperingen gjør Shove og hennes medforfattere en forenkling og en tilføyning.

Å inkludere materialer er som vi har vært inne på er en tilføyning, sammenlignet blant annet med praksis-teoretikere som Giddens og Bourdieu. Samtidig forenkler de sammenlignet med andre på praksis-feltet, når de definerer hva praksiser består av. Den tyske kultursosiologen Andreas Reckwitz, har for eksempel beskrevet praksiser som mønstre, eller grupperinger/blokker, som består av gjensidige avhengigheter mellom elementer som «former for kroppslig aktivitet, mental aktivitet, «ting», og deres bruksområder, bakgrunnskunnskap i form av forståelse, «know-how», følelsestilstander og «motivational knowledge» (Shove et al 2012:7). Ved å beskrive disse i form av tre elementer, gjør Shove og co en forenkling for å gjøre teorien til et nyttig og anvendtbart analyseverktøy.

Derfor inngår det også det man kan kalle flere elementer innenfor hvert av de tre elementene.

I elementet kompetanse setter de ulike former av den bevisste og ubevisste kunnskapen som gjør at vi kan bevege oss i verden, sammen. Her inkluderer Shove og co både den bakgrunnskunnskapen som Giddens beskriver som praktisk bevissthet, praktiske kunnskaper om hvordan man kan utføre en handling, delte forståelser av hva som er godt eller `riktig` å gjøre i en sosial setting, og ren, bevisst kunnskap.

Elementet mening representerer den sosiale og symbolske betydningen av å inngå i, eller utføre, en sosial praksis. Mening viser til våre personlige og sosiale grunner til å gjøre som vi gjør, forankret i mening i nå-tid eller fortid, og/eller med en framtidsplan i sikte.

Det siste elementet, materialer, viser til ting og våre fysiske omgivelser. Det kan være alt fra objekter, infrastruktur, naturen rundt oss og verktøy til våre egne kropper (Shove et al 2012:23-24).

Elementer i bevegelse: Bensinbilen

Hovedformålet til Shove er imidlertid ikke å beskrive hvilke elementer som inngår i en praksis til enhver tid, men hvordan de inngår i ulike konfigurasjoner med hverandre og beveger seg. Et hovedpoeng i teorien at praksiser oppstår, opprettholdes og forsvinner når koblinger mellom elementene oppstår og bryter. For Shove er også denne tilnærmingen et svar på utfordringen med å forklare endring i forståelsen av relasjonen aktør/struktur, uten å å prioritere hverken aktør eller struktur.

La oss ta et eksempel som også har relevans for større, politiske debatter for øyeblikket: bilkjøring.

Bilen – og praksisen med å komme seg rundt ved å kjøre en bil – har blitt en naturlig del av vårt samfunn. Vi har innrettet livene våre utfra at mange av oss skal kjøre bil til vanlige gjøremål. I dag er bilen for mange en helt nødvendig komponent for å få hverdagslivet i det moderne samfunn, med sine toinntektsfamilier, barnehager og generasjoner som bor hver for seg, til å gå rundt.

Men: På samme vis som Rune Aakvik Nilsen minnet meg og mine medstudenter på hvilket rimelig nytt fenomen nasjonalstaten er, minner Shove om at heller ikke praksisen med bilkjøring er naturgitt. Historisk sett skal vi ikke mer enn en generasjon eller to tilbake for å finne en tid der det ikke var vanlig med bil.

For det tok tid for bensinbilen å få fotfeste. Da bensinbilen først kom på starten av 1900-tallet, var den langt fra noen hit som fremkomstmiddel. Det fantes allerede andre måter å komme seg fram på, veier og regler for ferdsel likeså. Det fantes også andre typer biler, som gikk på damp. I 1902 var det faktisk 485 av de 909 bilene som var registrert i «bilens hjemland» USA biler som gikk på damp (Historienet 2015). Bensinbilen brakte ikke så mye annet nytt enn at bensinen i seg selv, noe som på ingen måte var nok til å gjøre bensinbil populært.

I stedet kom de med en del ulemper. Bensinbilene brøt ofte sammen på veien, og krevde derfor tekniske ferdigheter å håndtere. Enten måtte man inneha kompetansen til å reparere bilene selv, eller en egen sjåfør med disse kunnskapene (Shove et al 2012:26-27). Det var ikke mange som hadde denne kunnskapen, noe som gjorde bensinbil upraktisk og dyrt og stort sett forbeholdt de velstående som hadde råd til både bil og egen sjåfør. Bensinbilen var spådd en begrenset framtid: Det tyske bilfirmaet Daimler-Benz beregnet i 1900 at det totale markedet for biler var på under 1.500 i hele Europa, sett ut fra antallet som ville kunne ha råd til en egen sjåfør (Shove et al 2012:30).

Knappe hundre år etter finnes det 1,3 milliarder biler i verden (2017-tall), hvorav de fleste bensinbiler. Antallet forventes å øke til 2 milliarder i 2040 (Wards Intelligence 2017). I fjor var også økende bilsalg og økt bruk av olje i transportsektoren en av hovedgrunnene til at verdens klimautslipp fortsetter å gå opp (BBC 2018).

Hvordan har utviklingen gått fra upopulær og med liten framtidstro, til et produkt som selger i milliarder? Hvorfor ble det bensinbiler som formet det tjuende og tjueførste århundrets transportmønstre? Disse spørsmålene er mulige å dykke inn i gjennom å anvende Shoves praksisteori.

Bilkjøring i endring

Det Shove og hennes kollegaer gjør når de skal forklare 1) hvorfor bensinbilen hadde begrenset popularitet i lang tid, og folk heller holdt seg til tradisjonelle kjøreformer (sosial reproduksjon) og 2) hvorfor det forandret seg (endring), er at de bryter praksisen med å kjøre bil ned til de tre elementene: materialer, kompetanse og mening. Videre ser de på hvordan de har endret seg i relasjon til hverandre.

I tilfellet bilkjøring var koblingen mellom materialer og kompetanse avgjørende. Ulempen ved at man måtte ha råd til å ha en egen sjåfør for å eie en bil, var en åpenbar begrensning for utbredelsen i starten. Teknologiutviklingen skulle bli avgjørende. Kunnskapen som tidligere var forbeholdt sjåføren/mekanikeren ble automatisert – og flyttet inn i bilen selv. Med ett ble det mye lettere å kjøre en bil. Samtidig skjedde det flere utviklinger på samme tid. Organiseringen rundt det å håndtere en bil, utviklet seg. Bensinstasjoner og trafikkskilt poppet opp langs veien, og gjorde det mer forutsigbart å komme seg fram. Garasjer ble vanligere. Flere kjøpte bil, de startet å bli masseprodusert, og jo billigere og enklere de ble å håndtere, jo flere kjøpte dem.

Med det endret også meningen ved å kjøre en bil seg. Først var bilen knyttet til ren velstand og status. Etter hvert som noen flere fikk råd til det ble den knyttet til maskulinitet; det å kunne mestre den nødvendige, tekniske kunnskapen ved å kjøre bil. I tiden med bilens fremvekst i USA hadde det også assosiasjoner til spenning, eventyr, ungdom og `å komme seg ut i frisk luft`. Etterhvert som bilen ble `allemannseie` endret dette seg; bilkjøring ble mindre «kjønnet» og mindre knyttet til status.

Det unike ved denne måten å analysere praksiser på, er måten blikket er rettet mot alle de sosiale, tekniske og organisasjonsmessige prosessene hele veien, og forflytningene av dem. Dette skiller seg fra mange konvensjonelle teorier om utvikling av bilkjøring, som ville fokusert på teknisk og organisasjonsmessig utvikling og spredning, eller kun på de sosiale og kulturelle aspekter ved praksisen. Ved å studere hvordan ulike elementer – knyttet til teknologi, ting, samfunnsmessig organisering, holdninger, kunnskap og mening, påvirker hverandre samtidig (Shove et al 2012:29), tilbyr Shove dermed et svar på det som har vært sosiologiens utfordring i møtet med klima-og miljøutfordringer: å integrere den fysiske virkeligheten i sosiale teorier.

Verdt å merke seg er at ved å koble disse elementene ligger det også en bevissthet om at når elementer møtes og konfigureres på en måte, kan de igjen fortsette å påvirke hverandre. I eksempelet over så vi for eksempel hvordan kjøring tidligere ble assosiert med konsepter som maskulinitet og ungdom. Assosiasjonene eksisterer fortsatt i dag, men de er ikke like tydelige. På samme måte er bilens assosiasjon til `vestlighet` fortsatt tilstede i store deler av verden, men også dette bildet er i ferd med å endre seg raskt, i takt med større, global utbredelse. Samtidig som bilen, nærmest paradoksalt nok, er i ferd med å miste sin tidligere status i Vesten, i takt med en større klimabevissthet.

Vi er i stand til å endre oss

I mine øyne gjør det å løfte blikket på denne måten – å sammenligne praksiser historisk og kulturelt, og se hvordan de har endret seg – det lettere å se at endring er mulig. Det er noe av det som gjør det til god sosiologi. Gjennom denne måten å analysere praksiser på kobles prosesser på makro- og mikronivå sammen. Samtidig blir det lettere for meg som privatperson å få grep om hvordan de store sammenhengene berører mitt liv.

På denne måten kan vi også få utløp for sosiologiens potensiale i det jeg nevnte innledningsvis: I å komme til nytte både som kunnskapsdisiplin og som styringsdisiplin på miljø- og klimafeltet. Som kunnskapsdisiplin, ved å skape forståelse av de sosiale prosessene som har ført oss til, og som fortsetter å føre oss til den krisesituasjonen vi står i i dag. Og som styringsdisiplin, ved å gi verktøy å navigere etter som kan skape det nødvendige grunnlag for å endre samfunnet vårt til et bærekraftsamfunn tilpasset naturens tålegrenser.

Ta sosiologien som nyttig kunnskapsdisiplin først. Her har vi, ved å studere sosiale prosesser som har betydning for miljø- og klima, mulighet til å skape større forståelse for hvordan vi har havnet i den situasjonen vi er i idag – som er nyttig for politikere, forskere og «hvermannsen».

• For forskere: Å studere endringsprosesser ved hjelp av teorier om sosiale praksiser, gir oss muligheter for spennende studier. Bare i Norge akkurat nå er det flere interessante muligheter. Endringsprosessene som er i ferd med å oppstå i kjølvannet av begrepet flyskam, som har dukket opp de siste månedene i Norge, er ett eksempel. Allerede nå ser flyskammen ut til å føre til endring både i offentlig diskurs og faktiske reisemønstre. Utviklingen av el-biler kunne ha vært en annen, og da spesielt interessant å studere ved hjelp av Shoves praksisteori. Bare tenk på alle de nye konfigurasjonene av elementer som har fulgt endringene mot et nærmest hel-elektrisk bilmarked. Blant dem: endring av materialer (utvikling av infrastruktur som ladepunkter), mening (utvikling mot at det er status å ha el-bil, ikke minst ved hjelp av Tesla) og kompetanse (å lære seg å lade en el-bil – en kunnskap som er lett og dermedoppnåelig å tilegne seg).
• For «hvermannsen»: På debatten i Norge ser det ut til at folk i større grad enn før nå ønsker endring. Både skolestreikene for klima, og nyordet flyskam ser ut til å vitne om et stemningsskifte i befolkningen. Folk er på jakt etter kunnskap om hvordan endring kan skje. Her har godt formidlete praksis-studier et stort potensiale til å tilby etterspurt kunnskap.
• For politikere: Politikere på sin side kan få større forståelse for hvilke faktorer som har ført oss dit vi er i dag, som igjen kan gi et grunnlag for å vite hvilke faktorer man må påvirke for å skape endringen man ønsker.

Forståelse av hva som påvirker samferdselsmønstre, er ett eksempel på sistnevnte. Noe av det Shove og hennes kollegaer gjør er å vise hvordan sykling som aktivitet (måte å bevege seg på til jobb, og i fritidsreiser) falt markant i flere europeiske land samtidig. I Storbritannia ble for eksempel 34 prosent av alle reiser gjort på et kjøretøy gjort på en sykkel i 1949, mens tallet kun var 2 prosent femti år senere. Tilsvarende utvikling skjedde i flere nederlandske, danske og tyske byer i årene mellom 1950 og 1975, der sykkelandelen falt mellom 50-85 prosent helt ned til 14-35 prosent. Shove med flere går i sine studier inn i hvilke faktorer som har ført til denne utviklingen, og hvordan politiske responser for å kontre dette har ført til svært forskjellige resultater.

Blant annet har britiske politikere aldri klart å få opp sykkelandelen igjen, mens Nederlands politiske tiltak mot det samme har vært en suksess. Sykkelandelen har gått opp markant, og i dag kan Nederland skilte med 23 millioner sykler, flere enn deres 17 millioner innbyggere, og at nederlendere utfører så mange som 4.5 milliarder sykkelreiser i løpet av ett år (2016-tall, Government of the Netherlands 2018). 

For politikere er det mye læring i å se på hvilke faktorer som har påvirket slike variasjoner som mellom Nederland og Storbritannia. Blant annet kan man se at for å lykkes med politikk, er man også avhengig av ikke-politiske aktører for å ha effekt (Shove et al 2012:162). Politikere som vil endre en praksis , må huske at det ofte ikke er nok å ta tak i ett element, eller påvirke én aktør. Myndigheter også har en viktig rolle i å bygge nettverk, koalisjoner og i skape samarbeid som gjør nye praksiser mulig. Og, hvis de får det til: styre kulturen i en ny retning.

Japan er et eksempel på sistnevnte. I 2005 lanserte de det politiske programmet Cool Biz, som hadde mål om å redusere klimautslipp ved å redusere bruk av airconditioning i offentlige bygg. I stedet for å kjøre airconditionanlegget for fullt, skulle temperaturen nå variere mellom 20 og 28 grader. Samtidig gav politikerne denne oppfordringen til de ansatte: Ta av jakker og slips og kjør en mer uformell stil! Ble det kaldt vinterstid ble de bedt om å ta på mer klær. Det spesielle ved dette politiske programmet var at arkitektene bak ikke bare simpelthen valgte å skru ned temperaturen. De forsto at dette ville utfordre den sosiale praksisen som hadde utviklet seg (påvirket av Vesten) med å kle seg formelt med dress og slips hele året.

De sørget derfor for en rekke grep som skulle påvirke kulturen. Blant annet ble innflytelsesrike personer som statsministeren og medlemmer av regjeringen ble sett med kortermede jobbantrekk ved flere anledninger. De arrangerte også en motevisning med «klimasmarte antrekk» som fikk mye oppmerksomhet. Gjennom dette skrudde de altså ikke bare ned temperaturen, men jobbet bevisst med men å endre hva som ble sett på som normal livsstil på jobb. Resultatet? En reduksjon på 1.720.000 tonn C02, tilsvarende over 1 million flyreiser fra Oslo til New York.

En mulighet til å heve blikket

For meg viser dette sosiologisk kunnskap (og forsåvidt også antropologisk og annen vitenskapelig kunnskap som tar hensyn til mer sosial variasjon) sitt potensiale som styringsdisiplin. Her er det viktig å huske på at vitenskapelig kunnskap også bidrar på mer grunnleggende måter til forme politikkens saker, hva sakene står om, og hvordan de skal gripes an og forstås (Asdal 2011:12).

I klimapolitikken har teorien om rasjonelle valg, som ser oppførsel som et spørsmål om valg, og samfunnet som summen av individuelle valg, vært et dominant paradigme – ofte formulert gjennom ABC-tilnærmingen (Attitude, Behaviour, Choice). (Shove et al 2012:143). Med andre ord har en stor stor andel politiske framstøt blitt rettet mot å endre forbruksmønstre som skal oppmuntre, vri eller sanksjonere husholdninger og individer til å handle annerledes, forbruke annerledes, bruke mindre energi, la bilen stå og sykle mer (Shove at al 2012:140).

Teorien om rasjonelle valg skiller seg fra teorier om sosiale praksiser, som mener at individers valg ikke alltid kan sees som rasjonelle, men i stedet påvirket av både ubevisste prosesser, kultur, klasse og sosial kontekst. Dette betyr ikke at det er noe direkte galt med den type rasjonelle valg-baserte strategier som er rettet mot å påvirke individer, som strategier mot at vi kan påvirke holdninger gjennom mer kunnskap, eller smartere kunnskap, slik blant annet klimapsykologen og økonomen Per Espen Stoknes tar til orde for (Stoknes 2017).

Problemet er at de i seg selv utilstrekkelige, fordi forstår individer som løsrevet fra sosial kontekst. Slik forsvinner mange helt vesentlige nyanser, som potensielt ville ha vært helt sentrale for å lykkes med effektiv politikk.

Innsikter om sosiale praksiser gir ikke et «blue print» for ny politikk. Å bruke praksisteori er på mange måter det motsatte av å lete etter enkle svar, fordi å jobbe på denne måten å endre sosiale praksiser er i sin essens å arbeide med prosesser som er ukontrollerbare (Shove et al 2012:146). Men ved å bruke sosial praksis-teori som intellektuelt fundament og konseptuelt rammeverk, gis vi mulighet til å bygge opp politikk som kan løse systemiske utfordringer (Shove et al 2012:163).

Sosial praksisteori er et svar på alle de premissene for å skape en god og relevant miljøsosiologi som jeg skisserte innledningsvis. Det fører oss tett på folks liv – og de prosessene som er med på å øke forbruket vårt. Det gir oss redskaper til å utvikle generaliserbar og overordnet kunnskap om hvordan sosiale praksiser skapes, formes og ikke minst endres i ulike sosiale settinger, og dermed mulighet til å beskrive mønstre i sosiale prosesser som gjentar seg på tvers av tid og rom samt sosial variasjon (Shove et al 2012: 25). Samtidig løses sosiologiens problem med å forene den fysiske virkelighet med teorier om sosiale teorier.

I dette ligger det store muligheter for nye sosiologiske aha-opplevelser. Også på miljø- og klimafeltet.

Litteratur

Asdal, K. (2011), Politikkens natur – naturens politikk. Universitetsforlaget.

BBC 2018, Cars and coal help drive `strong` C02-rise in 2018.

Guneriussen (2019). Sosiologi og naturforståelse. Sosiologen.no

Government of The Netherlands (2018). Cycling Facts 2018.

Historienet (2015), besøkt 22.06.2019

Lidskog og Sundqvist (2011). Miljøsosiologi. Gyldendal Akademisk.

Wards Intelligence 2017, retrieved 22.06.2019

Shove et al (2012). The Dynamics of Social Practice. SAGE Books.

Stoknes, P. E. (2017), Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming, Tiden Norsk Forlag.

Wilhite et al (1996),  A cross-cultural analysis of household energy use behaviour in Japan and Norway. Energy Policy, Volume 24, Issue 9.