May-Len Skilbrei har bakgrunn fra FAFO, og har blant annet forsket på kvinners erfaringer med prostitusjon.
I dag er Skilbrei professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO. Hun forsker på, og underviser i tema som migrasjon, kjønn og innvandringspolitikk.
Skilbrei er også sjefsredaktør for tidsskriftet Sosiologi i dag.
STAFETT: Sosiologer om samtiden del V
Hva kjennetegner vår samtid? Inspirert av Samtiden og Morgenbladets tematisering av samtidsdiagnoser, vil sosiologen.no i 2015 utfordre norske sosiologer til å svare på dette spørsmålet .
Utfordringen vil ta form av en stafettrunde, med månedlige bidrag.
Femte stafettdeltaker er May-Len Skilbrei, som mottok stafettpinnen etter Thomas Ugelvik.
TEKST: May-Len Skilbrei
ILLUSTRASJON: Lisbeth Moen
Mitt første fag på Universitetet i Oslo var kriminologi. Foreleserne snakket ubesværet om ‘politistaten’ og ‘kontrollstaten’. Da jeg begynte å studere sosiologi like etter, opplevde jeg raskt at sosiologer snakket på andre måter om makt. Sosiologi-foreleserne snakket i liten grad om ‘staten’, i stedet viste de konsekvent til ‘velferdsstaten’. Assosiasjonen mellom staten og ‘alt som er godt’ i sosiologien har ikke blitt mindre påtakelig siden jeg studerte på 1990-tallet, norsk sosiologi har kanskje i enda sterkere grad blitt en alliert av ‘velferdsstaten’. Jeg har ofte tenkt at norske sosiologer bør lese mer Foucault.
Erfaringene fra begge fagene har gitt meg en interesse for å forstå hva staten gjør og en ambisjon om å ikke starte med en antakelse om at staten er grunnleggende kontrollerende eller grunnleggende ivaretakende. Når jeg har blitt utfordret til å beskrive hva som kjennetegner vår samtid, er det nettopp dette som slår meg som mest fremtredende: Utviklingen i hva Staten er og gjør og vår mangelfulle forståelse av dette.
Norsk sosiologi har kanskje i enda sterkere grad blitt en alliert av ‘velferdsstaten’. Jeg har ofte tenkt at norske sosiologer bør lese mer Foucault.
Vår tids `doxa`
Samtidsdiagnostisering vil alltid handle om å sette ord på trekk ved vår samtid som det kan være vanskelig å få øye på eller å problematisere – det Pierre Bourdieu (1977) kaller ‘doxa’, og Foucault for ‘sannhetsregime’ (1980). Hva er så vår tids doxa? Hva er typisk taust i vår tid, og derfor virksomt uten mye motstand?
I vår tid ligger ikke nødvendigvis svaret i spesifikke felt, men snarere i måten feltene virker sammen. Tre viktige stikkord: Nyliberalisme, rettsliggjøring, og den økte betydningen av overnasjonale organer og prosesser.
Forbindelsene endres
Alle tre utviklingstrekk er sentrale for å forstå nåtidig statsmakt, og jeg mener det er en viktig oppgave for sosiologer å studere hva dette betyr for hva staten gjør og hvordan. Det korte, enkle svaret på hva staten gjør er at den både kontrollerer og yter omsorg. Det som ikke er like åpenbart er når staten gjør hva: Når ivaretar staten våre behov? Når kontrollerer den oss?
Disse grensene forblir uklare om vi ikke skjønner hvordan forbindelsene mellom stat og andre samfunnsfelt og mellom ulike sider av staten virker. Som Thomas Ugelvik tidligere i denne samtidsdiagnose-serien har pekt på: Kriminalpolitikk og migrasjonspolitikk virker ikke bare sammen, men griper over tid også inn i hverandres virkeområde og overtar hverandres virkemåter. Gjennom dette virker straff som styringsteknologi sammen med styring gjennom forvaltningsvedtak.
Vi tenker ofte på politimyndigheten som kontrollerende, og offentlige velferdsinstitusjoner og frivillig sektor som ivaretakende. Med nye makt-konstellasjoner, kan det like gjerne forstås omvendt.
Tilsvarende er jeg opptatt av relasjonen mellom kriminalpolitiske og velferdspolitiske målsettinger og virkemidler. Vi tenker ofte på politimyndigheten som kontrollerende, og offentlige velferdsinstitusjoner og frivillig sektor som ivaretakende. Med nye makt-konstellasjoner, kan det like gjerne forstås omvendt. Slik slutter skillet mellom offentlig og privat på den ene siden, og skillet mellom kriminalpolitikk og velferdspolitikk på den andre, å virke på samme måte som tidligere.
Nyliberalismen og rettsliggjøringens kraft
Dette kan forstås som en del av det utviklingstrekket som kalles ‘nyliberalisme’. Nyliberalisme brukes ofte som merkelapp på et nytt forhold mellom stat og kapital. Ikke minst forbindes det med nye, og mer administrative, måter å strukturere forholdet mellom stat og individ på. Akkurat som tidligere tiders styringsteknologier skapte spesifikke mennesker (Foucault 1980), former det nyliberale ikke bare hvilke handlinger vi vil og kan velge. Makt skaper oss.
Det betyr ikke at nasjonalstatens betydning opphører i ‘det nye’ nyliberale regimet, men at hva som ligger i begrepet nasjonalstat og hva staten ‘gjør’, endres. Ikke minst fordi vi lever i en tid da myndighet og oppgaver som pleide å tilhøre staten, er overført til overnasjonale organer og organisasjoner.
En sosiologi om vår samtid må være opptatt av hvordan makt virker her og nå, og ikke bindes av idylliserte forestillinger og dekontekstualiserte begreper
Overnasjonale organer og organisasjoner og grensekryssende relasjoner og styringsinstrumenter får økt betydning, og dette skjer blant annet gjennom prosessene som ofte kalles rettsliggjøring, som viser til hvordan relasjoner, personer og situasjoner i økende grad reguleres gjennom rettsregler og jurister. Overnasjonale lover, konvensjoner og avtaler legger føringer på eller bestemmer nasjonale agendaer. Dette betyr ikke at det ‘lokale’ slutter å være viktig, men at lokale prosesser virker gjennom hvordan det klarer å engasjere og forplikte det overnasjonale (Houge et al. under utgivelse), som igjen styrer nasjonalstatens prioriteringer.
En utfordring for sosiologer
For sosiologer gir dette følgende viktige samfunnsoppdrag: Vi må utforske hva som kjennetegner disse organene og organisasjonene – og endringene i hvordan de virker sammen. Det er ikke gitt at våre tidligere analyseinstrumenter av nasjonalstatlige reguleringsformer har direkte overføringsverdi her.
Nyliberalisme, rettsliggjøring, og den økte betydningen av overnasjonale organer og prosesser er sentrale trekk ved vår tid. Like fullt mangler vi beskrivelser av hva det betyr, og hvordan de virker sammen. Ubesvarte spørsmål som reiser seg er for eksempel: Hva inngår i rettsliggjøringsprosesser i praksis? Hvem og hva gir innhold og retning i måten sosiale problemer blir oversatt til rettslige avgrensede problemstillinger som tas opp i FN? Hvordan formes vi som individer via nyliberale maktkonstellasjoner? Hvordan samvirker det som framstår som en global, nyliberal bølge med lokale kontekster?
Forholdet mellom stat og marked, mellom stat og individ og mellom Norge og verden gjennomgår endringer, men disse transformasjonene blir ofte beskrevet sjablongmessig og uten kritisk refleksjon over betydningen av kontekst. Både nyliberalisme, rettsliggjøring og globalisering blir ofte stående som dekontekstualiserte beskrivelser av nåtiden som jeg mener trenger å utforskes fra og i det partikulære. En sosiologi om vår samtid må være opptatt av hvordan makt virker her og nå, og ikke bindes av idylliserte forestillinger og dekontekstualiserte begreper.
Les tidligere bidrag i samtidsdiagnosestafetten her: «Forenklingens logikk som samtidsdiagnose», «Vi lever i historiens endepunkt» , «Kollektivt refleksjonsunderskudd« og «Grensesosiologi«.
Referanser
Bourdieu, P. (1977). Outline of a Theory of Practice. Cambridge: Cambridge University Press.
Foucault, M. (1980). The History of Sexuality. Harmondsworth: Penguin.
Houge, A.B., K. Lohne og M-L. Skilbrei (under utgivelse). Gender and Crime Revisited: Criminological Gender Research on International and Transnational Crime and Crime Control. Journal of Scandinavian Studies in Criminology and Crime Prevention.
