Jon Elster
Jon Elster (f.1940) Norges mest siterte og innflytelsesrike samfunnsforsker. Han ble magister i filosofi i 1966, og tok doktorgrad ved École Normale Supérieure i 1972. Han ble professor ved University of Chicago fra 1984, senere ved Colombia University, New York, og Collège de France i Paris.
TEKST: Cathrine Holst
I Udødeligheten skriver Milan Kundera om vår dragning mot dem som vi ser vil komme til å sette spor, mennesker med en uvanlig begavelse i en eller annen lei, de som presterer ekstraordinært, og som vi skjønner vil bli husket og snakket om – lenge. I møte med slike kan vår kritiske sans komme til å svekkes, vi kan komme til å tone ned de brister og mangler vi måtte ane også hos disse, for ikke å virke smålige.
Jeg innrømmer glatt at dette er et problem i mitt forhold til Jon Elster. John Rawls skriver i en forelesning, at finner man feil hos Kant, så har man misforstått ham, og må lese en gang til. Rawls skal selvfølgelig ikke tas bokstavelig, og det skal heller ikke jeg når jeg sier at jeg har det slik med Elster.
Men kanskje finnes det en slags kosmisk rettferdighet. Det har vært sagt at Elster-bashing er norske sosiologers favorittsport. Det er en overdrivelse, men intensiteten i en dels motvilje mot Elster i norsk sammenheng er påfallende og ikke forholdsmessig.
Elster har vært toneangivende innenfor vitenskapsteori og samfunnsvitenskapelig teoridiskusjon i en årrekke. Det kommer nok ikke til å skje, men skulle en nordmann fått Holbergprisen, måtte det vært ham. Ulysses and the Sirens kom ut i 1979 og markerer Elsters internasjonale gjennombrudd. Han var da 39 år gammel, og tilknyttet Universitetet i Oslo som – av alle ting – dosent i økonomisk historie. Dette var en mindre strømlinjeformet tid. Hadde Elster vært Elster og født i 1970 hadde han vært professor før de førti, i sosiologi, filosofi eller statsvitenskap.
Det har vært sagt at Elster-bashing er norske sosiologers favorittsport
Ulysses and the Sirens er komplementær til den mindre kjente Logic and Society som kom ut året før. Boken består av fire deler. Del én omhandler forskjellen mellom biologi og sosiologi. Innenfor førstnevnte disiplin kan det formuleres funksjonelle, men ikke intensjonale forklaringer – innenfor sistnevnte er det motsatt. Elster er erklært reduksjonist, men benekter ikke at mye er ulikt i naturvitenskap og samfunnsvitenskap. I Ulysses advarer han mot pseudo-vitenskapelig biologisering av sosiologien. Elster kunne blitt anvendt for, men også mot, Eia i «Hjernevask»-debatten.
Elsters kritikk av funksjonelle forklaringer er Elster på sitt beste. ”A large body of sociological literature seems to rest upon an implicit regulative idea that if you can demonstrate that a given pattern has unintended, unrecognized, and beneficial effects, then you have also explained why it exists and persists”, heter det på side 32. Omfanget av denne ideen og hvem som forfekter den kan diskuteres. At ideen er uvitenskapelig er udiskutabelt – etter Elster.
Ulysses’ del to er opphav til bokens tittel. Odyssevs bandt seg til masten for ikke å la seg friste av Sirenenes sang. Elster diskuterer selvbinding filosofihistorisk og som samfunnsvitenskapelig forklaringsmekanisme. I del tre og fire drøftes ulike sider ved individuell og kollektiv irrasjonalitet. Elster er rasjonalitetens teoretiker, men også irrasjonalitetens. Alt i Ulysses understrekes rational choice-teoriens begrensede empiriske rekkevidde.
Kanon-juryen kunne ha valgt en annen av Elsters engelskspråklige utgivelser – Nuts and Bolts for the Social Sciences eller en av hans mer spesialiserte bidrag. Vi kunne også gått for en av utgivelsene på norsk, Forklaring og dialektikk. Noen grunnbegreper i vitenskapsteorien kom ut på Pax samme år som Ulysses kom ut på Cambridge, omhandler mange av de samme emnene, og er kanskje mer lest blant norske sosiologer. Begge inneholder også ting Elster har fortsatt å beskjeftige seg med, og ting han har lagt bak seg, men av det siste er det mest i Forklaring og dialektikk der fire av ni kapitler er viet en diskusjon av dialektikkbegrepet for spesielt interesserte. I Elsters Explaining Social Behavior fra 2007 finnes ordet dialektikk ikke i stikkordsregisteret.
Elster hadde gjennom flere år et nært samarbeid med sosiolog ved Universitetet i Oslo, avdøde Ole Jørgen Skog. I litteraturlistene i 1979-utgivelsene finnes to norske sosiologer, Eilert Sundt og Gudmund Hernes. Der er ikke mange andre norske referanser, men noen, herunder Francis Sejersted, Fredrik Barth, Nils Roll-Hansen, Dagfinn Føllesdal, Hans Fredrik Dahl, Aanund Hylland og Rune Slagstad.
Elsters referanseunivers strekker seg ellers fra Aristoteles til Ainslie, fra Descartes til Davidson, fra Finley til Freud, fra Kant til Kydland, fra Marx til Merton, fra Pascal til Parfit, fra Sartre til Schelling. Det er knapt med kvinner, slik det gjerne var i 1979. Elsters behandling av litteraturen han anvender kan det menes ulikt om, men de som mener at hans tilfang er smalt, får fortelle oss hva de leser.
