“Om giftermål i Norge. Om sædelighetstilstanden i Norge”

Eilert Sundt er representert med to verk i norsk sosiologikanon, men han kalte aldri det han drev på med for sosiologi. Begrepet var knapt oppfunnet av Comte. Sundts tema var studiet av folkelivet, særlig i de lavere samfunnslag, og han ville selv kalle faget sitt «demologi» – læren om folket. Han var folkelivsgranskingens svar på bondefortellingene, folketonene, Asbjørnsen & Moe, Tidemand & Gude og Ivar Aasen. Han viste fram et Norge som var ukjent og skjult for de dannede klasser i grundige beretninger om fantefolket, om dødelighet, giftermål, sedelighet, edruelighet, byggskikk, husliv, husflid og renslighet.

Sundt hadde norske forløpere og internasjonale inspirasjonskilder, men han skapte en særegen og original blanding av nasjonalromantisk kulturforsking og grundtvigianisme, naturvitenskap og samfunnsforsking. Bevæpnet med statistikk og observasjoner var han både moralist, romantiker og realist når han forente kulturhistorie og sosialforsking med reformatoriske forslag.

Utgangspunktet for Sundts arbeid var fattigdomsproblemet, omstreiferplagen og den sosiale uro som bredte seg etter revolusjonsåret 1848 og tente den opprørske Thranebevegelsen i Norge. Teologen Sundt så det som sin oppgave å bidra til «at udbrede lys og stifte fred i samfundet», og det var ut fra den målsettingen han fikk midler til sine undersøkelser. Han var en blanding av forsker og folkeopplyser, redaktør av bladet Folkevennen og grunnlegger av Christiania Arbeidersamfund.

Sundt gikk til sin forskergjerning med et misjonerende og oppdragende siktemål. Han hadde en sterkt fordømmende holdning til umoral, gamle skikker og løslevned. Det unnlot han heller ikke å belære dem han samtale med på sine forskerferder. Men til grundigere han gikk inn i forståelsen av sammenhengene i folkelivet, til mer sans fikk han for allmuens egne måter å gjøre tingene på. Moralismen ble gradvis avløst av stor respekt til det nedarvede. Han beveget seg fra borger- og embetsmannskulturen som målestokk til å ville forstå folkekulturen på dens egne premisser og med dens innebygde fornuft. Det toppet seg i den store grøtstriden der Sundt forsvarte bondekvinnenes matskikk mot det rasjonelle eksperter kalte fornuftig matstell. Den feiden var en sterkt medvirkende årsak til at han mistet støtte fra de radikale og reformatoriske. Hans sosiologiske tvisyn og trang etter å forstå folkelivet på dets egne premisser, ble hans bane.

Om giftermål i Norge (1866) gir levende innblikk i allmuens livsform og kår gjennom observasjoner og episodiske fortellinger. Samtidig er det en avansert statistisk og sosiologisk analyse av demografiske prosesser. På Sundts tid var den herskende oppfatning at det var et voksende og faretruende onde at det ble stadig flere ubesindige giftermål og mange barn i den ubemidlede stand, og at det var grunnen til fattigdomsproblemet. Sundt prøver ut slike forklaringer og andre stråmenn, og han forkaster dem etter tur med argumentet om at «der må tages hensyn ikke alene til de samtidige, men også til de fortidige omstændigheder.» Det var rett nok mange giftermål og mange barn – ”mange i tal, men ikke mange i forhold.»

Bokas budskap er «Sundts lov» om sammenhengen mellom variasjoner i antall giftermål som inngås i en periode og antall fødsler to-tre tiår tidligere. Sundt regner seg bakover til at bølgegangen startet under nødsårene med stor dødelighet i 1742-43. Han demonstrerer bølgebevegelsene statistisk ved å følge årskull, men han bruker også rikelig med analogier og poetiske beskrivelser: «Antallet af giftermål i de forskjellige aldere vil under almindelige omstændigheder og for en væsentlig del rette sig efter mængden af fødsel i de tilsvarende foregående tidsrum. Det er ligedan, som at vandstanden i elven vil rætte sig efter mængden af den sne, som nogen tid forud er tøet på fjeldet».

I Om sædelighetstilstanden i Norge (tre beretninger 1857, 1864, 1866) var problemet det store antall «uægte børn». Sundt gikk til verket med et fordømmende engasjement mot  lettsindighet og umoral, særlig «natteløberiet». Men fra å være en indignert anklager og refser, ble han stadig mer opptatt av å forstå historiske sammenhenger og sosiale årsaker til de store forskjellene mellom ulike distrikter. Han fant en lovmessighet og orden i «det stadige og foranderlige menneskelivet» som var det motsatte av regelløse tilfeldigheter og mangel på individuell moral: «En skik er som en landevei, som anlagdes i fortiden, og som den nuværende slægt vandrer på».

Natteløberiet ble en del av et større hele, med økonomi, byggeskikken på landet og arbeidslivets sesongvariasjoner. Usædeligheten bunnet ikke i mangel på indre moral, men i ytre og sosiale forhold. Storparten de «uægte fødte børn» var dessuten, når det kom til stykket, født like utenfor ekteskap. Giftermålet måtte bare vente til forholdene lå til rette for det.

Når alt hang sammen med alt, ble det stadig vanskeligere for Sundt å være moralsk refser og moraliserende oppdrager: » Det er vanskeligt at dømme om et enkelt stykke af de lavere klassers sæder, når man ikke kjender det hele.»

Sundt samtidige, Ludvig Daae, kalte hans arbeid «novellistisk Statistik». Hans nitide bruk av folketellinger, amtmannsberetninger og annen kvantitativ statistikk blandes med detaljerte observasjoner og tjukke beskrivelser. Tekstene er spekket med små sidehistorier om hvor og hvordan han kom i samtale med informantene, og han byr på deres livshistorier innvevd i framstillingen. Han fører en slags samtale med seg selv og leserne for å forstå de fenomenene han skildrer og analyserer. Med sin «skeptiserende Interesse» lot han observasjonsmaterialet ha det siste ordet.

Eilert Sundt fikk ingen direkte faglige etterfølgere. Da norsk sosiologi etablerte seg etter andre verdenskrig, hadde faget behov for en forfader og faglig læremester, og man fant Eilert Sundt – i konkurranse med demografi, folkeminne, etnologi, arkitektur, sosial- og kulturhistorie, som også trekker linjer tilbake til Sundt.

Sundt ble norsk sosiologis ikon og bredt publisert på nytt hundre år etter. Det ble etablert som et faktum at dersom han hadde skrevet på et av de store verdensspråkene, ville han ha vært et fast inventar i oversiktsverker om samfunnsforskingens herkomst og en av sosiologiens klassikere på linje med Comte, Le Play og Durkheim. Det var bare rett og rimelig at da samfunnsvitenskapen fikk sitt eget bygg på Blindern i 1968, ble det døpt Eilert Sundts hus.