«Litt om motsetninga mellom Austlandet og Vestlandet»

TEKST: Andreas Hompland

Det er ikke alltid omfanget som teller. Gabriel Øidne får plass i norsk sosiologisk kanon på grunnlag av en 16 siders artikkel i tidsskriftet Syn og Segn nummer 3, 1957 som få har lest, men som mange har et forhold til gjennom fotnoter og referanser. Den lille artikkelen var en enestående og tidlig forløper for teorier og analyser som kom til å prege valgsosiologien og valgforskningen med Stein Rokkan og Henry Valen som sentrale figurer. Den inspirerte også mer generelt til forskning om regionale forskjeller i Norge med vekt på forholdet mellom sentrum og periferi.

Gabriel Øidne var ikke sosiolog av faglig bakgrunn, men på en høyst original måte tok han i bruk sosiokulturelle forklaringsmåter på politiske og samfunnsmessige fenomener. Den gåten han ville løse i «Litt om motsetninga…» er stabiliteten i de regionale forskjellene i stemmegivning og politiske tradisjoner mellom Østlandet og Vestlandet, som han dokumenterer ved å gå gjennom resultatene av stortingsvalgene fra 1891 til 1953 og folkeavstemningene om alkoholforbudet på 1920-tallet.

Han tar for seg og avviser historiske forklaringer om skalletyper og naturforhold, og han drøfter ulikheter i «folkelyndet», men ender med en analyse av ulike «kulturregioner». Han omfortolker skillet mellom øst og vest ved å innføre begrepene ”den mørke kyststripa» der bedehuskulturen dominerte, og den mer frilynte «folkehøgskuleregionen» i fjell- og fjord-Norge. Dette skillet koplet han med historiske forskjeller i eiendomsforhold mellom sosialt egalitære småbonde- og fiskermiljø i sør og vest, og det klassedelte samfunnet i østlandsdalene, på flatlandet og i skogsbygdene der husmannsvesenet hadde sin tyngde.

Øidnes hovedoppgave om Audnedalen handlet om historiske, næringsmessige, kulturelle og geografiske forhold i hans nære oppvekstmiljø. Både der og ellers var han opptatt av de store barnevandringene på 1800- og 1900-tallet da fattigfolks barn dro langt hjemmefra om sommeren for å gjete. Han skrev flere mindre artikler av lokalhistorisk karakter og om politiske forhold ved begynnelsen av 1900-tallet i Norge. Som statsstipendiat fikk han utgitt en bok om Oslos politiske historie på 1900-tallet, med vekt på forskjellene mellom øst og vest i byen.

Det er ikke vanskelig å finne svakheter i «Litt om motsetninga…» og andre av Øidnes arbeider. Han gjorde grundige kildestudier og samlet mange tall, men var ingen overbevisende statistiker, og det er mange eksempler på økologiske feilslutninger. Hans skille mellom kulturregioner, mellom en pietistisk kystkultur og en lysere og mer nasjonal innlandskultur, trenger også nyanseringer. Men innskrivingen i den norske fagtradisjonen av avholdssak, landsmål og lekmannsbevegelsen som motkulturer har han mye av æren for.

Gabriel Øidne hadde aldri noen fast tilknytning til universiteter eller høgskoler. Før han ble statsstipendiat i 1973, var han i en lang periode lærer på Kongens gate skole i Kristiansand, og hans elever forteller at han kunne glimte til med fortellinger, men også at han til tider hadde betydelige disiplinproblemer. Det verserer en tragisk historie om at hans gamle mor, som han bodde hos, kom i skade for å fyre i ovnen med det som skulle bli hans doktoravhandling.

Gabriel Øidne var en faglig frikar og en original outsider i det akademiske liv, et unnselig flogvit fra bygdene som trålet arkivene og drev på med sitt. Han største faglige fortjeneste var og blir en liten forunderlig, nyskapende og inspirerende tidsskriftartikkel. Kombinasjonen av kreativ bruk av indikatorer, sosial innsikt, gode historiske eksempler og en folkelig, men samtidig presis skrivestil, gjør «Litt om motsetninga…” til en perle i det faglige skjæringsfeltet mellom historie, kulturgeografi og sosiologi.