Lurer du på hva som skjer i Syria etter at Bashar Al-Assad forlot landet? Hvorfor gråter og jubler folk om hverandre, og hvorfor har de åpnet fengslene? I så fall kan jeg varmt anbefale å lese boka som den egyptiske sosiologen Salwa Ismail ga ut i 2018 The Rule of Violence: Subjectivity, Memory and Government in Syria.
Boka til Ismail gjorde dypt inntrykk på meg da jeg arbeidet med forskningsprosjektet IMEX: Imagining and Experiencing the Refugee Crisis der vi intervjua folk som hadde flyktet fra Syria i forbindelse med flyktningkrisen i 2015. Mange av de vi snakka med den gangen hadde vært aktive i opprøret mot Syrias tidligere president Assad i 2011, og risikert livet i håp om et mer demokratisk Syria. Noen få hadde sittet i regimets skrekkfengsler og sluppet fri.
Ismails mest sentrale analytiske grep er å vise hvordan utøvd vold, trusselen om vold og minnene om vold var en del av styringsformen i Syria
Dette bokessayet baserer jeg på anmeldelsen jeg skrev av boka i American Journal of Sociology i 2020. Ismails analyse gir en betydningsfull historisk-sosiologisk kontekst for scenene prega av jubel, fortvilelse og sorg som vi har sett i det umiddelbare kjølvannet av regimets fall 8. desember 2024. Ismails mest sentrale analytiske grep er å vise hvordan utøvd vold, trusselen om vold og minnene om vold var en del av styringsformen i Syria under Haffez al-Assads styre fra 1970, via Bashar al-Assads maktovertakelse i 2000, og frem til opprøret som var en del av den Arabiske våren i 2011. Denne voldsutøvelsen har i aller høyeste grad fortsatt etter at Ismails bok setter strek, gjennom den blodige borgerkrigen frem til slutten av 2024.
Ismail baserer seg på kilder fra arkiver, aviser, dagbøker, romaner, filmer og kvalitative intervjuer i perioden 2004-2005 og 2010-2011 med syrere som bodde i Syria eller levde i eksil. Gjennom fem kapitler viser boka hvor dypt forankret vold og trusler om vold var i Syrias styresett gjennom analyser av noen konkrete samfunnsmessige arenaer: fangeleiren, den politiske økonomien og hverdagslivet i klasserom og familier, og gjennomgår den store betydningen av massakren i byen Hama i 1982 og opprøret i 2011 som ble til borgerkrig.
Med utgangspunkt i teoretiske antagelser argumenterer Ismail for at et komplekst nett av diskursive og institusjonelle praksiser skaper et «borgerkrigsregime» bestående av lojalister på den ene siden og unnværlige regimemotstandere som når som helst kan utslettes, på den andre. Hun viser hvordan Assad-regimet har brukt voldens temporalitet [1] for å skape et eksepsjonelt repressivt styresett ved å kombinere fortidens grufulle hendelser med potensialet for vold i fremtiden.
Den spektakulære volden har gjennomsyra absolutt alle aspekter av det sosiale livet
På denne måten har Assad-regimet gjennom 54 år styrt sine innbyggere. Makten den spektakulære volden [2], som foregår i fangeleirene- og de utførte og mulige fremtidige massakrene på egen befolkning representerer, har sammen med den vilkårlige hverdagsvolden gjennomsyra absolutt alle aspekter av det sosiale livet.
Ismails bok gir inngående kunnskap om hvordan frykten og styringspraksisen har utspilt seg helt nede på det familiære og intime nivået, og hvordan den spektakulære voldspolitikken i fengslene (som i de siste ukene av 2024 har blitt åpnet) har vært tett knytta til den hverdagslige undertrykkelsen. Boka er en svært vellykka sosiologisk analyse både fordi den på en sofistikert og imponerende tilgjengelig måte viser konkrete eksempler på hvordan den spektakulære volden i Syria har vært dypt sammenvevd med den utbredte hverdagslige undertrykkelsen, men også fordi den viser regimets avanserte sosiale ingeniørkunst. For eksempel orkestrerte regimet en storskala intern rural-urban migrasjon og koblet den opp mot den politiske økonomien i nabolagene for å skape menneskelige buffersoner og forhindre opprør og motstand i syriske byer. Noe annet som uttegner en vellykka sosiologisk analyse i boka, er utviklinga av gode faglige begrep som gir ny innsikt i regimets dynamikk.
Ismails lansering av begrepet borgerkrigsregime [3] er ikke bare et relevant prisme for å forstå opprørene i 2011 og den faktiske borgerkrigen som hjemsøkte landet frem til slutten av 2024, men hjelper oss også med å forstå al-Assad-familiens styringsstrategier siden de kom til makten. Forfatteren argumenter for at Baath-partiet og dets ledere har styrt Syria i en permanent tilstand av potensiell borgerkrig mellom regimet og dets indre fiender. Dette borgerkrigsregimet innebærer ikke bare bruk av vold, men også aktiv bruk av voldens tidsdimensjon gjennom utnyttelse både av folks minner om tidligere grusomheter og deres frykt for fremtidig vold. Boka viser hvor effektiv vold som styringsform er når det mentale, det emosjonelle og det kroppslige er flettet sammen gjennom minner, erfaringer og frykt.
Frykten for fremtidige massakrer fra regimets side gjorde at setningen «remember Hama» ble hvisket mellom folk dersom noen våget å kritisere regimet.
En nøkkelhendelse som løftes frem i boka er Assad-regimets massakre på egen befolkning i byen Hama i 1982 hvor flere titalls tusen sivile ble drept for å kvele et mulig opprør. Ismail viser hvordan minnet om Hama, og betydningen av at folk visste at regimet var villig til å massakrere sin egen befolkning, fungerte som en potent avskrekkingsmekanisme. Frykten for fremtidige massakrer fra regimets side gjorde at setningen «remember Hama» ble hvisket mellom folk dersom noen våget å kritisere regimet.
Hendelser som den spektakulære volden under Hama-massakren og bevisstheten om nedverdigelser i fengsler som det beryktede Tadmur-fengselet, som i 2015 ble omtalt av BBC som verdens verste fengsel, hadde ikke bare som mål å utslette fangene som politiske subjekter, men var sentrale i regimets kontroll av folks liv utenfor fengslene og langt utenfor byen Hama. Beretninger om regimets ekstreme voldsutøvelse skapte en lammende frykt i hele det syriske samfunnet. Sammen med gleden over regimets fall, sorgen over de døde og håpet om å finne igjen sine slektninger når fengsler som Tadmur og Saidnaya nå har blitt åpna, er det nå for første gang på fem tiår glimt av håp om å sakte slippe tak i denne frykten som sitter så dypt i det syriske samfunnet.
Dette betyr selvsagt ikke at den syriske befolkningen i slutten av 2024 har en naiv tro på at alt nå skal bli bra, eller at folk i Syria ikke lenger frykter fremtiden, men betydningen av at mange syrere akkurat nå har håp om en bedre fremtid er allikevel betydningsfullt. Allerede samme dag som regimet falt var jeg i kontakt med en av dem som kom til Norge i 2015. Han var på vei til Gardermoen og fløy til Damaskus samme kveld. De siste ukene har han filmet mange ulike scener fra Damaskus gater, torg og bygninger. I tillegg til de hjerteskjærende scenene fra fengslene og folk som etter mange år blir gjenforent, synes jeg snuttene av ungdommer som rydder og feier likner mistenkelig på vår dugnad. Det er viktige symbol på det håpet som finnes i Syria akkurat nå.
Fotnoter
[1] Ismail argumenterer for at volden har en viktig tidsdimensjon der både minnene og vissheten om tidligere grusomheter og potensiale for nye grusomheter I fremtiden styrer folks handlinger og bygger et styringssett basert på frykt.
[2] Med spektakulær vold viser Ismail til vold som er ekstrem og fungerer som iscenesettelse av hva regimet har gjort, og er I stand til å gjøre. For eksempel var den ekstreme volden i fengslene ikke bare ment for å knuse fangene som politiske subjekt, den spektakulære volden gjør linjen mellom livet innenfor og utenfor murene uklare ved at det ute i samfunnet eksisterte en visshet om den ekstreme volden.
[3] Med begrepet borgerkrigsregime referer Ismail til et styresett som baserer seg på å sette folket og borgere som motsatte seg regimet opp imot hverandre, borgerkrigsregimet skiller mellom folket og dets indre fiende basert på en ide om sosial ingeniørkunst der en del av befolkningen kan og bør utslettes for å bevare og rendyrke det bestående.
