Ny retning i faget

Viktig sosiologisk bidrag

Grunntesen i boken var at tilskrevne egenskapers relative betydning for oppnådd posisjon var avtagende, og at virkningen av sosial bakgrunn i avanserte samfunn ville minske. Datagrunnlaget var for sin tid et svært nasjonalt utvalg på over 20. 000 individer. Argumenter og analyser ga et differensiert bilde, dog med en hovedkonklusjon om at systemet generelt neppe var mindre rigid i dette hundreåret.

Forfatterne tok i bruk nye analysebegrep i samfunnsforskningen, særlig sti-analyse (path-analysis), forløperen for vår tids Structural Equation Modeling (SEM). Boken kom for første gang ut i 1967, og den har siden vært en sosiologisk standardreferanse. Blau og Duncans arbeid fikk stor betydning for den videre utvikling av mobilitets- og utdanningsforskningen i USA, slik det framgår av egne review-symposier blant annet i American Sociological Review (1968) og i Contemporary Sociology (1992). Det banebrytende verket utgjør en murstein på over 500 sider, likevel framstår stoffet rimelig tilgjengelig.

Akademisk generøsitet

På 70-tallet var Sosiologisk institutt ved UiB et sydende verksted for faglig kreativitet. Bergens-sosiologien skulle etableres, med Ørjan Øyen som sindig oppmann og Gudmund Hernes som kraftfull lagleder. Arbeidet var bredt anlagt; Ivrige hovedfagsstudenter leste klassikerne Weber, Marx og Durkheim parallelt med Arthur Stinchcombes Constructing Social Theories og Hubert Blalocks Causal Inference. Tross hefting motstand mot USA-infisert positivisme måtte kandidatene obligatorisk også innøve seg grunntrinnene i anvendt statistikk.

Etter hovedfag i sosiologi fikk jeg i 1973 mulighet til 12 måneders opphold ved et av USAs fremste fagmiljøer. Det skjedde ved starten av et lengre samarbeid mellom UiB og University of Wisconsin. Jeg var nygift og hadde fru Gro med på ferden. Vi tok oss opprømte rundt i hovedstaden Madison, og vi ble del av et inkluderende fagmiljø og et vennlig nabolag. Byen var et godt sted å være og livet var fint.

Jeg kjente til Blau og Duncans bok fra hovedfaget i Bergen, likevel uten å ha hatt anledning til dyptpløyende gjennomgang. Vel framme i Madison ble det raskt klart at skikkelig utbytte av oppholdet forutsatte grundig innsikt i verket. På toppen av Social Science Building regjerte nemlig de berømte og strenge sosiologene William H. Sewell og Robert M. Hauser. De to ledet arbeidet rundt den såkalte Wisconsin-modellen, et stort longitudinelt forskningsprosjekt direkte i forlengelsen av The American Occupational Structure. Mye ressurser, faglige seminarer og presentasjoner hadde derfor boken som referanseramme.

Fagmiljøet var preget av amerikansk akademisk generøsitet. Ville man for alvor sette seg inn i Blau og Duncans studie fantes en versjon av datagrunnlaget tilgjengelig på huset. Det var bare å sette i gang! For en fersking i faget var dette Mekka, særlig når man samtidig kunne følge avanserte kurs i sosiologisk teori og metode.

Og jeg var på hellig grunn; Sti-analysens far, den geniale genetikeren Sewall Wright, ble jo fortsatt observert i levende live på campus. Å etterprøve Blau og Duncans rapporterte funn ble en lærerik øvelse. Man oppdaget flere nyanser i forhold til bokens konklusjoner. Jeg fant likevel ingen grove feil i deres analyser, heldigvis. I tillegg var det utfordrende å utvikle egne hypoteser om ulikhetsskapende mekanismer, og så holde empiriske implikasjoner av disse opp mot bokens originaldata. I analyserommet i fjerde etasje (det var der datamaskinene hadde sitt liv) gjorde jeg erfaringer om den krevende runddansen mellom teori og empiri som ble sittende i sjel og kropp for resten av livet.

Komplekse prosesser

Utgangspunktet er at yrkesstrukturen står sentralt i stratifikasjonssystemet. Innsikt i de krefter som avgjør sjansene for å nå opp i hierarkiet er avgjørende for dypere forståelse av det moderne samfunn, særlig lagdelingens karakter. I et demokratisk samfunn der sjanselikhet er idealet blir et viktig spørsmål, både teoretisk og politisk, i hvilken grad den sosiale klasse eller etniske bakgrunn som den enkelte fødes inn i befordrer eller hindrer videre muligheter.

Boken analyserte yrkesstrukturen i det amerikanske samfunn i sin tid, og gikk inn på hvilke faktorer som avgjør individets framdrift. Studien var primært basert på et utvalg av yrkesaktive menn i USA. Et variert knippe multivariate tilnærminger ble tatt i bruk. Studien utgjorde den første større empiriske anvendelsen av sti-analyse på sosiologisk data.

Kapittel 5 («The Process of Stratification»), i hovedsak forfattet av Duncan alene, framstår som særlig viktig. Her presenteres grunnmodellen for stratifiseringsprosessen og sentrale analyser i forhold til denne. Denne starter enkelt med en sekvens av fem variabler: fars yrkesposisjon, fars utdanning, sønns utdanning, første jobb, og med yrkesposisjon i voksen alder som siste ledd i diagrammet. Modellen modifiseres deretter i ulike retninger. Gitt visse forutsetninger utviklet Duncan en form for tids-serie-analyse. Resultatene gjør det mulig å trekke slutninger over tid om de ulike faktorers relative betydning for oppnådd posisjon i voksen alder. Varianter av grunnmodellen dukker opp i seinere kapitler, der betydningen av rase/etnisitet, by/land, familiestørrelse, trekk ved søskenflokken og lignende blir analysert.

Inspirasjon fra Vest

Boken gjorde sterkt inntrykk fordi den pekte mot løsninger av spørsmål jeg selv balet med, om hvordan komplekse argumenter rundt utdanning og mobilitet på systematisk vis kunne brynes mot omfattende observasjoner. Mye kunne nok læres fra annen forskningslitteratur, slik som boken La Reproduction av Pierre Bourdieu og Jean-Claude Passeron. Nylesningen av Blau og Duncans bok i Wisconsin-konteksten tegnet for meg likevel et helhetlig bilde. Forfatterne presenterer en tenkemåte, en strategi, for hvordan teoretiske ansatser kan syntetiseres i årsaksmodeller, og hvordan slike konstruksjoner kan prøves og videreutvikles ved hjelp av statistisk analyseverktøy. Uten å være enig i alle deres grep, finnes det etter min mening viktig lærdom i disse allmenne anvisninger for sosiologisk analyse som boken gir.

Erfaringene fra Wisconsin ble viktige på flere vis. Ved hjemkomsten til Hansastaden var stemningen i fagmiljøet påtakelig høy: gjengen i Christiegate var allerede tildelt sentral rolle i den første norske Levekårsundersøkelsen og den første Maktutredningen. Satsingen ga rom for å realisere Bergens-sosiologiens ambisjoner på en helt ny måte. Jeg ble invitert til å bidra, og sammen skulle Hernes og Knudsen utrede Utdanning og Ulikhet, blant annet basert på Natalie Rogoff Ramsøys ferske yrkeshistoriemateriale. Kapittel 4 (NOU 1974: 46) fikk tittel «Tradisjonelt eller nytt klassesamfunn: Reproduksjon av ulikhet eller meritokrati?»

Her undersøkte vi sammenhengen mellom sosial bakgrunn, utdanning og oppnådd yrkesstatus over livsløpet. Yrkeshistoriedata hadde data fra tre kohorter, og ga slik grunnlag for å studere utviklingen av utdanningssystemet over tid. Ett viktig funn var at utdanningens sementerende rolle neppe hadde avtatt. Ekspansjonen i sektoren hadde tilsynelatende ikke gitt større sosial åpenhet, stikk i mot optimistiske forventninger blant mange politiskere og pedagoger. Analysene, som også inneholdt evnenivå og inntekt, ga ny innsikt om hvordan ulikhet gjendannes fra en generasjon til den neste i norsk kontekst. Når man holder framstillingen i Utdanning og Ulikhet opp mot Blau og Duncans (særlig bokens kapittel 5) anes en tydelig forbindelse; De norske sosiologene hentet viktig inspirasjon fra Amerika.

Lærdom for livet

Sammen med Arthur Stinchcombe’s katekisme for teorikonstruksjon har Blau og Duncans verk hatt betydning for hvordan jeg arbeider som sosiolog, både som forsker og lærer. Norges Allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) oppdaget kjapt Bergensmiljøets framgang. Ved opprettelsen av Senter for samfunnsvitenskapelig forskeropplæring ble det allerede i 1978 organisert kurs i kausal modellering og sti-analyse. Med bakgrunn i Wisconsin-erfaringen fikk jeg her mulighet til å bidra, sammen med Hernes og dyktige kolleger ellers. Mange av deltakerne på disse kursene vist seinere godt iver igjen i fedrelandet, som fremragende forskere eller flinke administratorer. Det pedagogiske formatet vi utviklet bygget på læring gjennom kontinuerlig veksling mellom teoretiske modeller og multivariat analyse av reelle data. Denne tilnærmingen har siden vært med meg i forelesningslokalet.

Forskningsprosjektene jeg har deltatt i de seinere ti-år har hatt ulike problemstillingen og forskjellige datakilder, alt fra arbeidsdeling i hjemmet, via aids-kunnskaper i Ghana, til europeiske besteforeldres involvering, samt kjønnsforskjeller i lederkarrierer. De anvendte statistiske tilnærmingene har med årene nok blitt mer varierte og avanserte. Oppskriften fra Blau og Duncan, med teoretisk begrunnende årsaksmodeller og vekt på empirisk prøving har likevel fulgt meg.

Lærdommen gir i dag både humor og alvor i veiledning av PhD-studenter. Selv svært dyktige PhD-ere kan ha over-ambisiøse og flytende forestillinger om eget prosjekt. De kan i slike møter være forløsende å trekke fram logikken til hovedmodellen i The American Occupational Structure, som inspirasjon til hvordan man kan spisse egen teoretisk tenkning.

Og med Stinchcombes vennlige ansikt i minne gjentas gjerne et viktig råd: You have to decide on your dependent variable!