Himmelhvelvingen som slo sprekker

Jeg kom fra Søgne, ei bygd på Sørlandet, og det var mye kristendom i nabolaget. Jeg trodde at søndagsskolen var obligatorisk helt til et stykke opp i folkeskolen, for alle gikk der. Som fersk student i Oslo fra 1966 møtte jeg – og ble en del av – den gryende politiske radikaliseringen i universitetsmiljøet.

Radikalisering betød noe annet den gangen. Jeg passerte gjennom Venstre som styremedlem i Studentvenstrelaget i 1967, og endte snart opp i SF, riktignok meldte jeg meg inn i partiet i en aksjon for å demme opp mot den gryende maoismen, som det først ble kalt, i SFs ungdomsorganisasjon.

Den politiske og sosialetiske vekkelsen satte også sitt preg på det tidligere så ærverdige Norske Studenters Kristelige Forbund, der jeg helt fra starten i Oslo ble et ivrig medlem. Messer med relativt høykirkelig liturgi fredag kveld, deretter ofte samtaler med forsøk på å koble kristen og sosialistisk tenkning og praksis.

Jeg tok i rekkefølge statsvitenskap mellomfag, kristendomskunnskap mellomfag og sosiologi grunnfag. Så fulgte hovedfaget i statsvitenskap, med fordypning i internasjonal politikk, men innholdsmessig brukte jeg minst like mye teori fra religionssosiologien.

Jeg gjorde en innholdsanalyse av norske misjonsblader fra tre tiår, og undersøkte hvordan de beskrev forholdene i u-landa (som vi kalte det), og hvilke strategier de la opp for å skape bedre kår i disse landene. Strategiene var svært individrettede, men med litt større sans for strukturelle endringer i et par av bladene tidlig på 70-tallet.

Ikke minst brukte jeg teoretiske ressurser fra Peter L. Bergers The Sacred Canopy. Elements of a Sociological Theory of Religion, utgitt i 1967. Jeg leste den et par år senere, og ble straks fanget inn av den. Jeg tar ikke mål av meg til å gi et fullgodt sammendrag av boka her, men vil prøve å si noe om hvorfor jeg tror Bergers bok traff meg og noen andre slik den gjorde.

Berger og Luckmann anvendt på religion

Boka faller i to deler, en systematisk og en historisk. Den systematiske delen omtaler religionens meningsskapende funksjoner. Som Berger selv skriver, er de første kapitlene en komprimert (men absolutt leselig) versjon av den boka han sammen med sin gode venn Thomas Luckmann hadde gitt ut året før, i 1966, The Social Construction of Reality.

Også i The Sacred Canopy er mennesket et produkt av samfunnet, og samfunnet et produkt av mennesket. Også her presenteres dialektikken mellom eksternalisering (mennesker som skaper), objektivering (det skapte «størkner» til institusjoner, tradisjoner, maktforhold osv.) og sosialisering/internalisering (mennesker forholder seg til og preges av de objektiverte strukturene).

Jeg leste først The Sacred Canopy, før klassikeren til Berger og Luckmann, og siden Berger der anvender og illustrerer flittig de dialektiske prosessene med eksempler fra religionens verden, syntes jeg faktisk at Bergers bok ga en lettere inngang til de teoretiske resonnementene enn Berger og Luckmanns bok.

Religion som meningsskaping

Første del av The Sacred Canopy er full av eksempler på hvordan religion bidrar til å skape og opprettholde mening, gjennom å skape det Berger kaller et hellig kosmos – en ramme om livet som gir mening også til de vanskelige tingene som skjer i et menneskeliv.

Berger har av og til vært kritisert for å ha havnet i konservative posisjoner, noe som kunne være mildt sagt kontroversielt blant sosiologer fra 70-tallet og utover. Muligens har det sammenheng med at han i økende grad utover fra 70-tallet hadde et påfallende sterkt behov for å markere distanse til studentrevolter og generell radikalisering i vestlige universitetsmiljøer.

Men det har slått meg når jeg har tatt fram The Sacred Canopy igjen at hans religionsteori er full av redskaper egnet til religionskritikk og maktkritikk. I likhet med språket, ordner religionen det kaoset av erfaringer vi møter daglig, og Berger skriver mye om hvordan objektiveringene sakraliseres i religionen, og dermed blir vanskeligere å endre.

Han skriver om hvor viktig religionen er for legitimering, når den bidrar med objektivert «kunnskap» som forklarer og rettferdiggjør den sosiale orden i et samfunn. Han setter ordet kunnskap i gåseøyne, for han har et vidt kunnskapsbegrep, som inkluderer alt mennesker holder for sant.

Religions- og maktkritikk

Berger har av og til vært beskyldt for å ignorere maktdimensjonen i samfunnet, men det ligger mye implisitt maktkritikk i det han skriver om religiøse legitimeringer. Ikke minst ligger det potensiell religions- og maktkritikk i hans behandling av teodicéer. Begrepet henter han fra teologi og religionsfilosofi – via Weber. Det handler om «ondskapens problem», som settes på spissen hvis en tror på en allmektig og god Gud. Mer generelt handler det om å finne meningsfylte forklaringer på ondskap, lidelse og urett.

Nokså upresist kan en si at Berger og Luckmann forsøker å bygge noen broer mellom Marx, Weber og Durkheim i deres dialektiske menneske-samfunn-teori.

Her kan vi finne spor av marxisme, for Berger hevder at de vanligste teodicéer dreier seg om at lidelse og tålmodighet i denne verden vil bli belønnet med et bedre liv etter døden. «You’ll get pie in the sky when you die,» som det heter i visa om Joe Hill – eller «Du får smør ovanfør nær du dør», i Fred Åkerstrøms oversettelse.

Teodicéene gir ikke nødvendigvis lykke, men mening. Både rikdom og fattigdom kan settes inn i en større kosmisk sammenheng, som gjør at både rike og fattige kan finne mening i situasjonen.

Nok et redskap for religionskritikk, enda mer direkte inspirert av Marx, er Bergers beskrivelse av hvordan religion er et mektig verktøy for alienasjon, fremmedgjøring, som er en særegen form for objektivering. Religionen kan transformere menneskelige produkter til noe gudgitt.

Dermed tilsløres at noe er menneskeskapt, og dermed i prinsippet noe menneskene kan endre. Mange av Bergers eksempler på fremmedgjøring gjelder sakralisering av politiske fenomener. Kongen styrer av Guds nåde, Gud velsigner konkrete kriger, osv.

En sterk sekulariseringsteori

Den andre hoveddelen av The Sacred Canopy er en historisk fortelling om hvordan religionen har gått fra å være en himmelhvelving som «alle» befinner seg under og tar for gitt, til å bli en størrelse i stadig færre menneskers liv.

En viktig forklaring på dette hos Berger er at når livssynsmangfoldet først har dukket opp, blir det selvforsterkende. Når mange pretenderer å representere Guds vilje, hver på sin måte, melder tvilen seg. I et moderne samfunn er folk dømt til å velge, og mange velger vekk religionen.

Religionens forklaringspretensjoner krymper også, fra kosmologi til psykologi, som Berger sier. Den unge Berger hadde en sterk sekulariseringsteori, der religionen privatiseres. Økonomien ble først sekularisert, dernest politikken – med unntak av at Gud fremdeles påkalles når noen går til krig, som han skrev.

I hverdagslivet blir religion noe som regulerer familieliv og privatliv. Særlig konservativ religion har dystre framtidsutsikter, hevdet den unge Berger. Religion var avhengig av det han kalte en plausibility structure, ofte forsøkt oversatt til norsk som troverdighetsstruktur.

Religionen blomstret mest når den spilte på lag med andre krefter og overbevisninger i samfunnet. Og når religionens troverdighetsbasis smuldrer opp eller krymper, blir det mer krevende å tro. I den norske debatten om kvinnelige prester likte vi å påpeke at det ble vanskeligere å nekte kvinner adgang til embetet enn for hundre år siden. Da støtte kvinner på mange stengsler det var bred enighet om. Når disse stengslene gradvis ble fjernet eller svekket, ble motstand mot kvinnelige prester særere.

Et annet eksempel vi likte: Helvete ble vanskeligere å forkynne etter hvert som strafferetten ble humanisert og hevntanker illegitime i rettsvesenet.   

Endret syn på sekulariseringen

Siden endret Berger som kjent syn på sekulariseringen og hevdet, ofte med betydelig selvironi, at han tok feil. Han beholdt maksimen om at livssyn er noe som må velges i et moderne, mangfoldig samfunn, men han øvde selvkritikk på å ha undervurdert tendensen til å velge religion, ikke minst konservativ religion.

Han krympet også sekulariseringsteoriens geografiske og sosiale gyldighet til å gjelde særlig det nordlige Europa og akademiske miljøer, ikke minst hans egne fagfeller.

I Bergers fortelling er middelalderen den religiøse gullalder. Da er himmelhvelvingen mest solid. Med en viss rett ble The Sacred Canopy kritisert for å tegne et for massivt og enhetlig religiøst bilde av middelalderen. Var folk så tvers gjennom religiøse da? Mange historikere kom på banen og pekte på religiøs tvang, teologiske stridigheter, religiøs og moralsk likegyldighet og religion i politikkens tjeneste.

Men Bergers poeng var neppe at alle var sterkt religiøst pregede på individnivå. Hans fortelling handler om en religion som alle måtte forholde seg til som en realitet som omga samfunnet.

Sosiologi og religiøs tro – må de kollidere?

Selve boktittelen The Sacred Canopy fortjener en kommentar. Vi unge lovende hadde trøbbel med å finne en god oversettelse. Himmelsk tronstol ble forsøkt, det samme ble det ikke spesielt moderne ordet baldakin. Vi skjønte etter hvert at hvelvingen over en himmelseng het canopy, og vi skjønte også at ordet ikke var spesielt utbredt og vanlig i engelsktalende land heller.

Det ble enda klarere når den engelske Penguin-utgaven av boka kom ut med en annen tittel, mer forståelig, men også kjedeligere: The Social Reality of Religion. Den tittelen forteller forresten også noe om Bergers syn på forholdet mellom sosiologiske tilnærminger til religion og personlig religiøs tro. Han var oppdratt som lutheraner, emigrerte fra Østerrike til USA som 17-åring, og hadde lenge planer om å bli prest.

Sine første sosiologistudier tok han for å bli bedre kjent med det amerikanske samfunn. Hans intellektuelle selvbiografi, som røper hans sans for gode titler, heter typisk nok Adventures of an Accidental Sociologist (2011). Med denne bakgrunnen er det forståelig at han var opptatt av forholdet mellom sosiologi, teologi og religiøs tro.

Metodologisk ateist

Mange religionssosiologer med en tilsvarende religiøs bakgrunn og en mer eller mindre intakt religiøs tro har lest Appendix II i The Sacred Canopy med interesse, og Bergers posisjon her er blitt ganske mainstream i religionssosiologien. Det må være et av de mest leste appendixer i sosiologihistorien. Her finner vi det første av Bergers selvkritiske oppgjør, det andre handlet som nevnt om sekulariseringsteori.

I den tidlige boka The Precarious Vision (1961), som er en sosiologisk kulturkritikk, er Berger tydelig inspirert av teologen Karl Barths skille mellom religion og kristen tro, ofte i forenklet form dosert i norske bedehus: Religion er menneskenes (forgjeves) forsøk på å nå opp til Gud, og kristen tro er Guds vei ned til menneskene.

Berger mente først at sosiologene kunne gripe religionen, men ikke selve kristentroen. Men i The Sacred Canopy er ikke dette skillet lenger holdbart for ham. Sosiologen har fått overtaket. Alle aspekter ved religion, også kristen tro, kan belyses som sosiale fenomener, hevder han nå. Han står fram som det han kaller metodologisk ateist. Sosiologen – og for den saks skyld historikeren – kan analysere alt religiøst som sosiale størrelser.

Men sosiologen kan ikke si alt om religion. Det finnes også andre innfallsvinkler enn den sosiologiske: estetiske, moralske – og religiøse. Spørsmålet om religionens sannhet må sosiologen sette i parentes.

Hvorfor ei amerikansk sosiologibok traff sør- og vestlendinger hjemme

Denne boka leste vi, noen unge studenter, i ei kollokviegruppe i Oslo tidlig på 1970-tallet. Våre veiledere var positive, men faglig måtte vi stort sett greie oss selv. Flere av oss, som Knut Lundby, Olaf Aagedal og undertegnede, endte opp med professorater der religion var en viktig del av forskningsfeltet. Flere kom til.

For å kaste lys over hvor sentral Berger ble, og med noen synspunkter på hvorfor, tillater jeg meg enda litt retrospektiv narsissisme. I 1977 redigerte jeg den første norskspråklige boka om religion fra et sosiologisk perspektiv, Det religiøse Norge, som kom i Gyldendals Fakkel-serie. Her konstaterer jeg i forordet at nesten halvdelen av bidragsyterne eksplisitt tar utgangspunkt i teorier som Berger og Luckmann har utviklet:

«Både Hauglin, Kruse, Lundby, Repstad, Tanggaard og Aagedal er på ulikt vis opptatt av sekularisering og privatisering, og hvordan disse samfunnsmessige utviklingsprosessene har fått følger for religionens betydning, innhold og formidlingsmåte.

Noe av bakgrunnen er nokså banal: Mange av oss har arbeidet med religionssosiologi i nær kontakt med hverandre, og preges av det. Men det ligger et lite «sosiologiens sosiologi»-poeng i at mange av bokas forfattere har bakgrunn i kristne miljøer og identifiserer seg med kristendommen, samtidig som de i studietida ble konfrontert med og mottok sterke politiske og faglige impulser fra marxistisk teori.

I en slik spenningsfylt situasjon måtte Berger og Luckmann fortone seg som meningsfylte teoretiske forankringspunkter. De presenterte en kunnskapssosiologisk teori hvor det på den ene side ble lagt vekt på det samfunnsmessig betingede ved kunnskaper, meninger, ideologier, virkelighetsforståelse (Berger: kunnskap må ha en sosial troverdighetsstruktur for å overleve).

På den annen side skjedde det en avgrensning i denne teorien mot mekanisk materialisme ved å tilegne kunnskapen (meningene, virkelighetsforståelsen) større uavhengighet og samfunnsmessig virkekraft enn innen visse marxistiske retninger. Dessuten ble det presisert, særlig av Berger, at sosiologien som sådan ikke kunne uttale seg autoritativt om religionens sannhet, og ikke burde gå brutalt reduksjonistisk til verks.»

Inviterende

Det gjenstår å nevne en egenskap ved Bergers skrifter som gjorde sitt til at vi leste ham. Han skrev inviterende. Ikke for ingenting het en av hans tidlige bøker, som ble oversatt til norsk, Invitasjon til sosiologi (1963). Han hadde et mindre voldelig forhold til språket enn en god del andre sosiologer.

Han la inn illustrerende og klargjørende eksempler med korte mellomrom. Han gikk ikke av veien for å bruke humor. Han plasserte fotnoter med referanser og tilleggsopplysninger bak i boka, slik at det leseren møter, er en sammenhengende tekst med god flyt.

Som Gustav Erik Gullikstad Karlsaune skrev i en meget lesverdig nekrolog over Berger nylig: «Å lese Berger er som å oppleve at han snakker med deg, langt mer enn at han skriver om noe for deg.» Det gjelder ikke minst hans uhyre produktive fase fra midt på 60-tallet til utpå 70-tallet.

Etter hvert fikk han en del kjepphester, ikke minst politisk. Jeg liker nok best noen av hans tidlige arbeider, ikke minst The Sacred Canopy.

Sosiologisk bokessay

Hvilke bøker har formet norske sosiologer? Sosiologisk bokessay er en ny serie tekster om sosiologiske bøker som har hatt stor betydning for tekstforfatterens sosiologiske tenkemåte. Serien vil løfte frem bøker som har formet profilerte, norske sosiologer – til glede og inspirasjon for andre, og som utgangspunkt for en drøfting av hva som egentlig er kriteriene for en god sosiologisk bok.

Dette er femte bidrag til serien.

Første tekst ut var Willy Martinussens essay om Berger og Luckmanns bok «The Social Construction of Reality», som utkom for 50 år siden i fjor.

Andre tekst var Gustav Erik Gullikstad Karlsaunes essay om Alfred Schütz’ verker.

Tredje tekst var Helene Aarseths essay om Beverly Skeggs og Lisa Adkins’ bok «Feminism after Bourdieu».

Fjerde tekst var Roar Hagens essay om Niklas Luhmann.