Fra pessimistisk postmodernist til optimistisk opplysningssosiolog – min vei fra Bauman til Habermas

Jeg leste den på et kritisk punkt i min akademiske karriere hvor jeg som frafallen postmodernist var på jakt etter et nytt intellektuelt (og sikkert også eksistensielt) fundament.[1] Da var det forløsende å lese boken – jeg ble den bortkomne postmoderne sønnen som vendte hjem til det moderne opplysningsprosjekt. Siden har boken fulgt meg og pekt ut retningen på det som har blitt mitt sosiologiske prosjektet: en samtidsdiagnostiserende positiv frihetssosiologi særlig rettet mot å analysere Den norske modellen.

Jeg er ikke altfor glad i å lese fagartikler. Med sin skjematiske form, komprimerte språk, rapportering av et avgrenset «funn» og ikke minst mangel på mulighet til å «dra på» og stille de store spørsmålene og sette temaer inn i en større sammenheng, finner jeg dem ofte lite givende. Artikler leser jeg av plikt. Bøker, derimot, og ikke minst sosiologibøker, leser jeg av glede. Fagmonografier på alt fra 100 til 2000 sider har et format som gir rom for å tenke de lange tankene og sette sammen mye informasjon til et helhetlig bilde av (et utsnitt av) verden. Slik gir de oversikt, skaper sammenheng og leder til innsikt. Derfor har jeg som praktiserende sosiolog alltid brukt mer tid på å lese bøker enn artikler. Og derfor er det vanskelig for meg å skulle plukke ut én enkelt av de svært mange inspirerende sosiologibøkene jeg har lest. I så fall må et utvalgskriterium legges til grunn.

Her vil jeg ikke ta utgangspunkt i den beste, morsomste, mest utfordrende, mest velskrevne eller mest inspirerende boken jeg har lest, men den viktigste for meg i min akademiske løpebane. Og da er valget enkelt: Between Facts and Norms (heretter BFN), Jürgen Habermas’ demokratiteoretiske hovedverk fra 1992 (tysk originaltittel: Faktizität und Geltung). Jeg leste boken cirka 10 år etter at den kom ut, i en situasjon hvor jeg var på sterk søken etter en faglig-intellektuell (og sikkert også eksistensiell, grensen mellom de to er i mitt tilfelle ofte flytende) plattform. BFN var rett bok på rett sted til rett tid i mitt (akademiske) liv. Den har nå i over 15 år vært mitt akademiske kompass og bidratt til å peile ut en akademisk kurs og posisjon. Så uten BFN ville jeg nok vært en ganske annen sosiolog. Men veien frem til Habermas og BFN var lang og kronglete.

Fra fotballspiller til postmodernist

Etter et år med relativt mislykkede jusstudier (som ikke er å anbefale intellektuelt nysgjerrige unge mennesker) ankom jeg, en forhenværende og intellektuelt underernært fotballspiller, lik hovedpersonen i en Dag Solstad-roman øvre Blindern på annen halvdel av 1990-tallet – rett nok uten koffert. Her begynte jeg på det obligatoriske faget for Ironigenerasjonens intellektuelle falanks på 90-tallet, nemlig idéhistorie, som nok er det faget jeg har lært mest av på ett år – i hvert fall hva gjelder akademisk dannelse. På idéhistorie ble jeg også del av den intellektuelle vekkelsen som hjemsøkte akademia på 1990-tallet.

Jeg konverterte til den guden mange oppegående og kritiske (i hvert fall i egne øyne) unge mennesker med akademiske aspirasjoner innen humaniora- og samfunnsfagene faget på 1990-tallet tilba: postmodernismen. I likhet med mange fra min generasjon kastet jeg meg over franske eller franskinspirerte teoretikere som Foucault, Derrida, Lyotard, Feuerabend, Rorty, Baudrillard, Levinas, Bauman og andre. Jeg skjønte ikke alltid like mye (og mange av disse tekstene skulle ikke «skjønnes» i en mer tradisjonell logisk betydning av ordet), men fikk med meg hovedbudskapet, nemlig at det gjaldt å være «mot» moderniteten og alt den bygget på: fornuft, vitenskap, sannhet, opplysning, fremskrittstro, store fortellinger, individet, orden, effektivitet, differensiering og så videre, som egentlig bare var kamuflerte hersketeknikker for hvite, heteroseksuelle vestlige middelklassemenn.

Og ikke minst gjaldt det å være mot selve inkarnasjonen av den vestlige «logosentrismen», teorimaskinen over alle teorimaskiner: den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas. Ikke bare var han selverklært fanebærer for det vestlig-moderne opplysningsprosjektet, som han beskrev som et «ufullendt prosjekt», og altså noe som burde styrkes og fullføres, ikke avvikles. Han hadde også skrevet en bok, Der Philosophische Diskurs der Moderne («Modernitetens filosofiske diskurs»), hvor han gikk i strupen på våre franske helter Foucault og Derrida samt deres helt og postmodernismens «founding father», filosofen Friedrich Nietzsche.

Første møte med sosiologien

Etter avlagt grunnfag i idéhistorie bestemte jeg meg som nyomvendt postmodernist vårsemesteret 1998 for å ta turen over plassen på øvre Blindern til SV-fakultetet for å begynne på sosiologi. Jeg tok først grunnfag (som tilsvarer dagens bachelor, eller mer presist: 1000-nivået på BA), som innebar ett års fulltidsstudier i sosiologi med avsluttende skoleeksamen (2×8 timer) og muntlig. Pensum var på 4000 sider, hvorav 400 var valgfrie, og det var ingen obligatoriske forelesninger, seminarer eller arbeidskrav. Kort sagt, det gamle grunnfaget var et eldorado for motiverte, selvstendige og engasjerte studenter som var genuint interessert i fagene de studerte.

Dette var før «kvalitetsreformen» for høyere utdanning som forsøker å leie ikke altfor flinke og ikke altfor engasjerte studenter («medianstudenten»), som hovedsakelig er opptatt av «hva kan jeg bruke dette til?», gjennom studiene på (helst) normert tid. Som selvvalgt pensum la jeg opp to postmoderne klassikere, nemlig Paul Feuerabends vitenskapsteoretiske hovedverk Against Method og Zygmunt Baumans ramsalte modernitetskritikk Moderniteten og Holocaust (som var min bibel på den tiden). De to bøkene lå også til grunn for de to seminaroppgavene jeg skrev i løpet av grunnfaget, og som viser hvor sterkt preget jeg var av postmodernismen.

Den første oppgaven var en vitenskapsteoretisk kritikk av Ottar Helleviks Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap, metodeboken på grunnfag. Mitt Feuerabend-inspirerte hovedpoeng var at Helleviks innbitte forsøk på å etablere strikte metoderegler for samfunnsvitenskapen både var forgjeves og uønsket. Det var forgjeves fordi vitenskapshistorien (i hvert fall i Feuerabends lesning) viser at ingen slike allmenngyldige regler finnes eller har blir fulgt, og det var uønsket fordi det er nettopp når forskere bryter regler og går sine egne veier at den beste forskningen oppstår. Oppgaven konkluderte derfor i tråd med Feuerabends vitenskapsteoretiske anarkisme: Regler er ut, kreativitet og ulydighet er inn. Anything goes!

Den andre oppgaven var en kritikk av Durkheims bok Selvmordet, som var en viktig del av grunnfagspensum. Mitt Bauman-inspirerte hovedpoeng var at der Durkheim ser på samfunnet som noe overveidende godt, som en moralsk kraft mennesker trenger for å oppleve fellesskap (unngå sosial isolasjon og «egoistiske selvmord») og regulere sine behov (unngå uendelighetshigen og «anomiske selvmord»), så viser Holocaust i Baumans (Hannah Arendt-inspirerte) fortolkning at gjerningsmennene bidro til jødeutryddelsen nettopp fordi de var godt integrerte og sosialt regulerte moderne samfunnsmedlemmer som gjorde hva samfunnet forventet av dem, nemlig bidro til umoral satt i system – med den pliktoppfyllende byråkraten Adolf Eichmann som paradeeksemplet.

I stedet gikk Bauman (og jeg) til filosofen Emanuel Levinas og argumenterte for at moralens opphav er førsosialt. Det er i det konkrete møtet med «den annen» at (opplevelsen av) moralsk ansvar har sitt spontane (før-institusjonelle) fødested, et ansvar som ofte blir nøytralisert og overkjørt av samfunnet, slik Holocaust er et eksempel på.

Fra Bauman til Habermas

Etter litt nøling valgte jeg å gå videre og ta mellomfag (en halvårig påbygning som tilsvarer dagens 2000-nivå) i sosiologi. Det som gjorde at valget falt på sosiologi, var særlig klassikerne Marx, Weber og Durkheim samt min norske helt og senere veileder Dag Østerbergs usedvanlig velskrevne og inspirerende tekster. De gjorde at jeg forstod at det var mulig å dyrke interessen for «de store spørsmål» innenfor sosiologien. Slik jeg husker det, var beslutningen om å gå videre med sosiologi i svært liten grad styrt av «ytre» faktorer som jobbutsikter og lønn. Jeg valgte utelukkende på grunnlag av faglig interesse.

Men når det ble sosiologi i stedet for idéhistorie eller kristendomskunnskap, de to viktigste utfordrerne, er det ikke utenkelig at jeg kan ha hatt i bakhodet at ved å velge sosiologi kunne jeg holde på med de store spørsmålene, men på en mer empirisk og jobbrelevant måte. Uansett så ble det mellomfag i sosiologi.

Her skulle vi skrive en mellomfagsoppgave (tilsvarer dagens BA-oppgave), og det ble tidlig klart for meg at tiden var kommet for å ta den tyske sosialteoretiske tyren ved hornene. Planen var å bruke Baumans bok Moderniteten og Holocaust samt noen andre modernitetskritiske bøker han har skrevet til å kritisere Habermas for fullstendig å ha oversett det enormt destruktive potensialet i kjernen av det moderne opplysningsprosjektet: folkemord. Holocaust var jo i Baumans fortolkning et ektefødt barn av det moderne samfunn: Både målet (en ordensutopi knyttet til det raserene samfunn) og middelet (det tyske byråkratiet) var utpreget moderne. Og dette måtte en opplysningsoptimist som Habermas ta innover seg.

Dermed måtte jeg for første gang lese Habermas på ordentlig. Og det var et sjokk, i positiv forstand. Jeg ble rammet av et akutt tilfelle av «kraften i det bedre argument». Ikke bare rommet Habermas’ modernitetsteori Baumans kritikk av modernitetens destruktive sider (stikkord: «systemets kolonisering av livsverden»). Hans teori om kommunikativ handling og kommunikativ rasjonalisering rommet også alt det som ikke finner noen plass eller fordreies til det ugjenkjennelig i Baumans modernitetsteori, som rettsstaten, demokratiet, sivilsamfunnet, offentligheten og menneskerettigheter. Kort sagt, sammenlignet med Habermas fremstod Bauman som en lettvekter.

Interessen for Habermas ble også styrket ved at jeg samme semester fulgte filosof Arne Johan Vetlesens forelesninger om Habermas. Dette var før Vetlesen ble uoffisiell Norgesmester i moralsk indignasjon og intellektuell pessimisme og fortsatt stod i opplysningstradisjonen fra Habermas. Vetlesens forelesninger var på sitt introverte vis enormt stimulerende. I god tid før forelesningen satte han seg ned ved kateteret med en tykk bunke håndskrevne A4-ark som han bladde igjennom, helt uten å ense oss studentene som gradvis fylte rommet.

Så tok han av seg brillene (og mistet trolig kontakten med omverden), og sa «ja, hrm (kremt) – da begynner vi». Deretter begynte han å vandre frem og tilbake foran tavlen, uten å se på oss (i hvert fall virket det sånn), mens han holdt et sammenhengende resonnement over 45 minutter som gradvis bygget seg opp fra det enkle til stadig mer komplekse sammenhenger. Så var det pause. Og så gjentok det samme seg i 45 minutter til. Det som gjorde forelesningene hans så gode, var at han lagde en «stor fortelling» som begynte i det enkle og bit for bit la på nye lag med kompleksitet slik at man ble tatt med steder og forstod ting man ikke hadde forstått selv eller klart å tenke seg til på egenhånd. Og det jeg ble tatt med inn i, var altså Habermas’ fascinerende teoretiske univers.

Inspirert både av egen lesning av Habermas og Vetlesens forelesninger innså jeg at Habermas er en langt bedre modernitetsteoretiker enn Bauman. Derfor ble også det opprinnelige utgangspunktet for mellomfagsoppgaven snudd opp ned. I stedet for å bruke Bauman til å kritisere Habermas for å ha en håpløst naiv og optimistisk modernitetsteori som tilslører modernitetens iboende skyggesider, endte jeg opp med å skrive en oppgave som brukte Habermas til å kritisere Bauman for å ha et altfor ensidig og pessimistisk syn på moderne samfunn som overhodet ikke yter studieobjektets kompleksitet rettferdighet.

Jeg blir sosiolog

Etter avlagt mellomfag hadde jeg jobbet meg så langt inn i sosiologien at det ikke var noen vei tilbake – jeg begynte på hovedfag (som tilsvarer dages master) i sosiologi vårsemesteret 2000. Den viktigste delen av hovedfaget, og særlig for en som lik meg var begynt å leke seriøst med tanken på å bli forsker, var hovedoppgaven (tilsvarer dagens MA-oppgave). Den opprinnelige planen, som viser at innflytelsen fra Bauman (men også fra Nils Christies Fangevoktere i konsentrasjonleire, en gullaldersosiologisk klassiker) ikke helt hadde sluppet taket, var å skrive en empirisk orientert oppgave om moderne folkemord. Målet var å vise at moderniteten, tross alle de positive aspektene Habermas fremhever, også har en totalitær skyggeside som må holdes i sjakk.

Jeg ble imidlertid så deprimert av å lese meg opp på forskningen om folkemord, ofte illustrert med bilder, at jeg slo fra meg prosjektet. I stedet valgte jeg å satse på min andre store sosiologiske lidenskap: «stor» («grand») sosiologisk teori. Det var jo muligheten til å adressere de «store» spørsmålene på en empirisk informert måte som i sin tid dro meg inn i faget. Og størst av dem alle var ordensproblemet: Hva holder samfunnet sammen? Dette ble tema for hovedoppgaven min.

I løpet av mellomfaget og starten på hovedfaget hadde jeg i tillegg til Habermas også lest mye Bourdieu, ikke minst inspirert av de ekstremt stringente og stimulerende Bourdieu-forelesningene til daværende stipendiat i sosiologi, Lars Bugge – i mine øyne det største sosiologiske talentet fra min generasjon (han har dessverre trukket seg ut av faget). Et stykke ut i hovedfaget begynte jeg imidlertid også å lese «individualiseringsteorien» til Ulrich Beck og Anthony Giddens, som med sin vekt på individuelle valg i et komplekst «høymoderne» sosialt terreng hvor klasse, kjønn og nasjon ikke lenger utgjør stabile orienteringspunkter gjorde sterkt inntrykk. Ja, den «traff meg» mye mer enn den blytunge klasse- og reproduksjonsteorien til Bourdieu.

Temaet for hovedoppgaven ble derfor: Hva holder et individualisert høymoderne samfunn sammen? Og svaret var selvfølgelig: kommunikativ handling, i Habermas’ utlegning. De to konkurrentene jeg stilte Habermas opp mot, var Bauman, denne gangen hans teori om det postmoderne konsumsamfunnet som forfører samfunnsmedlemmene i egenskap av forbrukere, og Weber, som med sin teori om «byråkratiseringens uoppholdelige fremmarsj» i mine øyne var den mest pessimistiske av klassikerne. Hovedoppgaven forseglet min faglige konvertering fra Bauman til Habermas: fra «postmodernist» til «opplysningssosiolog».

Les også Thora Margareta Bertilssons sosiologiske bokessay veien til kommunikativ handling

En postmoderne bastion

Noe annet som bidro til det, var en endring i min institusjonelle tilknytning. I 2001 fikk jeg et raust hovedfagsstipend fra TIK-senteret ved UiO (Senter for teknologi, innovasjon og kultur), som da holdt til i Forskningsparken. Praktisk hadde det den fordelen at jeg slapp å jobbe ved siden av studiene. Stipendets økonomiske kapital kunne konverteres til kulturell kapital gjennom å frigjøre tid til å lese og skrive. Faglig innebar overgangen til TIK-senteret at jeg kom til det jeg opplevde som en «postmoderne bastion».

Flere av de fast ansatte, stipendiatene og studentene var sterkt inspirert av ulike postmoderne perspektiver som Foucaults diskursanalyse, poststrukturalistisk feminisme, Edinburghskolens kunnskapssosiologi (i en relativistisk fortolkning), Kuhns paradigmeteori (også i en relativistisk fortolkning) og ikke minst Bruno Latour og aktør-nettverksteori (ANT). (Selv om det fantes hederlige unntak, som min «mentor» på TIK, idéhistoriker og Habermas-kjenner Torben Hviid Nielsen.) Dette var et usedvanlig rikt og spennende intellektuelt miljø å bli en del av, og mye mer faglig levende enn studentmiljøet på sosiologi, hvor det var for mye festing og for lite fag etter min smak. Vi som satt på TIK-studentlesesalen, diskuterte fag og de store spørsmål døgnet rundt. Samtidig holdt TIK-miljøet et speil opp for meg: «Se, sånn kan du også bli hvis du ikke passer deg for postmodernismen!». Særlig tre ting bekymret meg:

Det første var hvor notorisk uklare postmodernistene på TIK-senteret var. Spurte du dem for eksempel hva de mente med at kunnskap er «sosialt konstruert», eller hva «symmetriprinsippet» i det «sterke programmet» i kunnskapssosiologien innebar, eller hva det betyr at også ikke-menneskelige «aktanter» kan være aktører på lik linje med menneskelige subjekter, var svarene alltid vage og ulne og vanskelige å få tak på. Og bedre ble det ikke når man gikk til kildene og leste Latour, Foucault, Haraway, Harding, Butler og så videre. Profetenes tekster var preget av en mangel på klarhet jeg fant dypt problematisk og frustrerende: Noe var selvfølgelig, noe (i mine øyne) opplagt galt, og mye uforståelig.

For det andre fremstod postmodernistene på TIK-senteret for meg som relativister, skeptikere og anti-rasjonalister. Av noe selvfølgelig, nemlig at kunnskap alltid er produsert av mennesker innen rammen av sosiale institusjoner, trakk de den konklusjon at vitenskapelig «kunnskap» (alltid med det obligatoriske postmoderne anførselstegnet) sier mindre om en teoriuavhengig virkelighet «der ute» enn den sier om den sosiale Sitz im Leben (posisjonen og interessene) til kunnskapsprodusentene: Forskere og andres appell til «fornuft», «objektivitet», «sannhet» og så videre, var primært å anse som retoriske besvergelser og maktstrategier privilegerte grupper bevisst eller ubevisst tok i bruk for å ivareta sine interesser.

Hvis du presset dem på dette punktet, kunne postmodernistene på TIK-senteret i prinsippet si seg enige i at begreper som fornuft, sannhet og objektivitet ikke var totalt meningsløse. Men så du på hvordan de faktisk gikk frem når de studerte vitenskapelige og andre kunnskapsproduserende praksiser, så spilte de ingen rolle. Da handlet det utelukkende om å gå bak aktørenes selvpresentasjon og avskilte begrepene om sannhet, objektivitet, upartiskhet, realisme og rasjonalitet som aktørene selv gjerne appellerte til.

Og for det tredje skapte postmodernismen det jeg opplevde som et uheldig diskusjonsklima der vi endte vi opp i en rekke metadebatter som kretset rundt (u)muligheten av å etablere sann/objektiv/universell kunnskap. Dette er gøy en stund, men så blir man lei. I tillegg opplevde jeg at saklige argumenter ofte måtte vike plassen for standpunktteoretiske argumenter om kjønn, klasse, institusjonell tilknytning og så videre som effektivt tar livet av enhver debatt: «Det du sier nå speiler din privilegerte posisjon som hvit heteroseksuell vestlig middelklassemann». Ja, hva kan man da si? Kort fortalt opplevde jeg postmodernismen på TIK-senteret som et eksempel på det Jon Elster kaller «soft obskurantisme». Siden har jeg hatt en vedvarende og sterk – nærmest instinktiv – motvilje mot postmodernisme, poststrukturalisme, radikal kunnskapssosiologi og ANT.

Jakten på et PhD-stipend

I løpet av de to årene jeg satt på TIK-senteret, skrev jeg ferdig hovedoppgaven min, og var nå formelt sosiolog. Dermed startet jakten på et PhD-stipend – billetten til det lovede land: en karriere og et liv som forsker og intellektuell. Å kunne leve av hobbyen sin, sosiologisk teori, det mest fascinerende i verden, fremstod for meg som det ultimate liv. Men det skulle ta sin tid å få stipend – nærmere bestemt tre år. Det første året som uteksaminert sosiolog jobbet jeg på Fritt Ord, var timelærer i sosiologi ved UiO og vitenskapelig assistent på Institutt for Samfunnsforskning. De to neste var jeg universitetslektor i sosiologi ved UiO med særlig ansvar for å undervise i moderne sosiologisk teori og klassikerne. Slik fikk jeg i det minste holde på med sosiologisk teori. Men for å komme videre, trengte jeg altså et PhD-prosjekt. Og det bringer meg endelig til BFN.

Jeg visste at jeg ville skrive om «den sosiologiske diskursen om det moderne», altså det jeg siden har kalt samtidsdiagnoser: helhetlige teorier om det moderne samfunnet. Jeg visst også at jeg ville bruke Habermas til å kritisere det jeg oppfattet som en pessimistisk dypstruktur i denne diskursen. Problemet var bare at hittil hadde min forståelse av Habermas primært basert seg på hans 1200 sider lange sosiologiske hovedverk fra 1981, Theorie des kommunikativen Handelns («Teorien om kommunikativ handling»), som jeg i en kraftanstrengelse hadde lest to ganger fra perm til perm i forbindelse med hovedoppgaven. Herfra hadde jeg hentet et «positivt» begrep om det «mikrodemokratiet» kommunikativ handling (språklig formidlet samhandling) ifølge Habermas utgjør. Vi kan nemlig ikke koordinere våre individuelle handlingsplaner gjennom språket, som vi gjør hele tiden (hvorav begrepets sosiologiske relevans), uten gjensidig å forutsette at vi er fornuftige (i stand til å forholde oss til argumenter), frie (velger om vi vil akseptere eller forkaste et talehandlingstilbud) og likeverdige (her gjelder kun «kraften i det bedre argument,» ikke vår sosiale posisjon).

Problemet oppstod når det positive potensialet i dette begrepet skulle løftes opp på makronivå. På samfunnsnivå hadde nemlig Habermas utviklet en pessimistisk samtidsdiagnose hvis kjerne var at en kommunikativt rasjonalisert «livsverden» (hverdagslivet samt institusjoner som familie, kunst, idrett, vitenskap, religion, media og så videre) via penger og makt ble «kolonisert» av «systemene» marked og stat. I modernitetens første fase (kapitalismen slik Marx beskrev den) er det særlig markedet som koloniserer livsverden. Deretter, i velferdsstatens gullalder etter krigen, overtar staten som kolonisator.

Så gjør markedet igjen comeback med den nyliberale globaliseringen fra omkring 1980. En slik teori kan ha mye for seg. Problemet er bare at Habermas ikke er i stand til å peke på noen motkrefter som gjør at den kommunikative handlingen og livsverden kan «slå tilbake» mot systemet. Dermed blir koloniseringen en uavvendelig skjebnekraft som valser over en kommunikativt integrert og forsvarsløs livsverden. Slik ender Habermas i praksis opp med en sosiologisk modernitetspessimisme ikke helt ulik den vi finner hos hans læremestre i Frankfurt, Adorno, Horkheimer og Marcuse – som Habermas paradoksalt nok utviklet sin teori om kommunikativ handling for å unnslippe.

Rett bok på rett sted til rett tid: «Between Facts and Norms»

Jeg visste imidlertid at Habermas hadde skrevet en annen og viktig bok etter Theorie des kommunikativen Handelns, nemlig BFN. Men siden jeg anså den for å være en blanding av juss (rettsteori), statsvitenskap (demokratiteori) og filosofi (politisk filosofi), regnet jeg med at den var mindre relevant for en sosiolog som meg. Som et ledd i å utvikle et PhD-prosjekt, satte jeg meg allikevel ned og leste den. Og det ble et vendepunkt i mitt akademiske og intellektuelle liv. Endelig hadde jeg funnet den plattformen jeg kunne bygge ikke bare PhD-en, men hele mitt faglige prosjekt på.

La meg si litt mer om hvorfor denne boken ble så viktig for meg. Det skyldes ikke at den er spesielt leservennlig. Tvert om så er den lang, kompakt, kompleks, abstrakt og skrevet i et omstendelig og komplisert språk. Den forutsetter også betydelige forkunnskaper innen en rekke forskjellige fag som filosofi, sosiologi, statsvitenskap, lingvistikk og politisk teori. Typisk Habermas, altså. Så det var en jobb å komme seg gjennom den. Skulle jeg valgt den sosiologiboken som har gitt meg mest glede å lese, ville det utvilsomt vært en annen (trolig Sour Grapes av Jon Elster, en sprudlende og analytisk klar bok som har gitt meg flere aha-opplevelser enn noe annet jeg har lest).

Det finnes også andre bøker av Habermas jeg har hatt mer glede av, som Theorie des kommunkativen Handelns og Der philosophische Diskurs der Moderne. Når BFN ble så viktig for meg – ja, den viktigste i mitt akademiske liv – så skyldtes det timing. Det var rett bok på rett sted på rett tid for en sosiolog i teoretisk-eksistensiell nød. Det jeg var på jakt etter til mitt PhD-prosjekt, var nemlig en teori som løftet mikrodemokratiet i kommunikativ handling opp på makronivå og viste hvordan moderne samfunn i stort – og ikke bare ansikt-til-ansikt–samhandling – kan organiseres slik at mennesker gjensidig behandler hverandre som frie, fornuftige og likestilte. Og akkurat en slik teori er det Habermas utvikler i BFN (særlig i kapittel 7 og 8) i form av en modell av det jeg kaller det demokratiske maktkretsløpet.

Dette er en «deltakerteori» om demokrati som viser hvordan medlemmer i moderne samfunn selv kan overvåke, regulere og koordinere basisinstitusjonene som utgjør de sosiale betingelsene deres liv er underlagt. Mer presist er det en prosedural teori for demokratisk menings- og viljedannelse i komplekse moderne samfunn med fem stadier og fem arenaer med hver sin oppgave. Modellen starter «nedenfra», med vanlige folks hverdagsproblemer, og ender i implementeringen av formelle politiske vedtak. Skjematisk ser den slik ut:

(1) I livsverden (hverdagslivet) opplever moderne samfunnsmedlemmer problemer de ikke kan løse på egenhånd.

(2) De slutter seg derfor sammen i sivilsamfunnet for å gjøre noe med disse problemene og varsle samfunnet om dem.

(3) Problemer og løsningsforslag som anses viktige, diskuteres i offentligheten, hvor det etableres en offentlig mening om hvilke utfordringer samfunnet står overfor og hva som bør gjøres for å løse dem.

(4) Det politiske system, som gjennom partier og valg er forankret i sivilsamfunnet og offentligheten, fatter kollektivt bindende beslutninger tuftet på denne enigheten.

(5) Og endelig implementeres disse gjennom rett og forvaltning.

Hvordan bruke Between Facts and Norms?

Hvorfor ble denne relativt enkle modellen for demokratisk kollektiv handling så viktig for meg? Sagt annerledes, hva kunne jeg bruke den til? I første omgang ble modellen av det demokratiske maktkretsløpet den teoretiske ryggraden i PhD-avhandlingen min fra 2009: «Frihet og demokrati i den sosiologiske diskursen om det moderne».

Utstyrt med teorien om kommunikativ handling på mikronivå og teorien om det demokratiske maktkretsløpet på makronivå kunne jeg nå «skyte ned» det jeg oppfattet (og stadig oppfatter) som overdrevent pessimistiske sosiologiske modernitetsteorier (samtidsdiagnoser) hos folk som Bauman, Bourdieu, Parsons, Luhmann, Taylor og Foucault. Men teorien om det demokratiske maktkretsløpet var ikke bare viktig for doktorgraden min, den pekte også ut veien videre for meg som sosiolog etter at jeg disputerte. Det gjelder særlig fire pilarer i mitt pågående sosiologiske prosjekt.

For det første la den grunnlaget for en positiv sosiologi, det vil si en sosiologi om det som fungerer godt – det funksjonelle – i moderne samfunn. Det demokratiske maktkretsløpet er en institusjonell mekanisme for kollektiv problemløsning som viser hvordan medlemmene i moderne samfunn kan løse utfordringer de står overfor, og det på en måte som ivaretar samfunnsmedlemmenes frihet, fornuft og likhet.

For det andre la den grunnlaget for en sosiologisk samtidsdiagnose, dvs. en empirisk forankret, begrepslig formidlet og helhetlig modell av samtiden. Dette fordi det demokratiske maktkretsløpet er sentrum i funksjonelt differensierte moderne samfunn: «hjernen» som binder «organene» (basisinstitusjoner som økonomi, vitenskap, religion, utdanning, helsevesen og kunst) sammen. Dermed kan teorien om det demokratiske maktkretsløpet motvirke den «bindestrekifiseringen» av norsk (og internasjonal) sosiologi i hvert fall jeg bekymrer meg for at er i ferd med å fragmentere faget.

For det tredje har det demokratiske maktkretsløpet vært sentralt i mitt forsøk på å utvikle en frihetssosiologi, en sosiologi om frihetens sosiale betingelser i moderne samfunn. Når vestlig-moderne samfunn er historiens frieste, skyldes det ikke minst de muligheter det demokratiske maktkretsløpet gir «vanlige» folk til å påvirke de sosiale (institusjonelle) rammene for sine liv.

Og endelig løper de tre foregående punktene sammen i det jeg er mest opptatt av nå for tiden, nemlig å lage en sosiologisk teori om Den norske modellen knyttet til en positiv samtidsdiagnostisk hovedtese om frihetens demokratisering. Når dagens Norge er et så vellykket samfunn, så skyldes det at friheten til å leve «sitt eget liv» ikke lenger er et eliteprivilegium forbeholdt de få, men er tilgjengelig for de brede lag av befolkningen. Og det demokratiske maktkretsløpet har vært motoren i denne prosessen. Embetsmannsstanden rigget det demokratiske maktkretsløpet de første par-tre tiårene etter 1814. Deretter har sosiale bevegelser som bonde-, arbeider- og kvinnebevegelsen brukt det til å kjempe for å inkludere stadig nye grupper i samfunnet – med frihetens demokratisering som resultat.

Tilfeldighet eller intellektuell nødvendighet?

La meg runde av. Jeg har ofte lurt på om det var rene tilfeldigheter som gjorde at BFN ble så viktig for meg – med de konsekvenser det har hatt for min utvikling som sosiolog. Kunne en annen bok gjort meg til en helt annen sosiolog? For eksempel en kritisk bindestrekssosiolog opptatt av sosial ulikhet? Jeg tror ikke det. Rett nok er mitt forhold til Habermas og BFN preget av en kombinasjon av «kritisk veiskille» (jeg trengte en teori til PhD-prosjektet) og «stiavhengighet» (når jeg først hadde investert mye tid, krefter og følelser i Habermas, var det vanskelig å snu).

Men det var mye mer enn tilfeldighetene – kontingensens tummel, som jeg ville sagt i mine postmoderne dager – som spilte inn. Det var også et betydelig innslag av det jeg vil kalle intellektuell nødvendighet: I BFN lager Habermas en modell av velfungerende demokratiske samfunn som det norske som på systematisk vis artikulerer det som hos meg var uklare, men sterke sosiologiske intuisjoner. Eller sagt annerledes, BFN svarte på mine sosiologiske spørsmål og tilfredsstilte mine intellektuelle behov. La meg utdype dette innslaget av intellektuell nødvendighet.

For det første var jeg ikke på utkikk etter en hvilken som helst teori, men en «positiv-optimistisk» modell som kunne vise hvordan frihet, fornuft og likhet kan institusjonaliseres på makronivå i moderne samfunn. Og da står ikke akkurat de sosiologiske teoriene i kø, kritisk-pessimistiske som de gjerne er.

For det andre har jeg også investert mye tid og krefter på å lese andre sosiologer, ikke minst Bauman, Bourdieu og Luhmann. Men de har ikke appellert til meg og svart på mine spørsmål slik Habermas har gjort.

For det tredje var det nærmest mot min vilje at jeg ble drevet i armene på Habermas, som lenge var en intellektuell hovedmotstander for en postmodernist som meg.

For det fjerde var min hovedveileder både på hovedoppgaven og doktorgraden, Dag Østerberg, grunnleggende kritisk til Habermas, som i hans øyne var en formalistisk rasjonalist som var altfor lite radikal i sin modernitets- og særlig kapitalismekritikk. Så jeg har møtt nok av innvendinger mot Habermas. (Jeg hadde rett nok en biveileder, Ragnvald Kalleberg, som var svært inspirert av Habermas.)

Og for det femte er jeg ingen ukritisk tilhenger. Den femte pilaren i min sosiologi, den naturalistiske vendingen, er for eksempel overhodet ikke inspirert av Habermas. Og den religiøse vendingen og «postsekulariseringstesen» Habermas har forfektet siden starten av 2000-tallet, stiller jeg meg i beste fall likegyldig og i verste fall avvisende til.

For meg er det også en stor skuffelse at Habermas i sin nok siste (store) bok, Auch eine Geschichte der Philosophie («Nok/også en filosofihistorie»), fra 2019, bruker 1700 sider på å analysere forholdet mellom tro og viten. Som om ikke troen har tapt den kampen for lenge siden. Så for min del leser jeg Habermas sjeldnere og sjeldnere. Ja, det begynner å bli virkelig lenge siden han skrev noe nytt som virkelig har interessert meg.

Men BFN og teorien om det demokratiske maktkretsløpet vender jeg stadig tilbake til. Det er fortsatt boken som ligger mitt sosiologiske hjerte nærmest. Jeg tror jeg vil gå så langt som til å si at jeg har internalisert BFN. Boken har blitt det strukturerende prinsipp i min sosiologiske habitus.

Gjennom hyppig bruk har BFNs sentrale teoretiske teser nedfelt seg i et sett med kroppsliggjorte intellektuelle disposisjoner som gir meg en «praktisk sans» som gjør det mulig for meg å orientere meg i det sosiologiske universet av teorier og data jeg til daglig ferdes i.

Noter

[1] Takk til Sigurd M. N. Oppegaard for kommentarer