Den sosiologiske offentlighet

En sosiolog blir til

Overalt på min vei i livet har jeg hatt glede og nytte av den sosiologiske kunnskapen som blant annet Vilhelm Aubert satte ord på i sin lærebok «Sosiologi».

Den sosiologiboka som mest bidro til å forme meg som sosiolog var Vilhelm Auberts «Sosiologi», den første utgaven fra 1964. Boka ble skrevet både som et svar på studentenes behov for en lærebok på norsk i det nye og spennende faget sosiologi, men også til allmenn opplysning om hva sosiologi var. Jeg kjøpte den i 1964. Mitt eksemplar er fullt av egne notater, understrekninger og skriblerier, og ikke bare boka, men også Vilhelm Aubert selv, skulle komme til å bety mye for meg.

Tora Aasland velger Vilhelm Aubert. (Foto av Aasland: Stig Weston.)

Kulturelle sammenlikninger og kritiske refleksjoner

Det hele begynte noen år før, nærmere bestemt i 1961. Da var jeg ferdig med gymnaset i Norge, og studerte et år i utlandet ved Colby College i New Hampshire på USAs østkyst. En lang reise med lastebåt fra Brevik (fly var utenkelig dyrt og skipet var jo et lite stykke sosiologi) førte meg over Atlanteren til en ny verden og nye fag. Ett av fagene var sosiologi. Det hadde jeg knapt hørt om.

Læreboka vi hadde, «Sociology. An Analysis og Life in Modern Society» av Arnold W. Green, var veldig amerikansk og handlet mye om familie og religion. Men boka vekket meg blant annet med utfordrende kulturelle sammenlikninger og kritiske refleksjoner både overfor religion og samfunn, inklusive våre nordiske velferdsstater. Jeg fikk ny kunnskap, ikke alt var som jeg trodde, og jeg fikk mye å tenke på og reflektere over.

En lang reise med lastebåt fra Brevik (…) førte meg over Atlanteren til en ny verden og nye fag. Ett av fagene var sosiologi. Det hadde jeg knapt hørt om

En amerikanskinspirert vri på definisjonen av sosiologi, fra Sportin’ Life’s herlige rollefigur i Gershwin’s  «Porgy and Bess» har fulgt meg siden: «It ain’t necessarily so». Sportin’ Life uttrykker tvil om utsagn i Bibelen. Det var befriende. Det var lov å kritisere og å stille spørsmål.

Min nyervervede interesse for sosiologi fikk ikke skikkelig næring før jeg kom til mine praksisperioder i sosionomutdanningen. Jeg begynte på sosialskolen da jeg kom tilbake fra USA. Den gangen var det en praksisperiode på tre måneder og en på seks måneder. Det hører med til historien at jeg etter hvert fikk en nokså atypisk andre praksisperiode, nemlig på Institutt for samfunnsforskning, blant annet som assistent for Vilhelm Aubert. Samtidig tok jeg ex.phil ved Universitetet i Oslo.

Sterke nordnorske opplevelser

Men i den første praksisperioden var jeg i Tromsø. Før flyplass og universitet ble det hurtigruta og sterke nordnorske opplevelser. Jeg var praktikant hos fylkeslegen i Troms, og ble godt kjent med fylkets sosiale og menneskelige utfordringer i en tid da lovene om uføretrygd og attføring var ganske nye, og store samfunnsmessige endringer var på gang.

Kimen til det som seinere ble Universitetet i Tromsø var blant annet ved Tromsø Museum. (Universitetet var for øvrig det siste norske universitetet som ble politisk vedtatt uten spesifikke faglige krav, og etablert i 1968 «som et distriktspolitisk eksperiment». Det ble et vellykket eksperiment.)

Sosionompraktikanten fant veien til museet, og møtte der en ivrig utkantforsker i gang med et prosjekt som skulle sette spor, også i norsk samfunnsforskning. Den ivrige og entusiastiske het Ottar Brox, og jeg fikk tilleggsjobb som intervjuer. Og for dem som fremdeles har boka «Hva skjer i Nord-Norge» som kom ut på PAX Forlag i 1966, vil det framgå i en fotnote til kapittel 6 «Urbaniseringsprosessen» at jeg var intervjuer, og at undersøkelsen ble bekostet av Institutt for Samfunnsforskning.

Sosionompraktikanten fant veien til museet, og møtte der en ivrig utkantforsker i gang med et prosjekt som skulle sette spor, også i norsk samfunnsforskning

Jeg intervjuet familier som hadde flyttet fra Karlsøy og Helgøy til Tromsø, og jeg tilbrakte en del tid ved Statsarkivet og en del tid med spørsmål og svar i hjemmene til innflytterfamilier i Tromsø med vakre bilder av fraflyttingsstedet på veggen – og mange tanker knyttet til sjølberging og naturalhusholdning sammenliknet med den mer urbane pengehusholdningen.

Da jeg våren 1964 reiste sørover etter avsluttet arbeid både hos fylkeslegen og for Ottar Brox, formante sistnevnte meg klart og tydelig: «Når du kommer til Oslo må du dra til Fuglehauggata 6 og spørre etter Vilhelm Aubert. Han skal betale deg for de timene du har arbeidet for meg, og han vil veilede deg videre.»

Jeg dro til Oslo, oppsøkte Vilhelm Aubert, kjøpte boka «Sosiologi» som akkurat var utkommet på Universitetsforlaget, og ble veiledet videre.

Tilfeldigheter og motsdandsbevegelse

Jeg var heldig med veiledning og veileder. I første kapittel i «Sosiologi» drøfter Aubert forholdet mellom Ego og Alter og hvordan vi oppfatter andres atferd. Han skiller mellom vilje, årsak og tilfeldigheter som oppfatningskategorier.

Det var nesten en like stor tilfeldighet at jeg havnet på Institutt for samfunnsforskning midt på 1960-tallet i «gullalder-sosiologien», som det var at Vilhelm Aubert selv fattet interesse for sosiologi. Historien som blant annet er beskrevet i Sven Lindblads «Arnested for norsk samfunnsforskning. Institutt for samfunnsforskning de første tretti årene» er nesten for utrolig til å være sann.

Kapitlet til Lindblad har han kalt «Vilhelm Aubert, XU og positivismen som «evangelium fra oven». Aubert var svært aktiv i motstandsbevegelsen under krigen, blant annet som kurersjef i undergrunnsorganisasjonen XU. Der var for øvrig også Arne Næss.

Aubert forteller selv hvordan han ble sendt til Numedal for å hente noen containere som var sluppet ned i fallskjerm sammen med en mann som skulle følge opp kontakten med London. Mannen døde i fallet, men Aubert og hans hjelpere fikk med seg innholdet. Det viste seg å være sjokolade, tøy, pistoler og utstyr, sendeapparat, soveposer – og fire bøker.

Det var nesten en like stor tilfeldighet at jeg havnet på Institutt for samfunnsforskning midt på 1960-tallet i «gullalder-sosiologien», som det var at Vilhelm Aubert selv fattet interesse for sosiologi

En av bøkene var George Lundbergs «Social Research» som på den tid så å si var positivismens bibel. Ellers var Helen og Robert Lynds bøker «Middletown» og «Middletown in transition» blant det som datt ned fra himmelen.  De unge motstandsmennene hugget hull i isen, senket den døde agenten med en stein og krøp ned i soveposene.

Om bøkene ble lest da eller senere, sies det lite om. Men innholdet vakte interesse. Aubert skriver «Først etter krigen fikk jeg vite at fallskjermhopperen som døde, var en av Arne Næss` elever i filosofi. Han hadde en venninne, sosiologen Mia Berner, og det var hun som skulle få sosiologibøkene.»

Jeg traff Mia Berner flere ganger før hun døde i 2009, men jeg var dessverre ikke klar over den dramatiske historien om bokleveransen fra oven. Hun var uansett et spennende menneske og en sosiolog i rødt.

Forventning og norm

Ved utgangen av 1965 var jeg ferdigutdannet sosionom med sosiologisk forskningsassistenterfaring. Jeg hadde fått meg et spennende nordisk nettverk ved å være den første generalsekretæren for nordiske sosionomstudenter (som også omfattet Cornelis Vreeswijk ved Socialhögskolan i Lund) og jeg var klar for å begynne sosiologistudier ved Universitetet i Oslo med eksklusiv forankring ved Institutt for samfunnsforskning.

Kort sagt: mitt liv ble flettet inn i kapittel 2 i «Sosiologi», nemlig «Forventning og norm». Og med passe store forventninger fikk jeg være ved normenes kilde. I avsnittet «normenes kilde» skriver Aubert om hvordan normer oppstår, læres og utvikles. Som ung sosiolog med nysgjerrighet for faget, opplevde jeg at jeg var ved selve kilden den tiden da jeg befant meg midt i det dynamiske fagmiljøet ved Institutt for samfunnsforskning.

Jeg lærte også at det som binder mennesker og roller sammen i systemer kan ødelegges og utfordres. I kapitlet om «Konflikt og avvik» skriver Aubert levende om det. Og for dem som også leser fotnotene er det her en liten godbit om kompromiss og hestehandel – noe jeg senere som politiker skulle oppleve på nært hold.

Jeg lærte også at det som binder mennesker og roller sammen i systemer kan ødelegges og utfordres

I fotnote 4 til setningen «Kompromiss fortoner seg ikke som noen ideell løsning», sier Aubert: «Dette illustreres i en vits som har vært meget fortalt i Øst-Europa: Krustsjov har fått i oppdrag av Sentralkomitéen å besøke Paven for å prøve å minske spenningen i den kalde krigen. Han avlegger rapport til komitéen etter å ha kommet tilbake: «Jeg har inngått et kompromiss med Paven». (Medlemmene tilkjennegir uro ved tanken på et kompromiss.)  «Jeg har gått med på at verden ble skapt på syv dager.» (Voldsomme tumulter.) «Ja, men hør hva Paven gikk med på – at den ble skapt under kommunistpartiets ledelse». Gjengitt av Graham Greene i New Statesman. 31. mai 1963.

Sosial rolle og sosiale systemer

I kapittel 3, «Sosial rolle» gir Aubert en forståelig innføring både i sosiologiens klassikere som Robert Merton og Talcott Parson og deres tenking, og i nyere og norske eksempler. Rollekonflikt illustreres med gifte kvinners yrkesaktivitet, sosial rolle med de normer og forventninger som knytter seg til en bestemt oppgave eller stilling enten det er dommer, mekler, trikkekonduktør eller statsminister.

Erkjennelsen av at uten et sosialt miljø kan et selv ikke oppstå illustreres med historien om Jan Baalsrud, som ligger i sin snøhule i langvarig isolasjon og selv må bekrefte sin sosiale identitet.

Både kapitlet om sosial rolle og kapittel 4 om sosiale systemer er gode baktepper for min læring ved Institutt for samfunnsforskning på 1960- og 1970-tallet. I min egen faglige utvikling fram mot embetseksamen i sosiologi i 1973 (med godkjenning av sosionomeksamenen som såkalt «støttefag») var jeg jevnlig knyttet til instituttet. Først som assistent for noen av forskerne der, og fra midten av 1970-tallet som oppdragsforsker. Det var ingen ansettelse. Å få plass ved ISF var avhengig av forskningsoppdrag, for eksempel fra departementer.

“Bindestrek-sosiologer”

Jeg fikk være i mange roller ved ISF. Fra assistent både for Vilhelm Aubert og Else Øyen, via samspill og veiledning fra Sverre Lysgaard i forbindelse med min mellomfagsoppgave i organisasjonssosiologi, og til prosjektleder for egne prosjekt og forskerrepresentant i styrer og råd, blant annet det nye tilskuddet i Forskningsrådet, «Rådet for forskning for samfunnsplanlegging».

Jeg vikarierte som instituttleder for Ted Hansich en periode, jeg delte rom med gode kollega Fredrik Engelstad, og jeg deltok i grupper om kvinners liv og arbeid med Harriet Holter, Berit Ås, Arnlaug Leira og mange fler.

Det vrimlet av det vi av og til kalte «bindestrek-sosiologer». Her var Aubert selv med helhetsbildet og et spesielt blikk på konflikt og avvik, likhet og rett (han var jo både jurist og sosiolog), her var Thomas Mathiesen med studier av fengslet, her var Nils Christie med studier av skolen, her var Sverre Lysgaard med studier av arbeiderkollektivet, her var Harriet Holter med studier av kvinner og kjønnsroller, her var Yngvar Løchen med studier av sykehuset, her var Else Øyen med studier av enslige mødre, og her var Henry Valen med studier av valg. Bare for å nevne noen.

Erik Rinde svevde over det hele som direktør og gründer, og Dag Østerberg fascinerte med sine lunsjforelesninger om et tilfeldig valgt filosofisk tema. Det var et unikt kunnskapssenter, og et sosialt system i seg selv med faglig mangfold og heftige, men lærerike diskusjoner og seminarer.

Og bygningene skapte ramme rundt det hele: fra den gamle sveitservillaen «Katanga» i Fuglehauggata og til den mer moderne teglsteinsbygningen som fortsatt er Institutt for samfunnsforskning i Munthes gate. Og atriet i midten som en akademisk helligdom.

Lære for livet og livets roller

Jeg ble sosiolog. Og er det fremdeles. Politikken tok meg på heltid fra 1985, da jeg ble stortingsrepresentant. Men overalt på min vei i livet har jeg hatt glede og nytte av den sosiologiske kunnskapen som blant annet Vilhelm Aubert satte ord på i «Sosiologi». Som deltaker og tilskuer. Som mekler og beslutningstaker. Som datter, storesøster, ektefelle, mor, svigermor og bestemor.

Som stortingsrepresentant, som del av ledelsen sentralt og lokalt i en partipolitisk organisasjon, som medlem av stortingets faste komitéer og av Presidentskapet, som fylkesmann og leder for en mangfoldig forvaltningsorganisasjon, som statsråd og regjeringsmedlem, som leder og medlem av diverse styrer og råd, og nå som leder av den norske UNESCO-kommisjonen.

Jeg har med meg kunnskap om mennesket i samfunnet. Sosiologiboka var mitt springbrett, og min ballast er nydelig formulert av Arne Garborg i sin hyllest fra 1882 da kvinnelige studenter slapp til ved Universitetet i Oslo: «For kunnskap er magt: og sanning og upplysing er dei sterkaste fridomsmagter.»

Tora Aasland

Tora Aasland (født 1942 i Skien i Telemark) var stortingsrepresentant for SV fra 1985 til 1993, og statsråd i Kunnskapsdepartementet med ansvar for høyere utdanning og forskning i Jens Stoltenbergs andre regjering.

Aasland studerte ved Telemark Handelsgymnas i 1961, og tok eksamen ved Colby Jr. College i New Hampshire i USA året etter. Hun har hovedfag i sosiologi fra Universitetet i Oslo i 1973 og har vært forsker ved Institutt for samfunnsforskning.

(Foto: Stortinget)

Litteratur

‹Sociology. An Analysis of Life in Modern Society›. Arnold W Green, McGraw-Hill Book Company 1960

‹Sosiologi›. Vilhelm Aubert, Universitetsforlaget 1964

‹Hva skjer i Nord-Norge?› Ottar Brox, PAX Forlag 1966

«Arnested for norsk samfunnsforskning. Institutt for samfunnsforskning de første tretti årene›. Sven Lindblad, Institutt for samfunnsforskning 2010

Sosiologisk bokessay

Hvilke bøker har formet norske sosiologer? Sosiologisk bokessay er en serie tekster om sosiologiske bøker som har hatt stor betydning for tekstforfatterens sosiologiske tenkemåte. Serien vil løfte frem bøker som har formet profilerte, norske sosiologer – til glede og inspirasjon for andre, og som utgangspunkt for en drøfting av hva som egentlig er kriteriene for en god sosiologisk bok.

Dette er åttende bidrag til serien.

Første tekst ut var Willy Martinussens essay om Berger og Luckmanns bok «The Social Construction of Reality», som utkom for 50 år siden i fjor.

Andre tekst var Gustav Erik Gullikstad Karlsaunes essay om Alfred Schütz’ verker.

Tredje tekst var Helene Aarseths essay om Beverly Skeggs og Lisa Adkins’ bok «Feminism after Bourdieu».

Fjerde tekst var Roar Hagens essay om Niklas Luhmann. 

Femte tekst var Pål Repstads essay om Peter L. Berger. 

Sjette tekst var Grete Brochmanns essay om Rogers Brubaker. 

Sjuende tekst var Pål Veidens tekst om Jean-Paul Sartre.

Del på Twitter
Del på Facebook
Del på LinkedIn
Del på E-post
Print

Søk