Mitt møte med Berger og Luckmann

Jeg er blitt oppfordret til å skrive om en fagbok som har gjort inntrykk på meg, og det gjør jeg gjerne. Hadde spørsmålet dreiet seg som å finne den boken jeg synes er best, vet jeg ikke om jeg hadde klart å finne et svar.

Ettersom jeg skal skrive om en bok som har hatt en særlig sterk faglig innvirkning, må det bli en fra studie- eller stipendiattiden – tiden før man stivner og blir mer eller mindre faglig upåvirkelig. Og da velger jeg Peter L. Berger og Thomas Luckmanns bok The Social Construction of Reality, som kom ut i USA i 1966, og raskt nådde Norge. Den kom på norsk på Fagbokforlaget år 2000, under tittelen Den samfunnsskapte virkelighet. Emnet for boken er kunnskapssosiologien, men resonnementene i den favner mye videre. Det var vanlig bare å kalle den ”Berger og Luckmann”, så det gjør jeg her.

De nærmeste konkurrentene til Berger og Luckmann i mitt tilfelle var tre bøker. Den ene var Robert K. Mertons  Social Theory and Social Structure, med sine mange fine avklaringer og analyser. En annen var The Structure of Scientific Revolutions, av Thomas Kuhn, et filosofisk-sosiologisk verk som Arne Næss kom drassende med i stensilform fra USA, og påla oss å lese. Og den tredje var den like stensilerte utgaven av Vilhelm Auberts innføring i sosiologi, som var grunnboken på vår pensumliste. Den gjorde inntrykk fordi det var mitt første møte med faget, men også (har jeg senere skjønt) fordi den – i stor grad indirekte – inneholdt samme type resonnementer som The Social Construction of Reality.

Hvorfor Berger og Luckmann?

Hvorfor denne boken, og ikke en fra klassikerne, eller gullaldersosiologien i Norge, eller fra den bedre utviklede senere sosiologien? Minst 95 prosent av verdens sosiologiske utgivelser må da ha kommet etter 1966 og være mer avanserte? Svaret ligger i både den generelle og den personlige konteksten. Først av alt: Det var svært få sosiologer i Norge, og praktisk talt alle hadde tilhold i Oslo. De aller fleste av gullaldersosiologene var fortsatt aktive på 1960-tallet, og vi (få) som da skulle bli sosiologer kjente dem personlig og var deres assistenter i de empiriske forskningsprosjektene de var i gang med. Når bøkene fra prosjektene kom, var tankene i dem velkjente og slo oss ikke til marken.

Dette var midt i perioden i norsk sosiologi som er blitt kalt den problemorienterte empirismen, og få arbeidet med sosiologisk teori. De brukte teori i arbeidene sine. Noen av sosiologene var ikke sosiologer av utdanning, og noen av de toneangivende gullalderforskerne kom fra nærskyldte fag som statsvitenskap, psykologi, sosialantropologi og filosofi.

Ufruktbar todeling

Det hører også til historien at kontakten med USA-sosiologien fortsatt var ganske tett, og at vi raskt ble gjort kjent med litteraturen derfra. Det var de nye studentkullene som først og fremst støtte på fagdebattene ute i den store verden.

En av meldingene derfra gikk ut på at sosiologien var splittet i en ufruktbar todeling mellom ”grand theory” og ”abstracted empiricism”, som C. Wright Mills kalte det i sin bok The Sociological Imagination fra 1959. Han ga ett svar på hvordan kløften burde minskes, og jeg mener Berger og Luckmann (indirekte) ga et annet. Som mange (ikke helt dekkende) har påpekt var sosiologien i Norge på 1960-tallet preget av ureflektert funksjonalistisk og systemorientert teori, og den kom raskt under kritikk fra to kanter.

Den ene kritikken gikk ut på at faget var for lite struktur- og konfliktorientert, og Marx og Mao ble for en kortere periode de alternative teoretikerne ved sosiologiinstituttet i Oslo.  Den andre kritikken var at faget overså sosial handling og aktørene i det sosiale livet, og i første omgang var rasjonell-aktør-teori og spillteori supplementene som ble lansert og forelest. Senere er som kjent alt blitt så meget bedre, delvis med hjelp av Berger og Luckmann. For selv om deres emne var kultursosiologisk, er de generelle resonnementene allmennsosiologiske.

Ny tilnærming

Boken behandler sosial interaksjon på en ny måte, med vekt på språkets og de symbolske universenes betydning.  Herfra tar den oss til hovedemnene: Samfunnet som objektiv og som subjektiv realitet, og det dialektiske samvirket mellom disse to virkelighetene. Den bygger bro mellom struktur og samhandling, og mellom mikro- og makronivåene, på en mer konkret måte enn de antydningene som hittil hadde blitt presentert for oss. Her lå en kime til helhetstenkning og til en overvinnelse av de teoretiske skillene som preget faget. Det gjorde inntrykk.

Og den gjør dette gjennom analyser av sosiale prosesser. Hittil hadde hovedbegrepene våre vært betegnet medsubstantiver, hos Berger og Luckmann ble de verb, og skapte bevegelse i resonnementene. Senere er det blitt populært å framstille dialektikken de gjør rede for som en runddans mellom eksternalisering, objektivering og internalisering.

I boken presenteres først tanken om interaksjonen og dens betydning for språkbruk og dermed opplevelsen av den sosiale verden, noe som var en ny vri i forhold til det jeg hadde vært borti tidligere. For det var egentlig et velkjent tema, som vår første professor i sosiologi Sverre Holm så treffende hadde oversatt til norsk med ordet ”samhandling”. Ordet er som kjent senere blitt del av fotballsjargongen, fordi en viss trener snappet det opp og brukte det i fotballfilosofien sin. Dermed skaper ordet assosiasjoner som noen ganger gjør det vanskelig å bruke som term i sosiologien.

Så kommer objektiverings- og institusjonaliseringsprosessen. I lærebøkene vi hadde bare var det sosiale institusjonene der, nå ble det et spørsmål om hvordan de utviklet seg og ble opprettholdt og endret. Noen av nøkkelordene her er sedimentering og tradisjonsdanning. Slike prosesser på strukturnivå krever legitimering og utvikling av symbolske univers. Og disse på sin side forutsetter at noe foregår med samhandlende individer: internalisering og integrering i forskjellige plausibilitetsstrukturer. Det betyr samtidig utvikling av den enkeltes identiteter.

Vi har altså ikke med en ren sosialkonstruksjonistisk bok å gjøre, i den mening ordet fikk fra 1980-årene og framover. Mange av resonnementene er selvsagt fulgt opp i senere sosiologi, og utbrodert i forskjellige retninger. Av de som kanskje ligger nærmest Berger og Luckmann er Bourdieu og Giddens, som bygger bro i sosiologisk teori fra hver sin kant av struktur-aktør-aksen. Men det er ikke flust av referanser til Berger og Luckmann i deres bøker, for å si det mildt.

The Dialectical Construction of Social Reality

Da jeg leste boken, sto jeg midt oppe i en større undersøkelse av ulikhetene i vanlige folks politiske deltakelse, og derigjennom deres medvirkning i samfunnsstyringen. En hovedantakelse var at forskjellene måtte ha noe med kunnskaper og virkelighetsoppfatninger å gjøre(noe som ikke uventet holdt stikk). Og da gjaldt det å gå på jakt etter sosiale prosesser som det kunne lages mer spesifikke hypoteser om. Berger og Luckmann var nok i bakhodet under dette arbeidet, og hjalp til med forskningsopplegget. Men jeg var like dårlig til å henvise som de sosiologiske berømthetene jeg nevnte ovenfor.

Grunnen er nok – i ettertankens lys – at jeg først og fremst leste den som en generell teoribok. Jeg synes en mer treffende tittel kunne vært «The Dialectical Construction of Social Reality».

Og forresten: Skulle jeg anbefale en 30 år yngre bok som viderefører denne diskusjonen, må det bli Nicos Mouzelis Sociological Theory. What went wrong?

Referanse

Peter L. Berger og Thomas Luckmann (1966). The Social Construction of Reality. A Treatise in the Sociology of Knowledge. New York: Anchor Books.