Å forstå verden i en tekopp

«The first sweetened cup of hot tea to be drunk by an English worker was a significant historical event, because it prefigured the transformation of an entire society, a total remaking of its economic and social basis». (Mintz 1986, s. 214)

Sitater som dette er årsaken til at nettopp den amerikanske antropologen Sydney W. Mintz’ (1922-2015) Sweetness and Power, opprinnelig utgitt i 1985, er blant mine favoritter. For meg ligger appellen i bokas upretensiøse tilnærming til hvordan vi som feltforskere kan observere den gjensidige påvirkningen mellom globale og lokale prosesser – noe jeg har jobbet med siden studiestart for tjue år siden. Samtidig skriver han på en måte som får disse sammenhengene til å virke nærmest irriterende ubesværet å oppdage.

På 212 sider – samt 31 sider med til dels lange sluttnoter – tråkler Mintz seg igjennom hvordan sukker, i løpet av et par hundre år, egner seg som utgangspunkt for å forklare deler av kolonihistorien, britenes forkjærlighet for te, og den britiske klassestrukturens relasjon til mat- og drikkevaner. Store historiske forandringer i verdenshandelen veves sammen med kamper om makt, status og identitet, for ikke å glemme hans egne – strengt tatt veldig nerdete – betraktninger om sukkerets kunstige inntreden i 1980-tallets gastronomi. Å lese boka er som å høre Mintz, på sine eldre dager med sin lett lespende stemme, selv fortelle om hva den inneholder. For en 23 år gammel student var denne boka en åpenbaring om feltarbeidets lett eventyrerske aura og de store sammenhengers tiltrekningskraft

I hovedsak bygger boka på historiske kilder samt Mintz’ egne feltstudier. Han opplyser, uten videre debatt, at feltarbeidet begynte i 1948, og erfaringene derfra har fulgt ham siden i karrieren. Av biografiske detaljer kan det nevnes at etter å ha levert doktoravhandlingen ved Columbia University, betitlet Cañamelar: The Contemporary Culture of a Rural Puerto Rican Proletariat i 1951, forflyttet han seg til Yale og var der til 1974, som professor fra 1963.

Derfra gikk han til John Hopkins University til slutten av karrieren, og hvor han fortsatte med feltarbeid til slutten av 1990-tallet. Det var imidlertid hans formative år ved Columbia som i størst grad preget Mintz’ videre karriere. Under veiledning av Julian Steward og Ruth Benedict, ble Mintz en del av en gruppe unge antropologer som kalte seg The Mundial Upheaval Society. Der traff han Eric Wolf og Marvin Harris. Spesielt førstnevnte bidro til at Mintz’ kombinasjon av marxistisk tankegods (som rett nok er av underordnet betydning i Sweetness and Power), historisk materialisme og amerikansk kulturantropologi ble et kjennetegn ved bøker som Sweetness and Power. I likhet med Wolf, kjent for Europe and the People Without History (1982), forsvarte Mintz denne posisjonen ved å si ting som at: 

«The postulation of a world-system forces us frequently to lift our eyes from the particulars of local history, which I would consider salutary. But equally salutary is the constant revisiting of events ‘on the ground,’ so that the architecture of the world-system can be laid bare». (Mintz 1977, s. 254-55)

Selv om den historiske konteksten var en betingelse for å forstå hva som skjedde i nåtiden, ikke minst ved å inkludere kilder som i eurosentrikernes øyne var irrelevante, var Mintz vel så klar på at feltarbeidet var antropologiens kjernebidrag til å forstå hvordan kulturer forandrer seg. I Sweetness and Power dominerer imidlertid ikke det antropologiske utgangspunktet på noen måte, ettersom studien gjør bruk av ethvert datagrunnlag Mintz mener er relevant for å forklare sin tese. Historie, geografi, biologi (vi har visst en naturlig forkjærlighet for søte ting) og ikke minst sosiologi brukes hyppig for å underbygge det antropologiske blikket på sukkerets rolle i verdenssamfunnets utvikling. 

Argumentet for dette deler han opp i totalt fem empiriske kapitler om matens sosialitet, produksjonsvilkår, maktforhold og forbruk. Innledningen brukes til å redegjøre for den eklektiske tilnærmingen til studiefeltet, og byr på nostalgiske tilbakeblikk til den tiden hvor forfattere kunne dvele ved veien til produktet, på nærmest essayistisk vis. Her finnes ingen konkrete koder til bacheloremner denne boka passer for, eller tellekantsystemet gjemt mellom linjene.

Underveis irettesetter Mintz både antropologer som mener at jo mer eksotisk og «tradisjonelt» et folkeslag er, desto mer antropologisk verdig er det, samt historikere som ikke vil eller evner å se den arabiske og persiske innflytelsen på «Vesten» når det kommer til teknologiske nyvinninger innen matproduksjon.

Like kritisk er han ikke til sosiologene, men mener like fullt de har gjort seg selv en bjørnetjeneste ved å skille matproduksjon fra konsum i studier av moderne samfunn (s. 179). Noen sider senere, kobler han så dette argumentet til måten arbeiderklassen i England endret forbruksvaner da sukkeret opplevde prisfall og industrialiseringen organiserte nye spisemønstre.

Der valget av sukker begrunnes med at det er «a litmus test on particular environments», når det gjelder hvordan «kultur» forandrer seg, bygger datainnsamlingen på noen relativt enkle spørsmål: Hvordan gikk sukker fra å være en overklasseingrediens til å bli allemannseie? Dernest: Hvordan påvirket dette den symbolske statusen til, og bruken av, sukker i forskjellige samfunnslag? Utstyrt med et aktivt kulturbegrep, nærmest som et verb, går Mintz igjennom hvordan den britiske tekulturen ble oppfunnet som en del av realpolitiske interesser. Sammenligningen med en annen kolonimakt, Frankrike, er ikke så omfattende som man skulle ønske, men til gjengjeld er Mintz’ argumenter for at nettopp britene ble sukkeravhengige vel begrunnet. 

Blant annet utbroderer han innholdet i to handelstrekanter på 1600-tallet. I den ene ble prosesserte varer solgt fra England til Afrika, slaver til Nord- og Sør-Amerika, mens råvarer – særlig sukker – gikk fra Mellom-Amerika tilbake til England. I den andre gikk rom fra New England til Afrika, afrikanske slaver til de vestindiske øyer, mens melasse (den brune tyktflytende væsken som blir igjen når sukkeret er utvunnet fra sukkerrørene) gikk tilbake til New England.

Mintz hevder videre, med bokens eneste solide referanse til Marx, at sukkerplantasjene er en forløper til de industrialiserte produksjonsprosessene som ellers dominerer historiebøkene om 1700- og 1800-tallet. Årsakene deler han i to: den maskinelle organiseringen av arbeidet og veien fra råvare til ferdig produkt, samt dannelsen av et marked hvor sukkerets imperiale betydning kunne utnyttes optimalt. Spesielt det sistnevnte er interessant lesning, hvor Mintz argumenterer sterkt for at sukkerplantasjene var et viktig ledd i kapitalismens framvekst.  

Den nitidige gjennomgangen av historiske kilder avdekker på samme tid bokas svakhet. De teoretiske perspektivene er neddempet, hvilket gjør at de fremtrer som mindre viktige enn de antageligvis er. Slik Mintz omtaler eksempelvis «kultur», brukes det mer som en posisjoneringsteknikk enn et verktøy som kan overføres til andre, lignende sammenhenger. Det vil si, et sted er han inne på hvordan kulturer endrer seg gjennom meningen folk tillegger ulike sosialiseringsprosesser. Å spise sammen – altså å dele et måltid – involverer en spesifikk meningsdannelse som er avhengig av kontekst. 

’Meaning’ in this case is not simply to be ’read’ or ’deciphered’, but arises from the cultural applications to which sugar lent itself, the uses to which it was put. Meaning, in short, is the consequence of activity. This does not mean that culture is only (or reducible to only) behaviour. But not to ask how meaning is put into behavior, to read the product without the production, is to ignore history once again. (Mintz 1986, s. 14). 

En annen måte å lese boka på, er at Mintz ikke har som mål å flotte seg med teoretiske diskusjoner. Hans formål, slik det står beskrevet her og der underveis i boka, kan eksemplifiseres med det som plutselig dukker opp på s. 185: 

«Tobacco, sugar, and tea were the first objects within capitalism that conveyed with their use the complex of idea that one could become different by consuming differently. This idea has little to do with nutrition or primates or sweet tooths, and less than appears to have with symbols. But it is closely connected to England’s fundamental transformation from a hierarchical, status-based, medieval society to a social-democratic, capitalist, and industrial society». (Mintz 1986)

Foruten å være en rik analyse av små og store krefter, prosesser og relasjoner med sukkeret som omdreiningspunkt, er Sweetness and Power rett og slett en god bok. Den er en av de bøkene som lærer meg noe nytt, uten at jeg føler meg belært. Litterært er den kumulativt organisert, konsistent skrevet, og til tross for enkelte digresjoner, holder den forskningsfokus på det som ønskes undersøkt. 

Lærdommen fra denne boka er med andre ord sammensatt. Og det aller beste, er at Mintz tidlig påpeker at sukker på ingen måte detroniserer andre objekter, varer eller prosesser som kan inngå i samme analytiske utsyn. Tvert imot er sukker bare en av mange aktuelle forskningsfelt som kan berike forståelsen av hvordan verden henger sammen. Bøker som følger i Mintz’ fotspor – men uten å vise til ham – er det plenty av, enten de handler om boxershortser, memes, eller containere (jeg skrev selv om mange av disse i globografi-spalten i Ny tid for noen år tilbake).

Mange av dem, derimot, er skrevet av journalister eller forfattere og mangler den analytiske tyngden som Mintz byr på. Oppmerksomheten på forbindelsene, eller grensesnittene, mellom det lokale og det globale foregriper 1990-tallets bølge av bøker om globalisering – ikke fordi Mintz så på dette som en karrierefremmende nisje, eller fordi jeg syntes sukker var så fascinerende, men fordi hans tilnærming gjorde det mulig for meg å tilærme meg kulturelle endringer på en måte man ellers er for nærsynt eller langsynt til å forklare. 

Andre referanser:

Mintz, Sidney W. (1977). The So-Called World-System: Local Initiative and Local Response. Dialectical Anthropology. 2(2): 253–270. doi:10.1007/bf00249489