Oikos-stifter, katolsk prest – og banebrytende sosiolog Edvard Vogt er død

Ved Edvard Vogts død 10. oktober i år var et lite kjent kapittel i norsk sosiologis historie brakt til ende. For tre år siden besøkte jeg ham i Bergen for å sette meg inn i det kapitlet.

Han sendte meg på forhånd flere dokumenter. Det sentrale dokumentet var en fil med en presentasjon av forsknings- og utviklingsorganisasjonen Sentrum for Rettsutvikling. De 28 tettskrevne sidene i enkel linjeavstand var i realiteten hans egne, kommenterte, CV, ja, egentlig en slags selvbiografi. Sentrets tre prosjektområder var forskning og utvikling av territoriale verdifellesskap, ”kontrollforskning” og juridisk grunnforskning, samt vitenskapsteori, dialektikk, ideologi- og religionsforskning. Innen disse områdene spesifiserte han 49 prosjekter. Noen av disse var grunnforskningsprosjekter, men de aller fleste var aksjonsforskning som Edvard hadde engasjert seg i.

Jeg tilbrakte en halv dag med å lytte til hans mangslungne og fargerike livshistorie. Han var født i Kristiansand i 1923 og hadde juridisk embetseksamen fra Universitetet i Oslo 1950. Før det hadde han deltatt i motstandsbevegelsen under krigen, arbeidet for partiet Venstre 1946-8, og vært fulltidsaktivist i bevegelsen Moral Rearmament. Det sistnevnte vitner om en åndelig søkende ung mann.

Han var opptatt av katolisismen fra gymnasdagene og konverterte i 1947. I 1950 dro han rett fra juridikum i Oslo til Roma der han studerte filosofi (lisensiateksamen 1953), teologi (lisensiateksamen 1957) og kirkerett (lisensiateksamen 1959). Han ble presteviet i Roma i 1956. Hans viktigste interessefelt lå der hvor teologien overlappet med hans juridiske bakgrunn: han ville kartlegge sosiale problemer og bidra til å løse disse gjennom organisasjoner. I første omgang var den katolske kirken rammen om disse organisasjonene. Allerede i 1957 ble han tilsatt som ”professore incaricato di sociologia” ved Università di Scienze Sociali i Roma, et universitet med nær tilknytning til den katolske kirken. Institusjonen finnes den dag i dag, men i mer sekularisert form under forkortelsen LUISS.

En norsk sosiolog – og pavens lydige redskap

Ved International Sociological Associations konferanse i Stresa i 1959, deltok flere norske sosiologer, inkludert Johan Galtung, og både Else og Ørjar Øyen. Norsk sosiologi var på den tiden ledende i Norden og de norske deltakerne regnet vel med at de hadde oversikt over hvilke nordmenn som var aktive i den nye disiplinen. Man kan lett forestille seg deres overraskelse da de møtte på redaktøren for Lettera di Sociologia Religiosa, Don Eduardo Vogt, i svart prestekjortel, sosiologiprofessor i Roma, med fortid som norsk jurist. Han hadde omfattende nettverk og var aktiv med mange prosjekter: forskning om lokalsamfunn, samt økumenisk arbeid for å knytte kontakter og overvinne konflikter mellom forskjellige kirkesamfunn.

Men en katolsk prest er pavens lydige redskap. I 1960 ble han beordret til å tjene som kapellan ved den katolske kirken i Bergen, og han returnerte til sitt hjemland. Det første han der gjorde var å ta opp kontakten med det gryende miljøet av samfunnsforskere ved byens unge universitet. Hans gamle studiekamerat Stein Rokkan hadde flyttet til Bergen i 1958 og var en sentral pådriver i oppbyggingen av komparativ sosiologisk forskning. Allerede i februar 1960 kom første stensilerte utgave av Religious research in the north, ”et kontaktorgan mellom nordiske vitenskapsmenn interesserte i empirisk religionsforskning og mellom dem og deres utenlandske kolleger”. Serien utkom med i hvert fall ni utgaver fram til 1965. I 1963 tiltrådte Edvard som universitetsstipendiat i religionssosiologi, visstnok den første rene sosiologistillingen ved Universitetet i Bergen. Han hadde fortsatt stilling som hjelpeprest, men innrømmet at det gjerne var den andre kapellanen som gjorde det han egentlig skulle ha gjort.

Vogt som Pitrim Sorokins norske parallell

Gjennom sine mange nettverk innad i internasjonale sosiologiorganisasjoner hadde Edvard kontakt med mange kjente sosiologer. Han var med å grunnlegge ”Reserach Committee for Sociology of Religion” innenfor ISA (International Sociological Association). Han var også aktiv i Institut International de Sociologie, den eldste sosiologiorganisasjonen, grunnlagt i Paris i 1893, som generalsekretær 1958-62, samtidig med at Pitirim Sorokin var visepresident.

Russisk-amerikanske Sorokin hadde bygget opp det sosiologiske instituttet ved Harvard siden 1930, men hans tilnærming til sosiologien ble aldri en del av noen amerikansk hovedstrøm. Nettopp som Edvard begynte å samarbeide med Sorokin, utviklet det seg en spenning på Harvard mellom Sorokin og den yngre Talcott Parsons, den til da største stjerne i etterkrigstidens vestlige sosiologi. Edvard arrangerte på denne tiden et panel ved en sosiologkongress for å forsøke å forene de to stridende fløyene, men uten resultat.

Edvard ble i noen henseende en parallell til Sorokin i Norge: en gjenstridig og selvsikker person som gikk mot strømmen. Men en viktig forskjell er at Edvard begynte å drive aksjonsforskning, og han involverte seg aldri i interne akademiske debatter innen disiplinen. Hans livsverk ble den rekken av foreninger og organisasjoner han grunnla, mens Sorokins livsverk var hyllemeter med bøker i bibliotekene.

Forenings- og organisasjonsdanneren Vogt

Med en gang han var etablert i Bergen, aktiviserte Edvard seg også i sivilsamfunnet utenom kirken. Han sa i mange sammenhenger at det var dette han virkelig kunne: danne foreninger og organisasjoner. Hans sosiologiske virksomhet skjedde alltid på områder der hans kompetanse som katolsk prest overlappet med hans kompetanse som advokat. Det katolske prinsippet om subsidiaritet sier at sosiale problemer skal løses gjennom selvhjelp på lavest mulig nivå. En advokat kan etablere foreninger, stiftelser, foretak og andre tiltak som kan få lokal aktivitet inn i organiserte former. Han eksperimenterte med organisasjoner, sa han gjerne. Forskningsmetoden var deltakende observasjon og deltakelsen var mer enn bare å henge rundt for så å gå tilbake på kontoret og skrive ut feltnotater. Det var å gå aktivt inn og bidra til organisasjonsdannelse ved å skrive vedtekter og registrere stiftelser hos myndighetene. Med moderne ord var Edvard en social movement entrepreneur.

Eksperimentelle boligprosjekter

I 1963 dannet han Seletunstiftelsen og Sentrum for rettsutvikling. Han satte i gang rehabilitering av et gammelt bruk i Fana for å bygge det opp til et studiested. Stedet kalte han Seletun, det skulle være viet de sjelelige anliggender. Gjennom sentret organiserte han to ”selegrender”, eksperimentelle boligprosjekter på Hesthaugen og Nordås i Bergen. Det ble bygget i alt 182 boliger. Prosjektene var organisert og planlagt for å fremme fellesskap og verdier for deltakerne. Han kalte det for det ”antagelig mest omfattende eksperiment innenfor norsk samfunnsforskning”, og bemerket at Forskningsrådet hadde avslått alle anmodninger om vitenskapelig evaluering av det. Det ene prosjektet vant en arkitektkonkurranse om bygg med miljøkvaliteter i Bergen i 1969.

Det ble dokumentert i samarbeid med Berent A. Moe i boka Kosmos eller Kaos (1970). Tidlig på 1960-tallet kjøpte Edvard dessuten en bygård i Herman Foss’ gate i Bergen. Den fungerte som aktivitetshus med blant annet juridisk formidling (Bergens svar på Juss-Buss i Oslo, etablert i 1972) og møterom for en lang rekke grasrotorganisasjoner. I 1973 grunnla han Norsk økologisk landbrukslag, som i dag er den landsomfattende organisasjonen Oikos. Mange av aktivitetene ble startet før studentopprøret gjorde seg gjeldende sent på 1960-tallet og Edvard selv satt i bystyret for Venstre en periode. Dette var mer enn tidsmessig radikalisme.

Fra 1970 arbeidet han også med organisasjoner i en stilling som førstelektor i industrisosiologi ved Norges Handelshøyskole. I 1987 ble han tilsatt som førsteamanuensis og ble senere professor ved Juridisk fakultet, Universitetet i Bergen. Der var han virksom til han ble pensjonert i 1993.

Fritakelse fra prestetjenesten

En av Sorokins beste studenter var ansatt ved universitetet i Saskatchewan, den østligste av Canadas to innenlandsprovinser. På grunn av sin forbindelse med Sorokin ble Edvard invitert dit som gjesteprofessor i sosiologi, og han tilbrakte undervisningsåret 1968-1969 der. Under oppholdet spredte han samme budskap som han sikkert gjorde overalt der han møtte mennesker: Ville noen komme til Bergen, så kunne han sette dem i virksomhet. Tre studenter kom for å delta i internasjonalt dugnadsarbeid på Seletun, og en av dem ble. Hun forelsket seg i Norge og etter hvert i Edvard. I 1973 anmodet Edvard således pave Paul VI om å bli fritatt for videre prestetjeneste. Fritaket ble innvilget og han fikk tillatelse til å gifte seg. De fikk fire barn.

Et av de mange feltene Edvard begynte å beskjeftige seg med var omsorg for tidligere straffede. Han var inspirert av kanadiske John Howard Society, en kristent basert organisasjon etablert på slutten av 1800-tallet for å gi spirituell opplysning til fanger.

Politivoldsaken

Fra dette utgangspunktet ble han trukket inn i en lang rekke undersøkelser av voldsbruk. Sammen med advokaten Gunnar Nordhus gjennomførte han intervjuer med alle voldsofre som fikk medisinsk behandling i Bergensområdet gjennom 18 måneder i 1974-5. De intervjuet også pårørende, og samlet opplysninger som kunne belyse årsakene til volden. I forskernes typologi over voldelige situasjoner var fyllevold vanligst, fulgt av krangelvold og med politivold på tredje plass. De kartla 58 tilfelle av politivold i perioden, og fant at ofrene i tillegg vært utsatt for politivold i 265 situasjoner før perioden. Disse tilfellene inkluderte ikke lovlig voldsanvendelse. I forordet til Nordhus og Vogts bok Volden og dens ofre (1981), skrev en nestor i Oslo-jussen, professor Torstein Eckhoff, at dette var ”den mest omfattende undersøkelse av vold som noen gang er foretatt i Norge”.

Det ble en hissig debatt om disse forskningsresultatene. Prosjektet fikk ingen ytterligere støtte fra Forskningsrådet, forskerne ble overvåket og utsatt for usaklige angrep i media. Dette gjorde bare Edvard mer gjenstridig. Som alltid, men aller sterkest i disse politivoldssakene, virket det som han hadde en ekstra reserve av pågangsmot. Han tvilte nok aldri på at han hadde høyere makter i ryggen.

I samarbeid med juristen Anders Bratholm utga de to forskerne i 1986 en rapport basert på dybdeintervjuer som dokumenterte ”politivold og andre overgrep i Bergenspolitiet”. Riksadvokaten iverksatte etterforskning, som ikke førte til noe. Men i etterkant av dette kom det 15 såkalte ”bumerangsaker”. I 1988-90 ble 10 dømt i Lagmannsretten for å ha gitt falske vitnemål om politivold. Trond Kvist laget filmen Boomerang om disse sakene i 1995.

De to forskerne hadde finansiert all videre forskning og dokumentasjon med egne midler. Det endte i økonomisk ruin. I 1988 var Edvard personlig konkurs og tvunget til å la familiens hus i Nordås selegrend gå på tvangsauksjon. Boligbyggelagets medlemmer benyttet imidlertid sin forkjøpsrett og ga huset tilbake til familien. Dette kunne de gjøre takket være de vedtektene som Edvard hadde skrevet og som hadde forutsett at fattige borettslagsmedlemmer kunne komme i slike situasjoner.

Sju av bumerangsakene ble opphevet i Høyesterett i 1996, og voldsforskningens kvalitet ble bekreftet av velrennomerte samfunnsforskere. Da jeg besøkte Edvard i 2013 var han likevel ikke ferdig med politivoldsaken. Han hadde fått mye støtte fra ledende jurister, men syntes nok at voldsforskere i andre samfunnsfag kunne ha bidratt mer. Han mente at denne forskningen var like omfattende som Maktutredningene. Han betraktet saken som en varslersak, etablerte Varslerunionen i 2006 og skrev om det utvidede varslerbegrep. Også senere har Bergenspolitiet vært i hardt vær. Nyere varslere har ikke fått like mye motbør som Edvard, slik den aktuelle Monica-saken viser. Men han og Nordhus var de første som turte å snakke åpent om denne ukulturen.

En viktigere arv enn bøker i en bokhylle

I 2014 fikk Edvard Norsk Sosiologforenings hederspris. Han delte den med Thomas Mathiesen, den norske sosiolog som gjennom sitt langvarige arbeid i KROM (Norsk forening for kriminalreform) ligger ham nærmest. Edvard hadde imidlertid ikke tid til å møte opp ved overrekkelsen. Han var på en lenge planlagt reise til Mexico, der den kanadiske delen av familien har et feriested. Han skulle der arbeide med et utviklingsprosjekt, et av de mange på hans prosjektliste.

Edvard Vogt levde et langt og rikt liv der han hvileløst søkte å gjøre det gode. Han ble kjent gjennom politivoldssakene, men var aldri særlig kjent som norsk sosiolog. Han etterlater seg imidlertid håndfaste juridiske konstruksjoner i form av boligbyggelag, organisasjon for økologisk mat, sivilombudsmannsembetet (som han var med å foreslå tidlig på 1960-tallet) og diverse foreninger som tar opp problemstillinger om rettssikkerhet. En slik arv er viktigere enn bøker i en bokhylle.

Norske sosiologer og samfunnsforskere bør huske ham. Han viste oss i praksis at vi aldri må glemme at vår forskning er vevet inn i det samfunnet vi studerer.