I mange tiår hadde Dag Østerberg en særegen posisjon i norsk sosiologi, som sosialfilosof, kritiker og formidler; senere ikke minst i skjæringsflaten mellom sosiologi og musikk. Kull etter kull av studenter på grunnfag og senere bachelornivå møtte ham gjennom den ordknappe og presise sammenfatningen av faget i Sosiologiens nøkkelbegreper (1977, og mange senere utgaver). Hans samling av klassiske sosiologiske tekster Handling og samfunn (1978/1990) ble i mange år en standardreferanse for viderekomne studenter. Selv om han skrev betydningsfulle monografier var det nok som essayist han var på sitt beste; at det var en sjanger han behersket og ofte valgte, blir tydelig i hans mange essaysamlinger, ikke minst i Fortolkende sosiologi 1 og 2 (1993/1997).
Uvanlig faglig bredde
Dag Østerberg hadde en uvanlig faglig bredde, paret med sterk vilje til konsekvens. Han var en skarp kritiker av så vel hodeløs empirisme som snever rasjonalisme. Mot empirismen fremholdt han betydningen av sosiologien som fortolkende disiplin. Mot teorier om og studier av rasjonelle valg innvendte han at de overså den avgjørende betydningen til normer i samfunnslivet. Han insisterte på at sosiologi skulle betrakte samfunn under en helhetlig synsvinkel; sånn sett var han både durkheimianer og marxist.
Skribenten Dag Østerberg var en ypperlig stilist og en fryktet polemiker. I alt han skrev, var han grundig, forbilledlig klar, og med særegen evne til å sammenfatte og syntetisere. Hans diskusjon av sosiologisk teori strakte seg fra Talcott Parsons til Pierre Bourdieu, men de viktigste skikkelsene i det sosiologiske forfatterskapet var Karl Marx, Emile Durkheim og Jean-Paul Sartre. Dette er teoretikere som ikke snakker samme språk, men Dag Østerberg gikk inn i spenningene mellom dem for å søke sammenhenger som ikke var allment innlysende.
Sartre, Marx og Durkheim
Sartre fulgte han helt fra begynnelsen av 1960-tallet, like etter at Kritikk av den dialektiske fornuft var kommet ut. Hans utdrag og oversettelse av deler av Sartres enorme og nærmest ugjennomtrengelige tekst under tittelen Politiske skrifter (1967), førte til forbløffelse og entusiasme hos noen, andre ristet på hodet. Men han viste i mange sammenhenger at avstanden til sosiologiske teorier om handling og avmakt er mindre enn det kunne se ut til.
Østerbergs første viktige bidrag, inspirert blant annet av Sartre, ble Forståelsesformer (1966). Et annet stort teoretisk løft var forsøket på syntese av Marx og Durkheim. Det hvilte på en Sartre-inspirert lesning av Kapitalen (1970) og en omfattende studie av hele Durkheims forfatterskap (1974). En betinget sammenkjeding kom med en artikkel om «Anomibegrepet og historisk materialisme» (1972).
En bredere tolkning består i å se et hovedgrep i en utvidet forståelse av det sosiale hos Marx. Sartres metodologiske individualisme og Durkheims understrekning av det sosiale som fenomen sui generis er ikke enkelt å forene. For Østerberg ga de en inngang til å tolke Marx på en udogmatisk og sosiologisk fruktbar måte.
I sin grunnleggende innstilling var Dag Østerberg en motstrøms intellektuell
Radikal kritiker
Gevinsten av denne konstellasjonen var også en radikal kritikk av moderne samfunn. Denne kritikken var elementær ved at det stilte opp et bilde av et mulig samfunn preget av sosialt fellesskap, som motsetning til undertrykking og maktmisbruk. Den fikk dybde gjennom Durkheims utforskning av sosialt samhold, sammen med og i motsetning til Sartres beskrivelser av motvirkende krefter i form av avmakt og fremmedgjøring; med et annet ord: serialitet. Dette sosiale perspektivet er til stede i Marx’ økonomiske kritikk av kapitalismen, men det ble utvidet i Østerbergs forståelse av undertrykkelse og frigjøring som kroppslig forankret, inspirert av Maurice Merleau-Ponty og Herbert Marcuse. Bildet av frihet forstått som letthet, kroppslig og sosial uhemmethet, kan kanskje sammenfattes som grunnlaget for samfunnskritikken hans.
Motstrøms intellektuell
I sin grunnleggende innstilling var Dag Østerberg en motstrøms intellektuell. Hans interesser strakte seg ut over sosialfilosofi og sosiologi, til litteratur, kunst og musikk. Han oversatte både Michel Foucault og Thomas Mann, og var en dyktig pianist med dyp innsikt i musikkteori. Det vakte oppsikt da han i 1991 sa opp sitt professorat i sosiologi for å leve som fristilt forfatter. Fra 1993 fikk han en sentral plass ved Institutt for musikkvitenskap som professor II; det resulterte blant annet i en biografi over Johannes Brahms (2003) og helt nylig en innføring i musikksosiologi (m/ Rudolf Bjørnerem, 2017).
Som personlighet var Dag Østerberg generøs og skarp på en gang. Som medforfatter av boken Samfunnsformasjonen (1984/1995) opplevde jeg også på nært hold hans vilje til å være lyttende og konstruktiv.
Fredrik Engelstad er professor emeritus i sosiologi ved Universitetet i Oslo og forsker 1 ved Institutt for samfunnsforskning.
