Jeg har vært på kino og blitt oppfordret til å skrive en liten epistel om hvordan filmen kan vurderes med sosiologiske briller. Filmen ble ikke valgt fordi den var spesielt «sosiologisk», og det slår meg at det vel knapt finnes den film som IKKE kan bli sosiologisk om man vil. Film handler stort sett om menneskelige relasjoner – og voila der er vi.
Den danske filmen Rose er skrevet og regissert av Niels Arden Oplev, og den bygger på en sann historie om regissørens søster, som tidlig i livet ble diagnostisert med schizofreni. I filmen spilles karakteren Inger av Sofie Gråbøl. Vi skjønner etter hvert at hun fikk diagnosen i en alder av 17 år, etter et heftig kjærlighetsopplegg i Paris. Elskeren skriver til henne etter oppholdet og forteller at han har kone og barn, og verden raser sammen for Inger. Siden den gang har hun levd på institusjon, og filmen starter ved at hennes søster Ellen (Lene Maria Christensen) og hennes nygifte mann Vagn (Anders W. Berthelsen) kommer for å hente henne. De skal på busstur til Paris – for å gi Inger en opplevelse som løfter henne ut av institusjonshverdagen.
Fra første stund byr turen med Inger på utfordringer for det nygifte paret. Alle i bussen blir bedt om å introdusere seg selv, og Inger griper raskt mikrofonen; slår fast at hun lider av schizofreni, og at hun både kan ha det ganske bra men også elendig. Ansiktene rundt i bussen er talende; smilene forsvinner. Men spesielt en av passasjerene uttrykker direkte mishag – en skoleinspektør med kone og en sønn. Han blir en gjennomgangsfigur av misnøye og fordommer gjennom (nesten) hele filmen.
Inger mangler impulskontroll, og buser ut med alt som faller henne inn. Hun blir besatt av ideer (om å gravlegge et dødt pinnsvin f eks), noe som forsinker kollektivet på tur. Og hun har en tendens til å fortelle folk hun setter pris på at hun har lyst til å kvele dem.
Jeg sitter igjen med en følelse av at det er andre ting som ligger under, uten at det blir ordentlig poengtert i filmen.
Filmens bærebjelke er relasjonene mellom Inger, Ellen og Vagn – og ganske raskt også Christian – skoleinspektørens sønn. Han er en interessert og hengiven samtalepartner for Inger, til sin fars store irritasjon. Filmens crescendo er når Inger med familien og Christian på slep oppsøker sin ungdoms elsker, for å fortelle ham hva han gjorde med henne.
Filmens store styrke er den usentimentale, humoristiske tonen oppe i alvoret. Man ler høyt og lykkelig mange ganger underveis, når Inger får tatt innersvingen på omgivelsene. Hun viser seg å være den eneste som snakker godt fransk, hun spiller klaver og synger Edith Piaff følsomt på bussen. Det lille universet oppdager langsomt hvilken ressursrik person hun er bak diagnosen.
Så var det sosiologien. Filmen byr på mer aktør-stoff enn struktur-stoff, med de sosiale relasjonene i fokus. Med de gamle sosiologi-merkelappene, kan vi plassere den i krysningen mellom familie-sosiologien og avviks-sosiologien. Det legges opp til at kjærlighetssorg og sjokk over å bli dumpet, satte i gang sykdomsforløpet til Inger. Men jeg sitter igjen med en følelse av at det er andre ting som ligger under, uten at det blir ordentlig poengtert i filmen.
Vi møter i første scene en overkontrollerende mor, som nærmest nekter dem å reise av gårde uten henne – som jo er en uvurderlig oppasser av datteren. Hun gjør seg gjeldende også underveis – i konstant bekymring over hvordan det går – om de klarer å ta godt nok vare på datteren. Søster Ellen bringes til vanvidd, og det går også ut over relasjonen til de nygifte. Ved hjemkomst er det den samme knugende kontrollen som slår en i øynene: aldri mer tur uten mor!
Uansett, en rik og sammensatt film.
