Makta handler om politisk arytmi. Arytmi er forstyrrelser i hjerterytmen, enten at hjertet slår for fort, for sakte eller uregelmessig. Det makter uansett ikke pumpe-jobben. I Arbeiderpartiet på slutten av 1970-tallet var det på lignende vis mye baksing og plasking, men partiet kom ingen vei. Makta handler nettopp om avmakt, eller fravær av politisk makt. Samtidig som jo politikk er makt. Politikk med alvorlig svekket lederskap er derfor et paradoks. Da oppstår tragi-komiske situasjoner, som kommer godt frem i serien.
Serien har håndtert paradokset mellom historie og fiksjon etter den moderne oppskriften: Fordi serieskaperne ikke kan betrakte egne betraktninger av norsk politisk historie i forhold til det som egentlig skjedde, trekkes dette ‘umulige’ inn i selve serien og blir en del av den. Dermed ser vi en versjon av historien og samtidig negasjonen av den, historien og ikke-historien. Det er slik moderne kultur har holdt på siden 1800-tallet: En roman eller et maleri er livet selv, og det er en roman eller et maleri.
Med dette paradokset reflekterer samfunnet over seg selv. For å si det systemteoretisk: Ved å gjeninnsette forskjellen mellom TV-serie og politisk historie i serien selv, blir det mulig å sitte i sofaen – både uten å avvise Makta som fri fantasi og uten å stønne over de historiske snarveiene. Vi får debatt om Arbeiderpartiet i går, og idag – og om politikkens mange skavanker.
Øyemål
Temaet i Makta er altså at politisk lederskap ikke alltid er enkelt, for å si det forsiktig. Noe manglet. Max Weber skriver at tre overordnede kvaliteter er avgjørende for politikeren: lidenskap, ansvarsfølelse og Augenmaß. Øyemål, Augenmaß, eller kanskje magefølelse, var mangelvare i tysk politikk, mente Weber. Den var opplagt mangelvare i Arbeiderpartiet i 1970-årene også. Begrepet Augenmaß refererer til politisk dømmekraft, en praktisk vurderingsevne basert på historiske omstendigheter – en evne til umiddelbart å ta forhold i øyesyn og følge opp med nødvendige beslutninger. Rundt 1977 sto Norge og regjeringspartiet overfor nye økonomiske utfordringer, men uten en god plan om hvordan de kunne møtes, fordi ledelsen ikke snakket sammen. Den sosial og psykologiske kvaliteten til en politiker – evnen til å la realiteter bearbeides med en indre konsentrasjon og ro – fungerte ikke. Mangel på øyemål per se er en av dødssyndene til enhver politiker.” [1] Da går det som det gikk i Makta.
Makta går tett på relasjonene mellom personene, der det tragi-komiske hviler. Politikere må selvsagt også ha evne til å samarbeide med andre og til å diskutere, forhandle og formidle. Weber minner om at politikk er noe som alltid skjer i samhandling med andre. Derfor er det de politiske lederegenskapene som hele tiden settes på prøve – og som besto prøven i årene før Gro kom til makten. Det handlet altså ikke bare om personlige egenskaper, men om at et knippe personer på toppen av partiet ikke klarte å samarbeide. Strukturelle årsaker lå bak: etterkrigstiden og Arbeiderpartiets storhetstid var slutt. Det krevde en ny type leder.
Øyemålet som glimret med sitt fravær viser seg ellers i umiddelbare, vanskelige beslutninger i kritiske øyeblikk. Eksempler kunne være Einar Gerhardsen som måtte håndtere vanskelige ting i årene etter krigen. Kanskje til John Lyng og Finn Gustavsen sommeren 1963 under Kings Bay-krisen – eller til Jens Stoltenberg etter 22. juli 2011. Øyemålet er det nærmeste vi kommer et sammenfall av Weber kjente politiske etikker; ansvarsetikk og sinnelagsetikk. I essayet om politikk som yrke, understreker Weber at begge etiske orienteringer er nødvendige for at politikeren skal fremstå som ein echter Mensch.
Politikk som kunst
Hva mener politikere selv kreves av politikerne? Einar Gerhardsen var selv en observatør av hva som skjedde med hans gamle parti før han beslutter å gripe inn. I en av sine bøker siterer han historiker og utenriksminister under krigen Halvdan Koht: ”Det er viljen som det gjelder. Viljen frigjør – eller feller.” Det samme sa Sveriges tidligere statsminister Oluf Palme: Politik är att vilja.
I Makta er det tydelig at det mangler mer enn vilje. Gerhardsens skrev at verken vilje, tro eller kunnskap er alene nok, og det er dessuten tale om en arbeidsdeling: ”Noen må vite, noen må se målet og veien en skal gå. Noen må ha viljen til å sette krefter inn. Og noen må ha troen. Vi trenger dem alle.” [2] Kanskje var dette et spark til etterfølgerne Bratteli og Steen.
Det er få dyder Gerhardsen omtaler mer enn tillit. Tillit er den politiske etikkens fremste uttalte dyd – det å handle med støtte fra de mange. Tillit betyr at man ikke vil gå lenger enn det som er klokt, at man ikke blendes av sin egen visjon om det gode eller ideelle samfunn. Det er Gerhardsens stikkord for et politisk felleskap som strekker seg lenger enn partiet.
Gerhardsen skriver at ”Politikken er ingen vitenskap men en kunst.” [3] Han sammenligner to kjemper fra arbeiderbevegelsen i mellomkrigstiden, Martin Tranmæl og Erling Falk. De hadde begge evne til å samle og begeistre. Tranmæl samlet rundt seg begavet arbeiderungdom, Falk tiltrakk seg begavede studenter. ”Tranmæl favnet til slutt hele arbeiderbevegelsen. Falk nådde aldri ut over grensen av studenter.” [4]
Fornuft og følelser
Nettopp engasjementet som Maktas versjon av Steen strever så hardt med å utløse, sitter grunnfast i Gerhardsen; politikk handler ikke bare om å resonnere klart og kjølig, men om å begeistre. Gerhardsen ser at det er her hans mangeårige nestformann, Trygve Bratteli, kommer til kort. På den andre siden fremstår noen som overflatiske. Å gjøre seg godt på talerstolen og TV-skjermen er ikke nok, skriver Gerhardsen.[5] Det må stikke dypere. Fornuft og følelser, dybde og overflate.
Det gjelder å innse at offentligheten vil ha noe mer enn politiske standpunkter. Nekter man å vise noe av sitt private jeg, begår man politisk selvmord, skriver Richard Sennet i sin analyse av den offentlige sfæren. Å fremstå som autentisk er en viktig positur skrev Oscar Wilde i romanen Picture of Dorian Gray. Impulsene må fremstå som reelle slik at man fester tillit til ordene.
I Makta ser vi at politikk er noe annet enn demokrati. I Økonomi og samfunn skriver Max Weber at begrepet demokratisering kan være villedende. Demokratisering betyr ikke nødvendigvis større deltakelse. Historikeren Jens Arup Seip skriver flere steder om myten om demokratiet. Demos styrer aldri. Det finner heller sted en forandring i måten ledere pekes ut på ved hjelp av en offentlig opinion. Overført til vår tid kan vi si at større politisk aktivitet på sosiale medier ikke betyr demokratisering, men at politikken skaffer seg anerkjennelse på nye måter. Weber så utvilsomt borgernes rolle i politisk styre som begrenset. For Weber og andre observatører kunne gatas parlament gjøre stor skade når de ble satt i bevegelse av demagoger. Noe vi kan bivåne i en annen serie, Babylon Berlin.
Selvinnsikt
Legitim politisk makt vil si å kunne handle på vegne av mange. Politikken holdes sammen av to typer autoritet: Personlig og institusjonell autoritet. Personer og institusjoner har myndighet til å styre over de som har gitt dem denne myndigheten. Personer og institusjoner bidrar selvsagt også til hverandres autoritet og det har liten mening å se personene uavhengig av institusjonell forankring. En politiker av noe format skal kunne vinne valg, og føre an de mange dagene mellom dem. Men vekten skal ligge på lederens utrykk og henvisning til en basis. Dette er det underliggende spørsmålet i Makta: Hvem kan vinne neste valg for oss?
Tvang og primitiv overtalelse duger ikke, men heller ikke bare politiske valg. Vanskelige saker og konflikter oppstår mellom valgene, og da må en leder kunne agere med autoritet, og ha grunn til det. Han og hun må vise sitt embete og ansvar verdig. De må fortjene sin makt. Autoritet er ikke bare noe man har eller ikke har, men noe man gjør og manøvrerer med gjennom vanskelige politiske forløp. Legitimitet er ikke bare utslag av borgernes tilslutning, men av lederens mer eller mindre vellykkede selvinnsikt. Odvar Nordli forsto ikke når han skulle gå av. Det gjorde heller ikke Trygve Bratteli. I likhet med altfor mange andre statsledere i verden.
Politisk makt hviler der borgernes stemme kommer til uttrykk. Det nærmeste man kommer en slik samlet stemme er i mediene, og på møtene og gatene i den offentlige mening. Politisk autoritet er et spørsmål om bruk av, eller opptreden i, den offentlige mening. Her møtes mediemakt og politisk makt som samspill og konflikt.
Etterfølgerproblemet
Maktkampen setter inn når andre skal ta over. Mangt er skrevet om etterfølgerprosesser i politiske partier, særlig i Arbeiderpartiet.[6] Forskerne Fredrik Bynander og Paul Hart skiller mellom fire former for etterfølge-prosesser, alt etter som lederen og den etterfølgeren er konflikt eller konsensusorientert.[7] Det er ikke vanskelig å finne norske eksempler fra Arbeiderpartiets rekker:
For det første en styrt overgang, slik man oftest ser det på pyntelige norske landsmøter. Valgkomiteen har gjort en jobb som respekteres av alle, og alt går etter oppsatt plan. For det andre utmanøvrering, dersom lederen vil samarbeide om en overgang til passende tid, mens utfordreren vil kjempe seg inn. Slik var det da Nordli var utpekt som ny statsminister av landsmøtet i Arbeiderpartiet, mens Bratteli tok seg god tid med å gå av.
For det tredje utmattelse, dersom lederen vil sitte videre og utfordreren søker en harmonisk overgang. Slik var den vanskelige og vonde kampen om partiledervervet mellom Thorbjørn Jagland og utfordrer Jens Stoltenberg. Og for det fjerde maktkamp når begge parter kjemper for egne interesser, slik tilfelle var da Reiulf Steen og Odvar Nordli kjempet om formannsvervet, og da Gro Harlem Brundtland utfordret Steen i et åpenbart makt-vakum.
Stabiliteten i norsk politikk frem til ca. 1961 hviler på alle tre typer autoritet som Weber opererer med: Fra kongefamilien og Norges historie, og fra vikingtid til Eidsvoll fikk Norges styre tradisjonell autoritet. Fra Grunnloven og den sterke parlamentariske sedvanen sammen med rettstaten og velferdsstaten fikk politikken legal-rasjonell autoritet. Med Einar Gerhardsen erfarte Norge et særpreget karismatisk lederskap. I særlig Arbeiderpartiet har man, som Hege Skjeie skriver, sett en personkultus som nærmet seg den weberske beskrivelse av den karismatiske leder, der partiets identitet kan leses ut fra den ene.[8]
I 1970-årene ble veien effektivt sperret for de med særskilte lederevner, eller de ønsket ikke ansvaret. De som hadde ambisjonene, hadde ikke de nødvendige kvalitetene eller helsen. Først med Gro Harlem Brundtland fikk Arbeiderpartiet igjen en skikkelse som representerte noe nytt og friskt. Det var i grevens tid. Hennes effektive lederstil var imidlertid mer av en type forvaltningskvalitet enn av karismatisk merke.
Steen i to versjoner
Som vi sikkert vil få se i Makta var Einar Gerhardsen med til siste slutt. Først fikk han ideen om å dele vervene mellom Nordli og Steen. Noen suksess var det ikke. Men selv om det skapte problemer, løste det et annet problem. Så kommer vi til landsmøtet i 1981 hvor partiformann Reiulf Steen utrolig nok ikke trakk seg for statsministeren og nestlederen, men ville kjempe åpent i landsmøtesalen mot Gro. Det var, og er uhørt i partiet. Igjen var det landsfaderen i en alder av 84 som ryddet opp.
Den plagede Reiulf Steen skrev like godt to selvbiografier om det som skjedde disse årene. Den første var klassisk og nokså intetsigende, og den andre tilsynelatende intimiserende og privat. Richard Sennet mener den selvbiografiske genren er uttrykk for at grensen mellom offentlig og privat sfære ble stadig mer uklar fra rundt 1800. Når den selvbiografiske genren står tydelig frem er intimsfæren det eneste sted hvorfra man kan undersøke sin egen søken og kamp. Det må nå vises en personlighet og stil i kontrast til alle andre og i en komplett og fullstendig tilstand. [9] Den uttrykker et – ofte fåfengt – forsøk på å kontrollere sitt offentlige image.
Reiulf Steens ”Maktkamp – Nye bilder fra et liv” er nettopp preget av en slik underlig stemning der forfatteren underlagt begivenhetene og andres vilje. Som Steen selv skriver i forordet: ”Maktkamp er tatt med stor blenderåpning fordi landskapene som gjengis, er mørke og skyggene flere.” Steen er et tydelig eksempel på at vinklingen og tolkningen kan være svært forskjellige, fra den samme forfatteren. Hvem av dem uttrykker Steens oppriktige opplevelser? Hvis den første boken, var autentisk – var den siste «falsk»?
Det som kjennetegnet Arbeiderpartiet frem til 1980-årene er den oligarkiske organisasjonskulturen der enhet og lojalitet er nøkkelord. Det kommer tydelig nok frem i Makta. Den gjorde det mulig for ledere å oppnå ledermakt ut fra ønske om å unngå personstrid, men også å beholde makten for lenge. I andre partier er likeledes respekten forankret i ulike blandingsforhold av autentisitet (Kristin Halvorsen), mediehåndlag (Carl I. Hagen), analytisk evne (Jonas Gahr Støre), manøvreringsdyktighet (Kjell Magne Bondevik), og pragmatisme (Erna Solberg). Med Gro kom Arbeiderpartiet inn i et spor preget av større faglig dyktighet og effektivitet, iberegnet høyere mediefaglig kyndighet.
Referanser
[1] Weber, Max (2010) «The profesion and vocation of politics. I: Weber: Political Writings. Cambridge: Cambridge University Press.
[2] Gerhardsen, Einar (1978). Mennesker og politikk: Erindringer 1965–78. Oslo: Tiden Norsk Forlag. 16
[3] Gerhardsen, Einar (1978). Mennesker og politikk: Erindringer 1965–78. Oslo: Tiden Norsk Forlag. 14.
[4] Gerhardsen, Einar (1978). Mennesker og politikk: Erindringer 1965–78. Oslo: Tiden Norsk Forlag. 14
[5] Gerhardsen, Einar (1978). Mennesker og politikk: Erindringer 1965–78. Oslo: Tiden Norsk Forlag. 159
[6] Lahlum, Hans Olav (2010). Noen av oss har snakket sammen. Personskifter i Arbeiderpartiet 1945–1975. Oslo: Cappelen Damm.
Skjeie, Hege (1999). Vanens makt. Styringstradisjoner i Arbeiderpartiet. Oslo: Gyldendal.
[7] Bynander F. og Hart P. (2008). ”The Art of Handing Over: (Mis)Managing party Leadership Successions” Government and Opposition, Vol. 43, No3, 385-404.
[8] Skjeie, Hege (1999). Vanens makt. Styringstradisjoner i Arbeiderpartiet. Oslo: Gyldendal. 15
[9] Sennett, Richard (1977) The Fall of Public Man. Cambridge, Mass.: Cambridge University Press Archive. 5
