«Et menneskes arbeid er så god en pekepinn som noen om hvilken retning livet tar, om den sosiale forankring og om identitet.»
Jeg tror det er få sosiologer som har vansker med å underskrive dette. Arbeid er det tema som fremfor alle andre er viet oppmerksomhet i vårt fag. En enkel gjennomgang av titlene på samtlige hovedfagsoppgaver innlevert ved Universitetet i Oslo siden starten i 1947 viser at en fjerdedel av studentene tok opp problemstillinger som har med arbeid eller arbeidsliv å gjøre. For ikke & nevne alle praksisrapportene som skrives hvert år. Enten studien gjelder markeder og sysselsetting, arbeidsorganisasjon og jobber, eller den handler om en yrkesgruppe – kunne vi vente å finne sitate på første side.
Det står å lese i en bok fra 1958. Jeg skal med andre ord fortsette Lars Alldéns forsøk på å gi gamle perler en ny glans. For et par år siden hentet vi opp Everett C. Hughes: Men and Their Work fra magasinet i SV biblioteket på Blindern. Til tross for det sterke engasjementet i emnet, har en av de beste bøkene på området fått støve ned.
Det dreier seg om en samling essays skrevet gjennom flere år, det eldste fra
1928, det yngste fra 1957. Men falmet er de ikke, observasjonene er fortsatt aktuelle, og resonnementene er skarpe, subtile og allmenngyldige. Hughes var blant dem som skrev lite, men for evigheten.
Hughes var blant dem som skrev lite, men for evigheten.
Boken, og kanskje i enda større grad mannen selv, har da også fått stor innflytelse. Som lærer i Chicago oppfordret han medarbeidere og studenter til å skrive om yrker de selv hadde erfaring fra. Det resulterte i flere morsomme arbeider som fortsatt leses. Blant dem er Howard Beckers analyse av jazzmusikere «The Professional Dance Musician and his Audience» (1951) og Ray Golds «Janitors vs. Tenants: A statusincome Dilemma» (1952). Det ble skapt en skole som på ingen måte gjorde skam på læreren. Eliot Freidsons bøker om den medisinske profesjon sprang ut av den, og det samme gjorde Renée Fox kjente artikler «Traning for Uncertainty» og «Training for Detached Consern in Medical Students». Natalie Rogoff Ramsøys studie av veien til medisinerstudiet var også inspirert av Everett Hughes tanker, og tradisjonen blir fortsatt tatt særlig godt vare på i medisinsk sosiologi.
En tredje generasjon har for lengst begynt å publisere, og med boken «Forgive and Remember. Managing Medical Failiure» (1979), tar Charles Bask opp et gjennom gående tema i Hughes yrkessosiologi. Hvordan yrkesgruppene takler de feil som alltid vil forekomme.
I en viss forstand er alle yrker like. «De grunnleggende problemene i arbeidet’ er beslektet enten det utføres i et berømt laboratorium eller i det mest rotete vaskerom på en picklesfabrikk. Før vi kan finne synsvinkler og begreper som gjør det mulig å sammenligne «søppelmannen og professoren», kan ikke yrkessosiologien bli fullgod ifølge Everett Hughes. Han advarer derfor mot sterkt verdiladede begreper som «profesjon» og «etisk kode». De leder gjerne til en sortering av yrker i gode og dårlige, og derved til en blokkering av innsikt i faktisk atferd og relasjoner. Mer interessant er det å finne ut hvordan yrkesutøverne forstår og klassifiserer sine klienter og sine oppgaver, hva yrkesstoltheten består i og hvordan feil blir håndtert.
Ved å studere feiltrinn kan forskeren få adgang til yrkesgruppens mest utfordrende verdiveiinger. «Det ligger i arbeidets natur at folk gjør feil … spørsmålet om hvordan de håndteres er langt mer gjennomtrengende enn et hvilket som helst spørsmål som inneholder begrepet «profesjonell etikk» slik det vanligvis oppfattes. For å finne ut hvordan feil turneres, må en få tak i fundamentale psykologiske og sosiale mekanismer som setter folk i stand til å holde p& over tid, å leve med andre og seg selv, med vissheten om at den daglige rutinen for dem i yrkesrollen kan være skjebnesvanger for andre, med vissheten om at rutinefeilgrep, selv de en lærer av, kan berøre andres liv p& vesentlige punkter».
Kjærlighet til mennesker mer enn til teorier og systemer preger Hughes bok. Forbindelsen mellom selvet og jobben opptar han langt mer enn arbeidets organisasjon. Riktignok framgår det at enkeltpersoners historie og hele yrkesgruppers skjebne verken kan beskrives og langt mindre forstås uten et blikk for bedriftens og samfunnets arbeidsdeling. Men målet er først og fremst «å trenge dypere inn i arbeidets personlige og sosiale drama, å forstå de sosiale og sosial-psykologiske arrangementene og mekanismene som mennesker anvender for å gjøre arbeidet utholdelig, eller til og med strålende for seg selv og andre.».
Lektoren, jordmoren eller politikonstabelen er like mye av en “avviker" som den prostituerte i Hughes øyne. Om de fire yrkesutøverne er aldri så ulike i respektabilitet, har de det til felles at de er medlem av hver sin særegne subkultur.
Lektoren, jordmoren eller politikonstabelen er like mye av en “avviker» som den prostituerte i Hughes øyne. Om de fire yrkesutøverne er aldri så ulike i respektabilitet, har de det til felles at de er medlem av hver sin særegne subkultur. «Arbeidsdelingen skaper mange slags undergrupper hvor mennesket kan leve og ha sin eksistens.» Hvordan samlivet mellom utgiverne faktisk er, hvilken kultur de utvikler og hvordan den avspeiles i personligheten, blir empiriske spørsmål som bare kan besvares ved feltarbeid i yrkesgruppene. Ulik hengivenhet til oppgavene, hvor uformelt og ledig jobben takles, status, grad av sensitivitet til kolleger er blant det som danner personlighetstyper og avgrensede «samfunn».
Lisens og mandat heter det mest kjente – og teoretiske kanskje mest spennende – kapitlet. Som resten av boken har det rader tilbake til Durkheim, men handler mer om konfliktskapende enn integrative virkninger av arbeidsdelingen. enhver yrkesgruppe har oppnådd visse fullmakter fra samfunnet. Den er overlatt oppgaver og moralsk ansvar på et område. Tannleger har lisens til å reparere tenner og etter hvert til å forske og til å organisere tannhelsetjenesten. Men fullmaktene er mer omfattende enn som så. Hvis yrkesgruppen besitter «noen slags selvfølelse og solidaritet, vil den også kreve et mandat til å definere ansvarlig atferd fra andre i forhold som berører deres arbeid».
Tannleger er moralsk forpliktet til å argumentere for offentlig finansierte tjenester til grupper som ikke kan betale selv. At de med like stor tyngde skal pålegge folk å spare på sukkeret, spise grovt brød og bruke tannstikker som er effektivt trekantet og ikke slapt runde som på restaurant, kan være mer irriterende. Yrkesgruppen må passe på å ikke gå for langt. Tillitsforholdet til både myndigheter og befolkning må ivareta, ellers kan de oppnådde fullmakter bli beskåret eller sabotert.
Det er «menn og deres arbeid» det har dreid seg om, det har vert få beskrivelser av kvinneyrker i denne skolen som i andre. Men hovedfagstudenter og forskere ved sosiologisk institutt på Blindern forsker på å rette opp dette med studier av hjemmehjelpere, sykepleiere, jordmødre, fysioterapeuter, sosialarbeidere, trygdefunksjonærer, førskolelærere med flere – kort sagt de yrkesgrupper vi samler under betegnelsen velferdsstatens yrker.
Stafetten går videre til Marianne Nordli Hansen.
